Ledelse, ikke gjengjeldelse
Misnøye med sjefsbeslutninger er ikke «varsling», og alminnelig tilrettevisning er ikke «gjengjeldelse», skriver Anne-Kari Bratten i DN.
Innlegg i Dagens Næringsliv 25. november 2018 av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Spekter.
På 80-tallet kunne halvgamle mannlige ledere ustraffet gi unge, kvinnelige sekretærer patetisk og svært uønsket oppmerksomhet. Heldigvis lukker vi ikke øynene for slikt lenger. Hadde jeg observert en slik situasjon i dag, hadde jeg ikke bare grepet inn, men også sørget for en kraftfull demonstrasjon av konsekvenspedagogikkens fortrinn.
Hvis det ikke vært for pågående pionerer i bedriftshelsetjeneste og tillitsvalgtapparat, for dessverre ikke så lenge siden, hadde vi ikke hadde det arbeidslivet vi har i dag. Det er pinlig hvor lenge vi brukte styringsretten på å få folk til å hakke løs på asbestholdige bremseskiver på tog, eller sende offiserer ut på skytefelt uten hørselvern. Årsaken til at min bror og jeg snakker T-Y-D-E-L-I-G og med utestemme, er oppveksten med hørselsskadet offiserspappa: «Hørselvern?! Hæ? Nei, det brukte vi ikke.».
Jeg mener også at vi ikke hadde hatt det samfunnet vi har i dag uten likestillingsloven og Gro Harlem Brundtland marsjerende ut på Slottsplassen med sin historiske regjering. Hersketeknikkene til Berit Ås har jeg hatt i min indre, hardtdunkende harddisk i mang en debatt, og jeg irriterer meg enda grenseløst over han som satte meg ut da jeg beskyldte ham for hersketeknikker, og han svarte «Den verste hersketeknikken er å beskylde andre for hersketeknikker».
Så det er klart jeg er for varslingsinstituttet. Å kunne si fra om kritikkverdige forhold uten å frykte gjengjeldelse, er lønnsomt for samfunnet. Moderne ledere vil vite om feil så vi kan lære og endre. Til dere unge som ser amerikanske filmer: I det norske arbeidslivet brøler ikke sjefen «In my office now!», og kaster deg ut på gaten med alle sakene dine i en pappeske. Du skal faktisk både verdsettes og beskyttes mot gjengjeldelse hvis du varsler om kritikkverdige forhold.
Men nå må ikke dette tippe helt over. Selv om det bare var menn på bildet fra møtet mellom regjeringspartiene og KrF, så er det mildt sagt melodramatisk å like og dele kommentarer om at Brundtlands likestilllingsland er under demontering.
Det er heller ikke slik at enhver misnøye med sjefen er en varslingssak. Hvis du trykker «lik» på Facebookinnlegget der kollegaen kom med en kraftsalve om at sjefen suger fordi han flyttet din venn på innkjøp over til en annen avdeling: Tenk om overføringen skyldes at kollegaen rett og slett opptrådte uakseptabelt på julebordet der han ravet rundt i firetiden på natten og trodde han var Guds gave til kvinnene, og særlig Guds gave til hun nye på toogtredve. Det er ikke gjennomgående slik at en alminnelig lederbeslutning om å flytte en medarbeider fra én avdeling til en annen fordi han har sagt noe sjefen ikke liker, er en knebling av ytringsfriheten. Det hender jo at sjefen må omplassere en arbeidsmiljøbelastning/kollega rett og slett fordi han misbruker ytringsfriheten sin med å lire av seg slibrigheter overfor lærlingene.
Det er noe trist postmoderne hvis vi beveger oss over i en kultur der misnøye med sjefsbeslutninger er «varsling», og en alminnelig tilrettevisning er «gjengjeldelse». Varsling skal forbeholdes kritikkverdige forhold. At sjefen tar en annen beslutning enn den du, med alt ditt engasjement, mente var riktig, kvalifiserer ikke automatisk for å varsle. Hvis sjefen gir deg en advarsel og sier at nå må du slutte å krangle på alt jeg beslutter, for det går utover arbeidsmiljøet, ellers må vi diskutere om du kan fortsette å jobbe her, er det faktisk sjefens privilegium, og til og med plikt. Sjefen har ansvar for et fullt forsvarlig arbeidsmiljø for alle de andre på avdelingen også. Det er ikke arbeidsmiljøfremmende hvis alle personalmøter ender med at du skal vinne konkurransen om «finn ukens fem feil hos sjefen».
Og når det gjelder sjarmøren på femogførr på innkjøp som ble overført til regionskontoret etter julebordet: Kanskje det var riktig at sjefen brukte styringsretten slik at hun nye på toogtredve orket å gå på jobb på mandag? Det var antagelig lederens fordømte plikt å få ham vekk. Gjengjeldelse var det i hvert fall ikke.