Dette fremstår som de to viktigste funnene i en fersk rapport om offentlige rammebetingelser. Rapporten, som er utarbeidet av økonomiprofessor Tom Colbjørnsen ved Handelshøyskolen BI, har fått tittelen «Forutsigbarhetens pris». Rapporten er en oppsummering av et prosjekt initiert og finansiert av Arbeidsgiverforeningen Spekter, der formålet var å kartlegge medlemsvirksomhetenes erfaringer med offentlige rammebetingelser, sett gjennom de daglige ledernes briller.

Rammebetingelsenes janusansikt

Ifølge Tom Colbjørnsen henspiller tittelen «Forutsigbarhetens pris» på det han litt tabloid omtaler som rammebetingelsenes janusansikt – altså at offentlige rammebetingelsene har en tosidig funksjon. På den positive siden, sett fra en virksomhetsleders perspektiv, kan tydelige rammebetingelser øke forutsigbarheten og redusere risiko og usikkerhet når man skal legge strategier for å utvikle og investere i virksomheten. På den andre siden legger også slike rammebetingelser føringer og begrensninger på virksomhetenes muligheter til å handle utelukkende ut fra eget rasjonale.

– Forutsigbarhet er ifølge de aller fleste virksomhetsledere en av de viktigste forutsetningene for at de skal kunne drive god virksomhetsstyring. Offentlige rammebetingelser er viktige for å kunne gi nettopp slik forutsigbarhet, men den undersøkelsen jeg nå har gjennomført viser at forutsigbarheten kommer med en pris i form av ytre begrensninger og regulereringer, som virksomheten samtidig blir nødt til å forholde seg til. Rammebetingelsene kan både utvide og begrense virksomhetenes handlingsrom, forklarer Colbjørnsen.

I rapporten har han tatt for seg fem offentlige rammebetingelser og sett på hvordan disse påvirker ledelsens handlingsrom i styringen av Spekters medlemsvirksomheter.

  1. Lover og offentlige regler
  2. Arbeidsmiljøloven – med særlig vekt på arbeidstidsbestemmelsene
  3. Tilskudds-, støtte-, anbuds- og avgiftsordninger
  4. Offentlige tilsyn
  5. Myndighetenes rapporteringskrav.

Arbeidstidsbestemmelsene er ikke tilpasset oppgavene

– Det aller mest oppsiktsvekkende og kanskje overraskende funnet i forhold til de forventningene jeg hadde da jeg startet dette forskningsprosjektet, er hvor krevende særlig arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser oppleves for mange av virksomhetslederne i Spekter, forteller Tom Colbjørnsen.

– Etter å ha intervjuet totalt 114 av de daglige lederne i Spekters medlemsvirksomheter, er mitt hovedinntrykk at det er en sterk sammenheng mellom kompleksiteten i produksjonen og hvorvidt virksomheten opplever at arbeidstidsbestemmelsene er godt tilpasset de oppgavene som skal utføres eller ei. Spesielt blant de virksomhetene som har behov for arbeidstidsordninger som innbefatter helgearbeid, kvelds- og nattarbeid, opplever mange at arbeidstidsbestemmelsene legger unødige begrensninger på utførelsen av oppgavene. Jeg har merket meg at Spekter har fremmet dette argumentet i debatten gjennom flere år, men jeg har ikke sett det dokumenter så tydelig tidligere, som jeg gjorde i denne undersøkelsen.

– Totalt svarer en tredjedel av virksomhetsledere at arbeidstidsbestemmelsene ikke er godt nok tilpasset virksomhetens produksjon. Blant de som opplever dette, når vi ser på Spekters dominerende sektorer, er problemet aller størst i sykehusene. Deretter kommer samferdselsbedriftene, mens problemet synes mindre i kulturvirksomhetene og aller minst i virksomheter utenfor disse tre sektorene i Spekter, forteller Colbjørnsen.

Forhandlinger begrenser handlingsrommet, fremfor å utvide det

For å gå litt mer i dybden på spørsmålet rundt arbeidstidsbestemmelsene, undersøkte Colbjørnsen blant annet også muligheten virksomhetene har til å inngå avtaler med fagforeningene om avvikende arbeidstid. Da fikk han en liten overraskelse.  

– Det som overrasket meg i den analysen, var hvordan mange av de lederne som opplever størst problemer med arbeidstidsbestemmelsene beskriver at problemet ofte blir forsterket når man må ha avtaler med fagforeningene for å få hensiktsmessige arbeidstidsordninger. Det jeg, kanskje som en litt naiv utenforstående, trodde var en mulighet for å få mer fleksible arbeidstidsordninger, oppleves av lederne snarere som en forhandlingsarena der fagforeningene kan oppnå ekstra goder for sine medlemmer. Ca. 35 prosent svarer at tariffavtalene har strammere arbeidstidsbestemmelser enn arbeidsmiljøloven. Dette gir faktisk ledelsen mindre handlingsrom, sier Colbjørnsen.

Ulike typer regulering preger de ulike sektorene

Ved å analysere hvordan bruken av de ulike rammebetingelsene slår ut for de tre dominerende Spekter-sektorene, fant Colbjørnsen også noen viktige forskjeller.

– I samferdselssektoren ser vi at det er utpreget regulering gjennom lover og forskrifter, mange av dem regulert gjennom EØS-lovgivningen. Dette er trolig fordi sikkerhet står som et veldig sentralt punkt for alle samferdselsvirksomhetene, og at dette er godt egnet for regelstyring. Innenfor helsesektoren ser vi en større kombinasjon med fortsatt mye lov- og regelstyring, men samtidig med et betydelig innslag av faglig styring, med fagprofesjoners normer og offentlige autorisasjoner som en del av styringen. Minst regelstyring har vi i kultursektoren som styres etter prinsippet om «en armlengdes avstand», der det årlige tilskuddsbrevet fra Kulturdepartementet fremstår som det viktigste styringsinstrumentet, sier Colbjørnsen.

Fortsatt søkelys på feil og avvik

I sin analyse av offentlige tilsyns- og rapporteringsordninger, finner Colbjørnsen at rundt halvparten av de spurte mener at tilsynskontroller blir mer og mer omfattende og detaljerte. Seks av ti mener tilsynsorganene burde opptrådt mer samordnet og at rapportene noen ganger går lenger i å kritisere enn hva tilsynets faktagrunnlag gir reelt grunnlag for. Mange sier også at det fortsatt er for mye søkelys på å finne feil og avvik, fremfor å følge opp målet om en god systemrevisjon.

– Slik jeg tolker disse resultatene, henger nok en del av tilsynene fortsatt for mye igjen i en «finn fem feil»-kultur. Når det så gjelder erfaringer med å rapportere til det offentlige, sier mange at dette handler mer om det som er lett å måle enn det som er viktig å måle. Når virksomhetslederne skal veie fordeler og ulemper med offentlige rapporteringsordninger mot hverandre, mener syv av ti at ulempene overskygger fordelene. De ønsker at virksomhetene i større grad kunne få noe igjen for rapporteringen, og at det burde være bedre mulighet for dialog om rapporterte resultater mellom virksomheten og myndighetene, poengterer Colbjørnsen.

Tre anbefalinger

– Om du ut fra funnene dine skulle ta sjansen på å gi noen råd om hva som kan forbedres av dagens offentlige rammebetingelser, hva ville du pekt på da?

– Min jobb i dette prosjektet er først og fremst å påvise hvordan reguleringene virker, men det framstår som nokså åpenbart ut fra mine funn at et viktig grep særlig innenfor helse- og samferdsel, ville være å få gjort endringer i arbeidsmiljøloven slik at arbeidstidsbestemmelsene ble bedre tilpasset særpregene til den produksjonen og de oppgavene de er pålagt.

Dessuten er det jo viktig at man har et øye på det totale omfanget av reguleringer som pålegges virksomhetene. At omfanget av lover og regler er blitt svært omfattende og komplekst, oppleves som en vel så stor utfordring som myndighetenes måte å praktisere det på. Mye av utviklingen rundt lover og forskrifter er basert på at vi er forpliktet til å innlemme EØS-lover i det norske reglementet, men myndighetene bør likevel forsøke å holde igjen på det totale omfanget av reguleringer som virksomhetene utsettes for.

Et tredje punkt er å se på tilsyns- og rapporteringsregimene. Her kan det være en fare for at økt regelstyring og tilsyn lever i en gjensidig selvforsterkende effekt. Hvis tilsynet er for sterkt avviksfokusert vil man avdekke feil som tilsynsorganet vil kreve blir korrigert. Dette gir kanskje grobunn for nye regler og behov for ytterligere tilsyn for å dokumentere at forbedringer har skjedd. Dermed risikerer man å få en oppadgående spiral med stadig nye regler og tilsyn. Vi må være bevisst på å unngå at vi skaper den type selvforsterkende trender, sier Colbjørnsen.

Har korona-pandemien påvirket rammebetingelsene?

– Undersøkelsene du gjorde ble gjennomført før korona-pandemien slo inn for fullt i Norge. Tror du pandemien vil påvirke hvordan styringen og rammebetingelsene blir for virksomhetene fremover?

– I utgangspunktet synes jeg det er vanskelig å se at pandemien skal ha noen betydning for de undersøkte styringstiltakene. Det jeg tror, og kanskje frykter mest, er at den høye offentlige pengebruken vi nå ser i form av krisetiltak ikke blir redusert igjen post-korona. Erfaring fra tidligere kriser viser at staten ikke greier å redusere pengebruken tilbake til tidligere nivå, men at den snarere fortsetter å vokse fra det nye nivået. Faren da er at bedriftene i Norge begynner med det jeg kaller «verdikapring» fremfor verdiskaping. De har blitt vant til at staten stiller opp og retter fokus mer mot hvordan de kan få staten til å bistå fremfor å sette alt inn på å forbedre og effektivisere egen produksjon. En slik utvikling vil være svært alvorlig for Norge, som allerede står overfor store utfordringer med en aldrende befolkning, stadig økende forventninger til offentlige velferdsgoder og samtidig en ambisjon om å redusere både oljeutvinningen og uttaket fra oljefondet, avslutter Colbjørnsen.

Fakta:

Professor Tom Colbjørnsen har de siste årene gjennomført flere forskingsoppdrag om ledelse, ledernes handlingsrom og virksomhetenes rammebetingelser, initiert og finansiert av Spekter. Disse er oppsummert i totalt seks ulike rapporter, som kan lastes ned fra Dokumenter på denne siden.