Av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Arbeidsgiverforeningen Spekter 

Mette Nord, Fagforbundets leder, er medforfatter til en kronikk i Klassekampen 6. juni der ordet «bendelorm» brukes for å beskrive private som leverer velferdstjenester. Med en slik karakteristikk, polariseres debatten ytterligere, og vil antagelig lede til at det fra andre deler av politikken letes frem tilsvarende unyanserte innspill. Debatten fortjener mer enn stigmatiserende og generaliserende karakteristikker. Det gror veldig lite utvikling ut av en ideologisk steinrøys. 

Retorisk tåke 

Norge har en god tradisjon for å gjøre grundige utredninger som grunnlag for politikkutforming. Velferdstjensteutvalget ble nedsatt for å gjennomgå offentlige finansierte velferdstjenester med sikte på å kartlegge pengestrømmer i offentlig finansierte velferdstjenester.  

Utvalget, som ble ledet av Kåre Hagen ved OsloMet, ble initiert etter at det over tid hadde festet seg et inntrykk i deler av det politiske miljøet om for mye penger havnet i private lommer. Utvalget konkluderte imidlertid med at midler brukt på private ikke går til urimelig høye overskudd (NOU 2020: 13 Private aktører i velferdsstaten.) Utvalget slo altså fast at det ikke er belegg for påstanden om at profitt går foran velferd.  

Likevel mener kronikkforfatterne det er riktig å introdusere termen «bendelormøkonomi» for å beskrive hvor Norge kan havne ved bruk av private tjenesteleverandører. «Velferdstjenestene har fått bendelorm,» skriver de, «jo mer de mates, desto mer spiser bendelormen.» Artikkelforfatterne gjør ikke noe forsøk på å belegge denne påstanden med fakta eller annen dokumentasjon. Dette vitner om at forfatterne har gått seg bort i en retorisk tåke. 

Debatten må baseres på fakta  

Politiske krefter som nedlatende har betegnet seriøse, private aktører som bidrar i helse-, omsorgs- og velferdstjenestene med sine ideer og løsninger som «velferdsprofitører», kjenner tilsynelatende et behov for å skru den retoriske temperaturen ytterligere opp. Jeg forstår virkelig ikke hvorfor. Vi bør kunne diskutere temaet uten slik ytterliggående retorikk som bare er egnet til å splitte og tåkelegge fakta.  

For egen del synes jeg også det er tankevekkende at en fagforeningsleder med mange medlemmer hos private tjenesteleverandører uttrykker seg slik. Hvordan det oppleves av helsefagarbeidere, barnehageassistenter og annet personell som er glade i jobben sin å se slike karakteristikker fra sin øverste tillitsvalgte kan man jo lure på. I Spekter har vi mange tariffavtaler som gjelder for Fagforbundets medlemmer i sektoren, og jeg kan personlig forsikre om at dette ikke er sosial dumping akkurat. Fagforbundet har jo for øvrig skrevet under på disse tariffavtalene.  

Utfordringene som vi står overfor kaller på nye løsninger og tilnærminger, og at både offentlige, ideelle og kommersielle aktører fortsatt bør gis mulighet til å bidra. 

Hvor ble det av pragmatismen i politikken? 

Et mangfold av aktører, ideell, kommersielle og offentlige, som driver på ulike forutsetninger gir gode forutsetninger for innovasjon, utveksling av erfaringer og felles læring. Spekter har ingen tro på at den ene typen av aktører er «bedre» eller «dårligere» enn den andre.  

Tvert imot. Når tjenestene skapes og leveres av et mangfold av aktører, innen rammene av offentlig styring og finansiering, blir det samlede resultatet for pasienter, brukere og samfunn bedre enn summen av hva de tre leverandørkategoriene hver for seg skaper.  Det er jo dette som har preget politikken i tiår etter tiår, og som har tjent Norge godt. Det er tverrpolitisk enighet om at det er det offentlige som har ansvar for velferdstjenestene, og det er stat og kommune som driver tjenestene selv – med mindre bidrag fra ideelle og kommersielle aktører. Det er trist at denne pragmatiske tilnærmingen også på dette politikkområde trues nå.  

Tro mot målene 

Spekter mener ikke at bruk av private er et mål i seg selv, og vi behøver gode diskusjoner om prinsipielle og strategiske aspekter ved bruk av slike ressurser. En slik diskusjon er viktig for å skape gode tjenester fremover, særlig når vi vet hvor store utfordringer helse- og omsorgstjenestene kommer til å stå i fremover, og vi fra Spekters side vil selv bidra til dette. Potensialet ligger i effektivisering, læring på tvers, innovasjoner og tjenesteutvikling i en gjennomtenkt bruk av ideelle og kommersielle aktører i et samarbeid med offentlige velferdsaktører.  

Det vil være armod nok til alle i årene fremover. Politikken bør innrettes slik at det er det offentliges ansvar å sikre oss i de fasene i livet der vi trenger hjelp. At det på noen institusjoner i eldreomsorgen står logoen til en ideell eller kommersiell aktør, eller at noen av blodprøvene undersøkes på et privat laboratorium og ikke på sykehuset, rokker ikke ved det grunnleggende i vår velferdsstat, det viser bare at vi er pragmatiske og opptatt av å utfordre hverandre for å skape enda bedre løsninger hele tiden.