Av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Arbeidsgiverforeningen Spekter.

Høy lønnsvekst er selvsagt ikke noe problem hvis det hadde vært forsvart av produktivitetsvekst. Produktivitetskommisjonen og statsbudsjettet dokumenterer for øvrig at produktivitetsveksten har vært langt lavere enn lønnsveksten.

Den norske modellen har imidlertid en forbløffende og prisverdig evne til omstilling, også når det gjelder lønnsvekst. Siden 2008, da lønnsveksten var på 6,3 prosent, har partene vist vilje og evne til ansvarlighet i forhandlingene. Rammen har blitt mindre og mindre, og konkurranseevnen dermed styrket. Resultatet i 2015, endte i følge Teknisk beregningsutvalg på 2,8 prosent, og industrien hadde en lønnsvekst på 2,5 prosent. Det laveste resultatet siden krigen.

De fleste prognosemiljøene anslår en enda lavere lønnsvekst i 2016, og det er ingen grunn til å tro at ikke partene er seg sitt ansvar bevisst, også i år. Et resultat godt under resultatet for i fjor er innenfor rekkevidde, og vi må tilbake til 1935 for å finne et lavere resultat. Parter som forplikter sine medlemmer, er et norsk fortrinn, og kan blant annet takkes høy organisasjonsgrad og velutviklet trepartssamarbeid.

Lave lønnsrammer gjør det imidlertid enda mer krevende å prioritere, både mellom grupper og individer. Det er erfaringsmessig også vanskeligere å endre andre bestemmelser i tariffavtalene når rammen er begrenset. Jeg oppfordrer likevel om å lete med lys og lykte etter reguleringer og bestemmelser som virker hemmende på verdiskapningen og effektiviseringen, og som tiden kan ha løpt i fra.

I Spekters forhandlingsmodell skal det etter påske forhandles på den enkelte bedrift. Til siste protokoll er underskrevet, eller til vi siste gang snubler ut fra Riksmeklerens kontor, vil Spekter uansett legge til grunn at rammen fra frontfaget, fra konkurranseutsatt sektor, skal følges opp i våre oppgjør. Det er helt nødvendig for konkurranseevnen og dermed for velferdsstaten.

God påske til alle!