Dette er et innlegg av Spekters administrerende direktør, Anne-Kari Bratten, i Dagens Næringsliv, 4. desember (Teksten er også gjengitt under).

Det ble for mye for en kollega før jul i fjor, da hun innså at det var håndballcup for eldstemann, avslutning på speideren for den mellomste og nissefest i barnehagen for den minste på én og samme ettermiddag. Hvordan skulle to foreldre rekke å være tre steder på en gang? Hele arbeidsmiljøet ble involvert. Besteforeldre var forespurt, men kunne ikke steppe inn på verken nissefest, speider eller håndball. De slet selv med å velge mellom klimademonstrasjon foran Stortinget og kveldsforelesning på senioruniversitetet om «Kunstig intelligens – skal vi finne oss i at det er fremtidens eldreomsorg?»

En annen kollega, også med tre barn, men uten forpliktelser den aktuelle ettermiddagen, tilbød seg å dekke speiderarrangementet i rollen som «kul type fra jobben til mamma», hvis hun stilte med fem brett serinakaker og to brett berlinerkranser (pakket i cellofan med røde sløyfebånd) på lørdagens utlodning for håndballen på Rema. Kravet var uforholdsmessig høyt, mente første kollega, og forhandlet seg frem til fem brett serina og en artig kurv med klementiner til utlodningen. Deal done!

Som leder hadde jeg spent observert prosessene i teamet, og var strålende fornøyd med at alt løste seg uten min hjelp, og uten at det hadde tatt uforholdsmessig mye av arbeidstiden. Det hele ble en ren oppvisning i prinsippet om selvstyrte grupper, og de psykologiske jobbkontraktene var styrket grunnet godt og støttende arbeidsmiljø.  

Parallelt hadde jeg sett en mellomleder stille en medarbeider det illevarslende spørsmålet «har du to minutter?».  Når en leder sier «Har du to minutter?», betyr det egentlig «Nå må vi snakke alvor», for eksempel «Nå må vi snakke om hvordan «vi», det vil si «du», ikke skal opptre som Guds gave til jentene på julebordet i år også». Jeg noterte meg tilfreds at min mellomleder jobbet forebyggende med arbeidsmiljøet, i tråd med internkontrollforskriften.

Noen dager senere hadde en annen kollega, hvis sinnsstemning følger et etablert mønster over året, og nå var kommet i desember-mood, konstatert at han heller ikke i år hadde realisert drømmen om å drive sitrongård i Murcia, alternativt pusse opp en sliten vingård i Piemonte. Vedkommende ba igjen om «møte». Her må vi minne om at når man som leder blir invitert til «møte», så kan det bety hva som helst. Jeg møtte derfor forberedt til «møte», med forslag om å «ta en del hjemmekontor ut året, og jobb med disse avgrensede oppgavene».

Dette innleggets anekdoter er basert på løgn, sannhet og dårlig hukommelse, som det heter i Makta, og bare de som var til stede, vet hva som er sant, løgn eller dårlig hukommelse.

De fleste ledere ønsker å bruke mye tid på å arbeide strategisk og langsiktig. Tre av fire i en topplederundersøkelse gjort av Høyskolen Kristiania, svarer imidlertid at mesteparten av tiden deres går med til å håndtere daglige utfordringer. Likevel svarer 72 prosent at de i noen, stor eller svært stor grad har nok tid til utviklingsarbeid.  Nå kan det jo ikke på noen måte bli feil å bruke tid på «daglige utfordringer». Opinions nye UNG-undersøkelse viser at 46 prosent av de unge synes at «godt sosialt miljø» er det viktigste når de skal velge arbeidsgiver, langt foran «høyest mulig lønn» (33%) og «at arbeidsgiver tar bærekraft på alvor» (bare 3%). Det er dermed ikke så rart vi diskuterer logistikken rundt nissefester med våre unge kolleger. Den praktiske lederhverdagen handler ofte om å ivareta mellommenneskelige relasjoner og å bidra til at kollegaene utvikles, trives og får sjonglert jobb og privatliv.

For egen del ble min dårlige samvittighet for ikke å sette av nok tid til å tenke lange linjer, høre avanserte podcaster og frekventere ledernettverk betydelig redusert, da jeg innså at ledervirkeligheten – særlig i desember – også må handle om å legge til rette for at småbarnsforeldre kan bli med på nissefest og for at de som helst ville ha drevet sitrongård i Murcia likevel får rom til å levere et godt stykke arbeid. Det er jo gjennom folka våre vi får resultater.