Innlegg i DN 27. mars 2017 av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Spekter

Nordmenn brukte svimlende ti milliarder kroner på kjæledyrene sine i 2016, over fire ganger så mye som vi spanderte på Fant og Mons i 2003. Vi tok oss også råd til å kjøpe nesten 400 000 liter champagne fra Vinmonopolet, mot ca 120 000 liter ti år tidligere. Interessen for vakre hjem førte til at vi økte posten for oppussing i familiebudsjettene fra 35 milliarder i 2005 til 70 milliarder i 2016.

En lønnsvekst på nesten 60 prosent på ti år har imidlertid ikke bare økt betalingsviljen for privat velstand. Mye tyder på at folks forventninger til velferdsstaten øker parallelt. Åtte av ti nordmenn sier at de forventer høyere eller minst samme nivå på den offentlige velferden i årene som kommer. Dette kommer frem i en undersøkelse Opinion gjorde for Spekter i vinter. Undersøkelsen ble gjennomført på et tidspunkt da oljeprisen var i fall, handelsbalansen i svekkelse, ledigheten økte og man skulle tro vi var i ferd med å ta innover oss de massive utfordringene vi får når etterkrigstidens lykkelige babyboom om ikke lenge blir den veldig krevende eldrebølgen.

Den økende betalingsviljen for kjæledyr, oppussing og champagne, har imidlertid lite eller ingenting å gjøre med vårt forhold til egenandeler. Om lag sju av ti sier i Opinion-undersøkelsen nemlig nei til høyere egenbetaling. I Norge synes vi åpenbart det er greit å ha ubrukte gavekort og tilgodelapper på i snitt 500 kroner hver liggende i skuffen, men vi er motstandere av å øke egenandelen for velferdstjenester med omtrent samme beløp. Hvorfor er det slik?

Trolig er vi her ved kjernen av nordmenns kjærlighet og tillit til velferdsstaten. Uansett hvilken privatøkonomi hver og en av oss har, slutter et overveldende flertall opp om den skattefinansierte velferden. Vi har sett nok amerikanske filmer til at vi vet at vi ikke vil ha et system der lommeboka avgjør sykehusbehandlingen.

For selv om stemningen for økte egenandeler er lav, vil folk nemlig heller betale mer skatt enn å redusere velferdstilbudet. Velferdsstaten vår gir tilgang til universelle velferdsgoder for alle. Det er solid og tverrpolitisk enighet om at solen skal skinne like mye på Jørgen Hattemaker som på kong Salomo, eller rettere sagt; skyggen skal ikke falle på noen av dem. Våre folkevalgte har dermed et takknemlig utgangspunkt i et folk som ser verdien av å betale skatt. Vi viser stor tillit til staten, men er tydelige på at staten ikke kan regne med at vi vil finne oss i reduserte velferdsgoder selv om oljeinntektene faller og stadig flere skal ha velferdstjenester.

Produktivitetskommisjonen dokumenterte i fjor at dersom vi skal opprettholde velferdsnivået uten en økning i produktiviteten, må skattetrykket heves til 65 prosent. Det kommer selvsagt ikke til å skje. Er du folkevalgt, og har tenkt å fortsette med det, foreslår du ikke en slik økning. Løsningen for å opprettholde velferdstilbudet er dermed like enkel som den er vanskelig: Uten produktivitetsvekst og en alvorlig styrking av arbeidslinjen, går ikke dette i hop.

Offentlig sektor kan imidlertid ikke overlate arbeidet med produktivitetsvekst til privat sektor. Letingen etter stadig smartere måter å organisere på for å øke effektiviteten og bli mer lønnsom, ligger i blodet i privat sektor. Det er ofte et spørsmål om å trygge arbeidsplassene. De samme incentivene er ikke like tydelige i offentlig sektor. Skal lederne her lykkes med tillitsbasert ledelse og alle de andre gode rådene som DN-spaltister stadig tar til orde for, må lederne selv få tillit og handlingsrom fra politikerne. Her er det litt å gå på, for det er ikke akkurat underskudd av regler eller rapporteringskrav som preger disse ledernes hverdag.

Jeg vil også anbefale å medisinere den økende allergien mot å la private tilbydere være et naturlig innslag i den offentlige tjenesteproduksjonen. Konkurranse virker alltid skjerpende, og kan bidra til innovasjon og økt produktivitet. Det er barnehagebarn, demens og armod nok til alle fremover. Staten skal betale, men staten trenger ikke gjøre alt selv.