Vi må antagelig tilbake til Balle Clorins ledelse av Norsk Supperåd i 1969 for å finne en offentlig ansatt som hadde glede av å lage skjemaer for moro skyld. Selvsagt ber ingen om rapporter og systemer uten at det ligger en aktverdig hensikt bak. Likevel opplever norske ledere at det i den gode saks tjeneste stadig lastes inn flere styringskrav og reguleringer. Lovgiver, regulatører, konsernrevisjoner og offentlige tilsyn bryr seg sjelden med å sjekke hvordan påleggene virker i praktisk lederhverdag.

Den nyoppnevnte produktivitetskommisjonen vil sikkert stupe inn i det såkalte rapporteringstyranniet. Jeg tror de snart vil se at bak hvert skjema, ligger en historie som gjør at akkurat det skjemaet må beholdes.

Kommisjonen vil imidlertid også stifte bekjentskap med noen interessante paradokser i politikken. Dette er paradokser som berører muligheten for effektivt lederskap og økt produktivitet, men som det ikke er mange quick fix-løsninger på.

Det første paradokset dreier seg om forholdet mellom regjeringens ønske om økt produktivitet i arbeidslivet og den samme regjeringens ønske om familiens valgfrihet.

Arbeidslivet blir mer og mer spesialisert, og behovet for høy kompetanse øker tilsvarende. Det blir mer kompetanse og kontinuitet med heltidsansatte, og produktiviteten faller med for mange deltidsansatte. To på deltid krever dobbelt så mye ledelse og opplæringstiltak som én på heltid.

Reduksjon av pappapermisjon, økning av kontantstøtte, opprettholdelse av skatteklasse to og bare ett barnehageopptak i året, fører til at mange kvinner får en svakere tilknytning til arbeidslivet. Det tar lengre tid før de kommer tilbake på jobb etter permisjon, og det er mindre sannsynlig at de jobber heltid. Å legge forholdene til rette for mer heltid, vil ikke bare gi kvinnene økonomisk selvstendighet, det vil også være velferdsstatens redning.

Produktiviteten faller ved økt bruk av deltid. Dette er ikke bare en utfordring for samfunnsøkonomien, men også for ledere som hele tiden vil at ressursinnsatsen skal stå i forhold til resultatene.

Alle skal med i norsk arbeidsliv - både seniorer, de med redusert funksjonsevne og de gradert sykemeldte. Selv om dette på bedriftsnivå kan ha negativ effekt på produktiviteten, er det en samfunnsøkonomisk genistrek i makro. Det er et paradoks.

Et tredje paradoks handler om ledelse i den norske modellen. Flate strukturer med nærhet mellom leder og medarbeider, arbeidstagernes autonomi og direkte medinnflytelse på oppgaveløsningen øker produktiviteten. I norske verkstedhaller tar arbeiderne selv beslutninger som må heves til ledelsen i tyske verkstedhaller. Deltagelse i arbeidslivet bidrar til læring og kompetanseutvikling som er avgjørende for den særnorske høye omstillingsdyktigheten og dermed konkurranseevnen.

I den norske modellen er ledelsesidealet imidlertid jakten på konsensus. Oppslutningen om beslutningene blir bedre når de berørte er hørt, og konsensus er oppnådd. Men når ledere, særlig i offentlig sektor, blir målt mer på om de oppnår konsensus i alle retninger enn på resultater, får vi utfordringer når produktiviteten skal økes. I en virkelighet der nordmenn i snitt er medlem av to eller flere interesseorganisasjoner, kan det fragmentariske presset bli massivt.

Ingen pressgrupper har i sitt program at de skal gå i fakkeltog for de helhetlige prioriteringer, eller stå på stand for den gyldne middelvei. Uten ledernes kraftige røst for helhet, går ikke arbeidslivet i hop. Hvis vi ikke anerkjenner lederens rolle i dette, vil det få konsekvenser for produktiviteten.

Produktivitetskommisjonen må ikke helle barnet ut med badevannet. Arbeidstagernes autonomi må bevares for å opprettholde produktivitet, men lederens legitimitet må samtidig økes slik at konsensusidealet ikke går ut over resultatorienteringen. Ellers faller produktiviteten som en stein.

Innlegg av Anne-Kari Bratten i Dagens Nærlingsliv 17. februar 2014