Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 31.03.2014

Tante Sofie i Kardemomme by uffet seg ikke bare over politimester Bastians manglende evne til å ta tak i den åpenlyse kriminaliteten som utspant seg nattetid i pølsebutikken. Hun var også indignert over at folk trallet, var glade og ikke fokuserte nok på oppgavene sine. 

Så fort hun fikk muligheten, innførte hun et strengt regime med et vanntett internkontrollsystem hos røverne. Systemet var basert på lav tillit til Kasper, Jesper og Jonathan og strenge prosedyrer som levnet liten tvil om hvordan gulvkluten skulle vris. Det ble styrt i smått, ikke i stort, og røverne hadde liten påvirkning på oppgaveløsningen. 

Tante Sofie hadde klokkertro på pisk fremfor gulrot. Å utvikle incentiver i politikken sto ikke høyt på dagsorden i Kardemomme bystyre. 

I norsk arbeidsliv derimot, har lederne helt siden samarbeidsprosjektene på 1960-tallet lagt vekt på å gi medarbeiderne tillit og kompetanse fremfor rutineregimer og detaljstyring. Ledelsesidealet er å lykkes i samarbeid med de ansatte. Norske arbeidstagere må ikke spørre sjefen om de kan bruke sunn fornuft når prosedyren ikke passer til å løse et spesielt problem. De bygger ikke blindt etter tegningen når de ser at den har feil. Medarbeidere som gis tillit og autonomi, tar ansvar og blir selvstendige. 

Slik har vi fått gode vekstvilkår for innovasjon, kvalitet, produktivitet, læring og faglig variasjon i arbeidslivet. Resultatet er to prosent årlig produktivitetsvekst og en fremdeles konkurransedyktig industri. For lederen er det oftest nok å forsikre seg om at medarbeiderne har kompetanse og ferdigheter til å løse arbeidsoppgavene. 

Autonomi hos arbeidstagerne er et av de sterkeste fortrinnene vi har. Vi pleier å skryte av at i Norge tar verkstedarbeideren selv de beslutningene som blir løftet til ledelsen i tyske verkstedhaller. Ledernes mot og vilje til å vise ansatte tillit, har ført til nytenkning, utprøving og innovasjon. I utviklingens hensikt, har det vært lov å gjøre feil, så lenge det ikke går ut over liv og helse. 

Den norske måten å lede på har imidlertid blitt sterkt utfordret av nullfeilfokus de siste årene. Lederne i mange av Spekters medlemsbedrifter forteller at kontrolliveren utfordrer det norske ledelsesidealet. Kontroll og tilsyn er nødvendig for å hindre lovbrudd og for å sikre et seriøst og velfungerende arbeidsliv. Granskninger, forvaltnings- og kvalitetsrevisjoner som kommer selv når det ikke er mistanke om noe fanteri, bidrar derimot til at lederne utvikler stadig nye systemer for oppfølging og kontroll. Enkelte etablerer også egne staber for å være forberedt når kontrollørene kommer. 

Faren er at fokuset på å slippe anmerkninger fra ulike revisjonsteam, gjør at ledernes mulighet til å utvikle kultur for innovasjoner, kreativitet og nytenkning svekkes. 

Kanskje fører detaljfokus og den ideelle fordring om null feil også til at ledere ikke lenger kan vise like mye tillit til at medarbeiderne kan bruke hodet. Hvis bedriftskulturen blir preget av å skulle være forberedt på å kunne svare på alt når kontrollørene kommer, må det utvikles enda flere prosedyrer og rutinebeskrivelser. Lederne må forsikre seg om at systemene er vanntette, og rommet for den enkelte medarbeider til å gjøre ting på sin måte, til læring og utvikling, blir mindre. 

Det er en trusel mot den norske ledelsesmodellen dersom lederne blir mer opptatt av å rapportere, dokumentere og unngå å gjøre feil, enn å tilrettelegge og inspirere til selvstendig oppgaveløsning. 

Hver gang jeg uttrykker bekymring for ledernes handlingsrom, får jeg gratulasjoner for å få stadig høyere tante Sofie-faktor. Tante Sofie trodde på pisken, jeg tror på tilliten. Det er grunn til å rope varsko hvis leteaksjoner etter feil og mangler fortrenger det norske ledelsesidealet om tillit, samarbeid og selvstendighet i arbeidslivet. 

Regjeringen skal fornye, forenkle og forbedre. Et skritt i riktig retning, vil være å se nærmere på om jakten på avvik er i ferd med å hindre kreativitet og dermed også produktivitet i det norske arbeidslivet.