Dette er et innlegg av Spekters administrerende direktør, Anne-Kari Bratten, i Dagens Næringsliv, 27. april (Teksten er også gjengitt under).

Nei, det er ikke innført en kompetansereform i årets lønnsoppgjør, slik Fellesforbundet og Norsk Industri (frontfaget) synes å mene. Reformer i arbeidslivet utvikles i trepartssamarbeidet, der hovedorganisasjonene og Regjeringen deltar, og ikke av bare Fellesforbundet og Norsk Industri i brevveksling med Statsministerens kontor.  

I årets oppgjør har disse to underforeningene i LO og NHO sittet i chambre séparée i mekling, og sydd sammen det Fellesforbundet kaller både en «storstilt» og «helhetlig» etter- og videreutdanningsreform. Deretter har det ene tariffområdet etter det andre, også Spekter, fått LO-krav om at denne løsningen skal følges opp, helt uavhengig av om kompetansebehovene kan sammenlignes med industriens, eller ikke.  

Svaret fra statsministeren fremstilles som om staten er med på denne «reformen», men statsministerens kontor vet jo godt at trepartssamarbeidet består av hele det organiserte arbeidslivet, ikke bare frontfaget, som kun omfatter under to prosent av de sysselsatte i Norge. Statsministeren har svart klokt at han er enig i at kompetansemangel er en utfordring, og har vist til at regjeringen har satt ned «Kompetansereformutvalget», der alle partene er representert, og at han vil komme tilbake når utvalget har avgitt sin NOU i høst. 

Som leder i Spekter kommer jeg om nødvendig til å seile inn i min egen solnedgang på prinsippet om at frontfagsmodellen er den beste for lønnsdannelsen i Norge. Det er over 250 000 ansatte i Spekters medlemsvirksomheter, og Spekter er alltid lojal til frontfagsrammen. Modellen er imidlertid skjør, for oppslutningen er svekket de siste årene. Flere forbund i offentlig sektor mener modellen hindrer deres grupper i å få et høyere lønnsnivå. Derfor må ikke frontfagspartene laste inn enda flere forutsetninger om hva resten av arbeidslivet skal følge opp, ei heller en «helhetlig» kompetansereform. Jeg sliter for egen del nok med å få enighet om å holde den økonomiske rammen, og på den måten å sikre legitimiteten til frontfaget, om jeg ikke også skal slå hæla sammen og adoptere en kompetanseløsning fra et lukket selskap på Riksmeklerens kontor.  Vi som er parter i andre oppgjør, må finne våre egne løsninger.

Utgangspunktet for reformen til Fellesforbundet og Norsk Industri, er for øvrig en fortelling om at det står dårlig til med kompetanseutvikling i norsk arbeidsliv. Det stemmer ikke. Ifølge OECD er Norge bedre enn Danmark og på linje med Sverige i jobbrelatert kompetanseutvikling. Norske arbeidsgivere finansierer også en større del av dette enn i våre naboland.

Løsningen innebærer også at de organiserte (hva med de uorganiserte?) skal ha rett til to ukers årlig studiefri med lønn, «under forutsetning av tilstrekkelig statlig medfinansiering». Bedrifter som er underlagt avtalen får dermed deler av kompetanseutgiftene betalt av staten. Alle andre virksomheter må dekke alt selv. Har noen rundt forhandlingsbordet i frontfagsmeklingen utredet om dette vil virke konkurransevridende?

Avtalen inneholder heller ingen plikter for arbeidstakerne. Etter- og videreutdanning finansiert av arbeidsgiver har ofte en klausul om at arbeidstakeren må forbli i virksomheten en tid etterpå, eller at man må bruke noe fritid for å ta utdanningen. Fellesforbundet og Norsk Industri har i stedet blitt enige om at arbeidstaker i praksis kan etterutdanne seg til å jobbe i annen bedrift, og dermed tappe virksomheten som har betalt for utdanningen for kompetanse. At arbeidsgiverne i Norsk Industri synes dette er smart, har jeg problemer med å forstå. Det sier seg selv at resten av arbeidslivet ikke bare kan hoppe på en slik løsning.

Vellykkede reformer i arbeidslivet kommer av grundige utredninger og bred medvirkning fra alle involverte, ikke av at bare to parter døgner sammen hos Riksmekleren. Å utrede grundig alle sider av et tiltak er sterkt å anbefale - særlig for de som har fått lederansvar for noe så viktig som lønnsdannelsen i Norge.