Jeg har hatt gleden av å være gjest på konferansen de siste årene. Det er fascinerende hvordan LO Stat i flere tiår har klart å samle så mange interessante foredragsholdere til det som av media omtales som et av de viktigste politiske verkstedene i Norge – og det på et hotell nesten 20 mil fra Oslo. Det var skjellsettende å overvære Jens Stoltenberg love Gerd Liv Valla «pay back time» to måneder etter at valget ble vunnet i 2005 – for så høsten etter å kunne konstatere at Bondevikregjeringens nye arbeidsmiljølov ble reversert før den i det hele tatt var iverksatt.  

Her har jeg senere bivånet Roar Flåthen og Jens Stoltenberg på talerstolen – snakke opp hverandre og hylle det faglig-politiske samarbeidet. Jeg har hørt tillitsvalgte stille de mest intrikate spørsmål til Stoltenberg – om forhold langt inne i den enkelte bedrift eller etat – og jeg har latt meg imponere av Stoltenbergs svar og av hans uendelige tålmodighet og store respekt for fagbevegelsen generelt og for den enkelte tillitsvalgte spesielt.

Det har vært med respekt jeg også har observert fra gjestebenken bakerst i salen hvordan fagbevegelsen og arbeiderbevegelsen har tradisjoner vi ikke har på arbeidsgiversiden. Dirigenten kan si midt mellom to innlegg i programmet: «Nå synger vi De unge slekter». Alle reiser seg, og få har behov for å åpne sangheftet - alle kan sangene utenat. Når de med troverdighet synger om den gang far løftet fanen i tro og tross og sådde korn og frihet dokumenteres en historie og kraft som få andre miljøer kan skilte med.

Årets fagligpolitiske debatt mellom Gerd og Jonas måtte altså utgå på grunn av forfall fra hovedpersonene selv.  Det var synd, for det hadde vært spennende for flere enn menigheten på Gol å høre hvordan disse to ser på utfordringene for landet vårt fremover.

 Jon Hippe og Tone Fløtten fra Fafo holdt imidlertid et solid foredrag sammen der de på basis av et stort forskningsprosjekt om den nordiske modellen (Nordmod) adresserte de tillitsvalgte med svært krevende spørsmål om hva slags bidrag norsk fagbevegelse vil gi til utviklingen av samfunnet i årene fremover.

Fafos mangeårige leder Jon Hippe snakket åpenbart til sine egne da han roste fagbevegelsens bidrag i omstillingen av offentlig sektor på 90-tallet spesielt, og den samme bevegelsens bidrag til gjennomføring av ulike reformer på 80- og 90-tallet generelt. Vi på gjestebenken observerte at også de tillitsvalgte (mange fra Spekters medlemsbedrifter) lyttet da Hippe med klar adresse til fagbevegelsen minnet om at ingen reformer var reversert, det var tverrpolitisk enighet om dem, og at de fleste må sies å være vellykket og helt nødvendig for sin tid og for utviklingen av den offentlige tjenesteproduksjonen.

Kartellkonferansen, som har vært arrangert så å si årlig siden 1950-tallet har ambisjoner om å lansere nye idéer. Jon Hippe nøt åpenbart tillit fra salen, og det var derfor interessant å høre hvor tydelig Hippe var da han etterlyste nye reformer for utviklingen av Norge, og utfordret LO på deres bidrag.

Spekter er et ektefødt barn av reformene på 90-tallet. Vi vet at disse reformene ikke hadde hatt så stor oppslutning uten et tett og solid trepartssamarbeid, tuftet på solide hovedorganisasjoner på arbeidstakersiden. Særlig har LO, som kunne samle sine medlemmer og ta kollektivt, helhetlig ansvar, vært viktig. Fafo pekte på at lav ulikhet både har vært et resultat av, men også en forutsetning for de nordiske landenes tilpasningsevne og den reformkapasiteten vi har i alle de nordiske landene.

Skal denne reformkapasiteten utnyttes videre, er det ikke vanskelig å være enig med Fafo og Hippe i at ungen ikke må helles ut med badevannet. Spekters mener det blir avgjørende for den norske modellen at det sikres oppslutning både hos arbeidstakersiden, arbeidsgiverne og politikerne.

At kartellkonferansen gir FAFO og Hippe en hel formiddags taletid på å adressere viktigheten av å mobilisere politisk kapasitet for å sikre nye reformer videre, taler til LO Stats ære, og hadde fortjent adskillig flere spaltemeter enn oppslagene om at selv Jonas Gahr Støre og Gerd Kristiansen har menneskelige trekk – den første fikk influensa og den siste en streik å bale med.

På Spekterkonferansen 14. april skal vi snakke mer om behovet for reformer og hvordan erfaringene fra Spekters medlemsvirksomheter kan bidra i den fortsatte utviklingen av Norge. Sett av datoen!