Produktiviteten var på sitt høyeste på 60 tallet, deretter har den falt over hele verden. Til tross for stor teknologisk utvikling faller produktivitetsveksten i Norge. Det er flere forklaringer på det.

- Offentlig og privat service utgjør en økende andel av økonomien. Alle reguleringer som hver og en er utarbeidet med de beste hensikter gir en lavere produktivitetsvekst. Samtidig er det slik at for mange institusjoner stivner og de klarer ikke å fornye seg, sa Rattsø.

Pensjonsutgiftene blir store i årene som kommer, og samtidig er det nesten slutt på ekstra oljepenger. Selv med høy produktivitetsvekst i både privat og offentlig sektor vil skattene måtte økes betydelig.

- Allerede i dag er det et gap på 60 – 70 mrd. kr mellom pensjonsutgifter og tilførsel i oljepenger. Dette vil øke markant i årene framover, og her ligger det politisk sprengstoff. De unge må betale dobbelt skatt sammenlignet med sin foreldregenerasjon hvis vi ikke gjør noe med produktiviteten og mobiliserer mer arbeidskraft, sa Rattsø

Rattsø påpeker at strekk i laget er tydelig på flere samfunnsområder. Det gjør seg gjeldende både i forskningen og mellom kommunene.

- Vi ser at det er store forskjeller mellom de beste og de dårligste forskningsmiljøene. Det representerer et betydelig strekk i laget. Utfordringen med dette er mangel på dynamikk. Et samfunn som skal utvikle produktivitet må ha kreativ destruksjon, det vil si legge ned det som ikke virker. Det gjør vi ikke i Norge. Vi flytter pengene til noe som ikke fungerer. Da går vi glipp av produktivitetsutvikling. Det samme strekket ser vi mellom de mest og de minst effektive kommunene. Det er mye å hente på å lære av beste praksis i kommune-Norge. Her er det også altfor lite dynamikk, og det ligger et stort uforløst produktivitetspotensial, sa Rattsø.

Grønne rammer, grønne marked, grønne næringsklynger

Et viktig spørsmål er hvordan man kan lage en norsk økonomi som miljøet på jorda tåler. Det andre er hvordan skape et Norge som tåler verden – den globale overgangen fra olje til fornybar energi, sa Marius Holm fra ZERO.

Det handler om å skape grønne rammer, som kan skape grønne marked – som igjen skaper grønne næringslivsklynger.

- Norge er ikke spesielt plaget med tradisjonell klimafornektelse, men vi har mye av hva man kan kalle ‘Klimafornektelse 2.0’. Det er forestillingen om at som nasjon kan fortsette å leve godt av å produsere olje i en verden som ønsker å bruke stadig mindre av den, sa Holm.

Han beskrev hvordan fornybar teknologi er på vei inn i alle sektorer hvor olje brukes i dag.

- Her er det store muligheter for Norge til å bygge på de sektorene og teknologiene vi er flinke til – skipsfart, automasjon, prosessindustri, fornybar energi og infrastruktur, sa Holm.

Mulighetene ligger i å bygge de første fungerende løsningene, og skape tidlige markeder der norsk næringsliv deltar og bygger kompetanse og produkter som kan selges til utlandet.

Realisme og potensial i omstillingsprosessene?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, administrerende direktør i Norsk olje og gass, og Thina Saltvedt, Senior Advicor, Sustainable Finance i Nordea diskuterte realisme og potensial i omstillingsprosessene.

- Det kommer til å være en topp i oljeetterspørselen i 2030. I finans ser vi nå mer på å flytte penger i bærekraftig retning. Vi er i ferd med å prise klimarisiko på en helt annen måte enn tidligere. Det vil ha mye å si for hvor pengene blir investert framover, men ikke minst hvilke selskaper som vil få låne penger. Finansnæringen kommer til å vurdere mye grundigere hvilket klimaavtrykk selskapene etterlater, sa Thina Saltvedt.

Det vil bli en økning i fornybar energi, men i 2050 vil det fortsatt være et stort behov for norsk olje og gass i markedet. Morgendagens olje og gass industri kommer ikke til å være som dagens, og vi ser at mange av oljeselskapene nå også satser tungt innenfor fornybar energi. Det vil være behov for begge deler, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.