«Sosial dumping» - en samlesekk for alt man ikke liker?
Når lovlige endringer i norske arbeidsvilkår blir assosiert med «sosial dumping», er det først og fremst respektløst overfor de som rammes av arbeidsmarkedskriminalitet. Det skriver Spekters juridiske direktør Kristin Juliussen i denne artikkelen.
Av Kristin Juliussen, juridisk direktør i Spekter
Det siste halvåret har regjeringen varslet enkelte endringer i arbeidslivslovgivningen. Det er blant annet foreslått justeringer i arbeidstidsreglene og endring av bestemmelsene for midlertidig tilsetting. I tillegg er det en løpende offentlig debatt om pensjonssystemet.
Enkelte ser ut til å ha gjort «sosial dumping» til et samlebegrep for alle endringer i det norske arbeidslivet de ikke liker. Blant annet var LO raskt ute med å heve fanen mot «sosial dumping» da arbeidsministeren i juni sendte forslag til endringer i arbeidsmiljøloven på høring.
Ikke i lovverket
Begrepet sosial dumping er brukt av en rekke aktører de senere årene, særlig av partene i arbeidslivet og av myndighetene. I det siste nummeret av fagbladet Arbeidsrett skriver advokatene Tarjei Thorkildsen og Tor Olav Carlsen om hvordan begrepet oppsto og hvordan det har utviklet seg. Forfatterne konkluderer med at begrepet er mer å betrakte som uttrykk for en politisk innfallsvinkel enn som et rettslig fenomen. Ingen deler av vår lovgivning bruker begrepet, og det finnes ingen juridisk definisjon av det.
Den forrige regjeringen definerte på sin side begrepet som følger:
«Etter regjeringens syn er det sosial dumping både når utenlandske arbeidstakere utsettes for brudd på helse-, miljø- og sikkerhetsregler, herunder regler om arbeidstid og krav til bostandard, og når de tilbys lønn og andre ytelser som er uakseptabelt lave sammenliknet med hva norske arbeidstakere normalt tjener eller som ikke er i tråd med allmenngjøringsforskrifter.»
Denne definisjonen er senere benyttet i mange sammenhenger, f.eks i trepartssamarbeidet. En slik beskrivelse samsvarer også godt med hvordan de nevnte artikkelforfatterne oppsummerer bruken av begrepet sosial dumping: «Selv om kildematerialet varierer med hensyn til hva som anses som «sosial dumping», har de et felles trekk. De legger gjennomgående til grunn at begrepet «sosial dumping» forbeholdes tilfeller hvor utenlandske arbeidstakere kommer til Norge og utfører arbeid.»
Lovlige endringer av arbeidsvilkår er ikke «sosial dumping»
Spekter har imidlertid sett at begrepet også er blitt benyttet på forhold som gjelder norske arbeidstakere innenfor rammen av norsk lovgivning og norske tariffavtaler. Et eksempel er endring av pensjonsordninger ved anbudsutsettelser, der ansatte som tidligere hadde en ytelsesordning får ny arbeidsgiver og går over til en innskuddspensjonsordning. Begge typer pensjonsordninger er grundig regulert i hver sin norske pensjonslov. Det å bruke begrepet «sosial dumping» i slike situasjoner innebærer etter vårt syn en utvanning av begrepet som neppe noen er tjent med.
Når lovlige endringer i norske arbeidsvilkår blir assosiert med «sosial dumping», er det først og fremst respektløst overfor de som rammes av arbeidsmarkedskriminalitet. Forfatterne av artikkelen i Arbeidsrett viser til at også tidligere statssekretær, nå spesialrådgiver i LO Jan-Erik Støstad i sin bok om temaet («Sosial dumping. Trues den norske modellen?») gir begrepet «sosial dumping» et relativt vidt omfang når han oppstiller en del typetilfeller og bl.a inkluderer lange arbeidsdager og det å bli utsatt for mobbing eller seksuell trakassering.
Felles forståelse avgjørende for å bekjempe arbeidslivskriminalitet
Nylig la en arbeidsgruppe bestående av representanter fra Kripos, Arbeidstilsynet, Skattedirektoratet, NAV, Mattilsynet, UDI, Toll, Politiets utlendingsenhet og Økokrim fram rapporten «Arbeidsmarkedskriminalitet i Norge». Rapporten beskriver utviklingen og utfordringer og synliggjør kunnskapshull innenfor arbeidsmarkedskriminalitet. Den definerer begrepet arbeidsmarkedskriminalitet som «brudd på norske lover om lønns- og arbeidsforhold, trygde-, skatte- og avgiftskriminalitet eller organisert kriminalitet som minimaliserer produksjonskostnadene for varer og tjenester i Norge og dermed undergraver norske samfunnsstrukturer og virker konkurransevridende.»
Gruppen drøfter også begrepene «useriøsitet» og «sosial dumping», men finner at formålet for samarbeidet mellom etatene framover best ivaretas ved å bruke det mer presise begrepet «arbeidsmarkedskriminalitet» som handler om brudd på norsk lovgivning.
Etter Spekters syn er denne tilnærmingen god. Ved å anvende et begrep som kan gis en entydig definisjon, legges det til rette for en felles virkelighetsforståelse, noe som igjen er en forutsetning for å kunne samles om felles tiltak og virkemidler. Rapporten beskriver en utvikling som vil kreve en samordnet innsats fra kontrolletater og partene i arbeidslivet framover. Det derfor viktig at ikke uklare begreper som stadig får et utvidet og lite treffende innhold står i veien for en felles innsats der alle aktørene må bidra fra hvert sitt ståsted. Spekter har derfor i Arbeidslivspolitisk råd støttet en egen strategi mot arbeidslivskriminalitet.