Kanskje dere fra Blindern tidlig 1970-tall skal ta en alvorsprat med den oppvoksende slekt?
Hva gjør vi når over halvparten av niendeklassingene mener kvinners viktigste oppgave er å oppdra barn?
Innlegg i DN 24. februar 2019 av administrerende direktør i Spekter, Anne-Kari Bratten.
"Klipp håret og få deg en jobb" var et vanlig råd til ungdommen på 70-tallet. Dette skal særlig ha vært en relevant anbefaling til de som hadde brukt store deler av studietiden til å være «yrkesdemonstranter», som deres foreldregenerasjon så foraktfullt kalte det. I ettertid er det imidlertid ikke vanskelig å se at demonstrasjonstogene og engasjementet påvirket og endret samfunnet vårt, selv om det antagelig gikk på bekostning av en effektiv gjennomføring av studiene for en del av de langhårede i fotformsko og lilla skjerf.
De fleste er enige om at kvinnekampen, som førte til et mer kjønnslikestilt samfunns- og arbeidsliv, er blant generasjonens viktigste seire. Kampen ble ført både av kvinner og menn, og det får være en lav kostnad å bli benevnt og ledd av som «myk mann» når resultatet ble som det ble: Et samfunn med like rettigheter for kvinner og menn, større mulighet for økonomisk selvstendighet for kvinner og ikke minst så høy kvinnelig sysselsetting at vi med rette kan si at kvinners inntog i arbeidslivet har hatt mer å si for vekst, verdiskaping og velferd enn oljefunnet for 50 år siden.
Jeg har møtt mange menn fra denne generasjonen gjennom mitt yrkesliv. Med noen teite unntak, er disse fremdeles preget av sterke likhetsidealer, herunder høy respekt for kvinner. Hår- og skjeggvekst er under kontroll igjen, og jeg har tatt flere av dem på fersken i å nyte chiantivin fra flaske med bast rundt, uten å være helt nødt til å sette et stearinlys oppi etterpå. Selv om mange av dem er på vei helt eller delvis inn i pensjonisttilværelsen, og man skulle tro engasjementet hadde blitt noe avslepet med årene, har de både slått i bordet og uttrykt alvorlig bekymring over vinterens diskusjoner om endring av abortloven.
Det er derfor uendelig trist å lese undersøkelser om hvilke holdninger mange av morgendagens arbeidstagere har til likestilling. I Tidsskrift for ungdomsforskning i 2018, skriver forsker Kristinn Hegna, tidligere ved instituttet Nova på Oslomet, om en undersøkelse som sammenligner niendeklassingers likestillingsholdninger i henholdsvis 2009 og 2016. Det så verre ut i 2009, men selv i 2016 mener over halvparten av niendeklassingene at kvinners viktigste oppgave er å oppdra barn. En av fire synes menn bør ha større rett enn kvinner til å få jobb når det er få ledige jobber, og hver femte synes ikke at kvinner og menn skal ha lik lønn for likt arbeid.
På toppen av kransekaken, som et varsko til demokratiet vårt: Én av tre niendeklassinger mener menn er bedre kvalifisert enn kvinner til å være politiske ledere.
I 2011 mente 44 prosent av guttene i en undersøkelse fra Nova at en gift mann skal være familiens overhode. Samme undersøkelse viste imidlertid at gutters holdning til likestilling er påvirket av om mor er i lønnet arbeid. Hadde vi ikke nok argumenter fra før for hvorfor kvinner må delta alt de kan i arbeidslivet, fikk vi det i hvert fall der.
Det sto enda dårligere til med niendeklassingenes holdning til likestilling i 2009, så vi får leve i håpet. Det vil nemlig by på uante lederutfordringer dersom neste generasjon mannlige arbeidstagere skal møte opp på arbeidsplassene med andre holdninger til likestilling og likeverd enn det de «myke menn» fra 70-tallet representerte og bidro til å kjempe gjennom. Ikke overraskende er nemlig guttene i undersøkelsen mindre likestillingsvennlige enn det jentene er. En ny generasjon sterke kvinnelige ledere i møte med mannlige kolleger som fremdeles ikke synes kvinner og menn skal ha lik lønn for likt arbeid, er dårlig kombo.
Så er det til litt underholdende ettertanke at det på fagforeningsmøter i 2019 fremdeles synges «Gi meg de rene og ranke, de faste og sterke menn» og «Mennene fra harv og plog, verksted og kontor, kvinnene fra hus og hytter». På nasjonaldagen minner vi om fedrene som kjempet og mødrene som gråt. Vel, de kjempet nok en del de damene, også, tenker jeg. Og det var sikkert noen fedre som gråt innimellom, og.
Kanskje dere fra Blindern tidlig 1970-tall skal ta en alvorsprat med den oppvoksende slekt?