Rådgivningsselskapet inFuture har på oppdrag fra Spekter undersøkt hvilke trender sektoren selv anser å ha størst betydning for fremtidens helse- og omsorgstjeneste i et tidsperspektiv frem til 2030. Studien omhandler og beskriver trender og drivkrefter på samfunnsnivå, på pasientnivå og innen helse- og omsorgstjenesten.

– Studien gir innsikt i hvilke trender som vil være viktige for helsetjenesten fremover og hvor godt rustet sektoren er til å møte disse utviklingstrekkene. Rapporten gir ikke noe fasitsvar, men gjør oss i bedre stand til å forstå utfordringsbildet og identifisere muligheter, sier Larsen

Produktiviteten må bedres

Ikke overraskende peker også denne studien på at en høyere andel eldre og medisinske fremskritt vil øke etterspørselen og forventingene til helse- og omsorgstjenester.

Samtidig synker den yrkesaktive andelen av befolkningen. Hvis man skulle dekke det fremtidige behovet for helse- og omsorgstjenester kun ved økt bemanning, har SSB beregnet at antallet årsverk må øke med 35 prosent frem mot 2035.

– Det ville ha betydd at helsesektoren alene ville legge beslag på over halvparten av den forventede vekst i landets samlede arbeidsstyrke, og det er ikke bærekraftig. Studien viser med all tydelighet at produktiviteten må økes dersom tjenesten skal klare å oppfylle de sentrale, helsepolitiske målene, sier Larsen.

– Et godt samarbeid mellom ledere og tillitsvalgte i helsetjenesten er en klar forutsetning for utvikling og produktivitetsforbedringer, og det tar vi i Spekter på største alvor. Derfor er det nedfelt i Hovedavtalene for helsesektoren at ledelsen, de ansatte og deres tillitsvalgte har en felles plikt til å aktivt støtte opp om og medvirke til samarbeid. Avtalene sier også at forholdene må legges til rette slik at den enkelte ansatte kan få reell innflytelse på virksomhetens arbeid, blant annet med å øke produktiviteten, utnytte ny teknologi og lette nødvendig omstilling. Hovedavtalene gir en god ramme for det samarbeidet som må til, mener Larsen.

Nye samarbeidsformer og samhandling

Behovet for økt produktivitet og innovasjon vil i større grad forutsette arbeidsdeling og læring mellom kommuner, mellom primær- og spesialisthelsetjenesten og mellom offentlig, privat og kommersiell sektor. Det kan også handle om nye samarbeidsformer mellom helseforetak og kommuner. Et eksempel er innovative anskaffelser der helseforetak, kommuner og leverandører går sammen om å utvikle løsninger på et definert behov.

– Studien viser at det er behov for samarbeid også utover helse- og omsorgssektorens grenser. Fremover må helsepolitikken sees i sammenheng med blant annet arbeidslivspolitikken, og den må bidra til at pasienter kommer tilbake til jobb eller utdanning. Samhandlingen om mer sammenhengende pasientforløp bør i en slik tenkning utvides til å omfatte andre berørte aktører enn bare spesialist- og kommunehelsetjenesten. Det kan for eksempel være NAV og utdanningssektoren, sier Gunnar Larsen.

Rett kompetanse for rett oppgave

Studien viser til OECD-tall fra 2021 der det kommer frem at Norge i internasjonal målestokk har svært høy dekning av sykepleiere og leger. Den viser også til tall der et klart flertall av sykepleierne oppgir å utføre oppgaver som de selv ikke definerer som sykepleieroppgaver.

Det er et tema i rapporten at knappheten på kompetanse og helsepersonell som ventes fremover gjør det nødvendig å utnytte tilgjengelige fagressurser bedre. Det kan blant annet skje ved at forskjellige yrkesgrupper kan avlaste hverandre med en annen oppgavedeling. Studien viser interessante eksempler på hvordan helsefagarbeidere kan bidra i flere oppgaver som sykepleiere tradisjonelt har utført, hvordan farmasøyter kan avlaste sykepleiere med medisinutdeling på sengepost, og hvordan sykepleiere kan avlaste øyeleger ved å sette injeksjoner i øyne til pasienter med en øyesykdom som rammer eldre.

– Bedre bruk av ulik helsefaglig kompetanse gjennom oppgavedeling er et viktig anliggende for Helsepersonellkommisjonen som regjeringen har nedsatt, blant annet for å gi en helhetlig og kunnskapsbasert vurdering av behovene for personell og kompetanse fram mot 2040 i lys av sentrale utviklingstrekk. Rapporten fra inFuture belyser også dette og gir gode eksempler som vi håper kan være til nytte for kommisjonen, sier Larsen.

Nødvendig med politisk retning og beslutningskraft

I studien påpekes det at høy tillit er en styrke for politisk styring, men at forsterkede konfliktlinjer kan gjøre brede politiske forlik vanskeligere og at omstillingsevnen dermed svekkes.

– Helse- og omsorgssektoren er sterkt eksponert for drivkrefter som krever at den evner å omstille seg. Det handler om endringer i alderssammensetningen i befolkningen, bosettingsmønstre, medisinsk utvikling og forventninger. Disse trendene endrer stadig forutsetningene for å lykkes. Når sentrale sektorpolitiske mål som likeverdig tilgjengelighet, kvalitet og effektiv ressursutnyttelse ligger fast, stiller det krav til politisk retning, beslutningskraft og gjennomføringsevne. I dette bildet gir det grunn til en viss bekymring når fremtidsstudien peker på at tillitskapitalen i samfunnet og politikken kan se ut til å ha svekket seg. Det kan gi negative konsekvenser for muligheten for brede forlik om reformer og nødvendige tiltak, sier Larsen.

Endret pasientrolle kan avlaste helsetjenesten

Studien beskriver også trender og drivkrefter som kan gi utfordringer i form av økte forskjeller i helse, geografisk og sosialt. Den peker også på mulighetene digitaliseringen kan gi i å styrke pasientenes kompetanse til å ta vare på egen helse. Rapporten peker på at den digitale brukskompetansen er høy i den norske befolkningen, og at dette kan gi betydelige gevinster for helsetjenesten og pasientene selv.

Digitalisering og velferdsteknologi kan gjøre pasientene mer selvhjulpne, og helsetjenestene kan i større grad bli brukerstyrte. Rapporten viser til tall fra Danmark som indikerer at så mye som hvert fjerde besøk på poliklinikken kan kuttes, hvis man går over til brukerstyrte poliklinikker der pasientene selv rapporterer helsedata og kalles inn ved behov.

– Digitalisering og bruk av ny teknologi har pågått i helsesektoren i flere år, og under pandemien skjøt arbeidet virkelig fart. Det gjenstår likevel mye for å oppnå grunnleggende endringer i måten helsetjenesten drives. I brukerstyrte poliklinikker, bruk av kroppsbårne sensorer og automatisk rapportering av helsedata finnes kimen til noe større som vi ennå ikke ser forløst, blant annet ved at brukerrollen endrer karakter fra å være mottakende og passiv til å bli aktivt medvirkende i behandlingen, sier Larsen.

Digitalselskapenes helsesatsing gir nye muligheter og utfordringer

Studien gir eksempler på hvordan kunstig intelligens og digitalisering endrer diagnostisering, behandling, logistikk, kliniske studier og forskning, og hvordan store, internasjonale selskaper med bakgrunn i andre tjeneste- og produktområder etablerer seg med tjenester langs hele helseverdikjeden.

Amazon ble etablert som en nettbokhandel, men har nå etablert seg som nettapotek bl.a. i Europa. Andre selskaper, som Googles eierselskap Alphabet, satser på diagnostisering med kunstig intelligent-løsninger og kliniske studier.

– Disse selskapenes inntog og økte satsing på helseområdet er spennende, men også utfordrende. Det vil garantert innebære nye muligheter og utvikling, men vil også gi utfordringer og dilemmaer knyttet til markedsmakt, eierskap til pasientdata og sikkerhet for personopplysninger. Det har vært overraskende liten debatt i Norge om hvordan vi skal forholde oss til disse multinasjonale selskapenes satsing på helse og hvilke muligheter og utfordringer det vil medføre, sier Larsen.

Stiller nye kompetansekrav

Teknologi og maskiner vil spille en viktigere rolle i helse- og omsorgssektoren fremover, og det vil stille nye krav til kompetanse, viser fremtidsstudien.

– Digital kompetanse bli bare enda viktigere fremover og underbygger behovet for bedre dialog og samhandling mellom helsesektoren og universitets- og høyskolesektoren om hvilke typer av kompetanse som behøves fremover, og hvordan den kan utvikles. Det kommer heller ikke som noen overraskelse når studien bekrefter behovet for livslang læring. I akselerasjonens tidsalder er utløpstiden på kunnskap kort, og kompetansen må oppdateres løpende. Da er det viktig å utvikle kompetansetrygghet, slik at vi alle har relevant og oppdatert kompetanse. Et godt samarbeid mellom tillitsvalgte og ledelsen helt avgjørende for at vi skal få til den kompetanseutviklingen som behøves, sier Larsen.

Les hele studien Fremtidens helse og omsorg her: (PDF, 2MB)