Kronikk i Dagbladet 3. juni 2013 av Anne-Kari Bratten, adm. direktør i Spekter.

Uansett bransje er det krevende å lede store og komplekse organisasjoner. Helseledere har noen tilleggsutfordringer andre ledere ikke har, og jeg mener de største lederutfordringene finnes i helsesektoren. Et eksempel: Oslo universitetssykehus har 18 000 ansatte, omtrent som Statoil ASA. Helge Lund har unektelig en utfordrende jobb, men han slipper fakkeltog når en plattform skal flyttes. Han blir neppe kontaktet daglig av kunder som har lest på nettet hvilken borekrone som er best, og han har ikke profesjoner som mener det er deres rett å bestemme hvor mye olje og gass som skal produseres.

Avgjørelsene helselederne tar, blir fulgt med argusblikk av media, pårørende, pasienter, ansatte og politikere. Beslutningene blir evaluert og kommentert. Holder ikke lederen budsjettet, blir han gjerne offentlig kritisert. Men når han overholder budsjettet, blir han fort kritisert for å prioritere økonomi høyere enn pasientene. Økes administrasjonen for å ta unna alle skjemaene som regner over lederen, må helselederen svare for at pengene ikke går til pasientene. Gjør lederen papirarbeidet selv, blir han beskyldt for å være byråkrat og fjerne seg fra faget.

Prioriteringer

Det finnes 166 pasient- og brukerorganisasjoner i Norge, bare i spesialisthelsetjenesten. Det er et flott trekk ved det norske samfunnet at vi er engasjerte og kjemper for de sakene vi brenner for. Men ingen går i fakkeltog for mer helhetlige prioriteringer. Ingen kjemper for den gyldne middelvei. Ansatte og brukerorganisasjoner gir innspill og råd, men vi overlater til politikerne og lederne å prioritere i helsesektoren. Det er med deres kraftige røst for helhet vi får helsevesenet til å gå i hop.

Det eksisterer 6 000 helse- og medisinrelaterte applikasjoner for smarttelefoner og lesebrett. Antallet øker med 25 prosent i året. Folk driver i økende grad Google-forskning, er sin egen lege og utfordrer helseprofesjonenes autoritet på godt og vondt. Den kompetente pasient er et absolutt gode, men det skapes krav og forventninger som ikke alltid kan etterkommes. Helse er et marked med uendelig etterspørsel, og prisen er gratis. Helsepersonellets kompetanse vil oftere trekkes i tvil av mer informerte pasienter.

Jeg hører stadig det sies at det ikke gjøres prioriteringer i helsevesenet - det er jeg helt uenig i. Det står ledere og helsepersonell og gjør prioriteringer hele tiden. Politikerne må stilles til ansvar for de overordnede prioriteringene, men ved hver eneste avdeling skal en leder prioritere innenfor det politikerne har bestemt. Det er legene og lederne som må balansere mellom krav og muligheter, og lederbeslutningen kan altså dreie seg om livsforlengelse, verdighet og medmenneskelighet.

20 000 forhandlingsarenaer

I tillegg vet vi at helseledere må forholde seg til en hverdag der tillitsvalgte har vetorett på lederens beslutninger når arbeidsplanene skal settes opp. Som arbeidsgiver har man ansvaret for et fullt forsvarlig arbeidsmiljø og for sikkerheten for pasientene. De tillitsvalgte kan imidlertid nekte å godta planen uten å begrunne det i verken helse, miljø eller sikkerhetshensyn. Dette gjør at det årlig er over 20 000 forhandlingsarenaer bare ved sykehusene. Lederen har ikke myndighet til å ivareta sitt lovpålagte ansvar for forsvarlig drift og arbeidsmiljø. Kvaliteten og sikkerheten skal være den beste både dag, kveld og natt, og både første, andre og tredje hver helg. Når drøftinger og leting etter enighet er forsøkt, må det være arbeidsgiver og ikke de tillitsvalgte som bestemmer hvordan arbeidsplanen skal se ut, selvsagt innenfor Arbeidsmiljølovens grenser. Slik er det ikke i dag, og det er antagelig den største utfordringen for norske helseledere.

Rom for å lykkes

Ledere i helsetjenesten reagerer raskere enn sin egen skygge på politiske vedtak og signaler.
I tillegg har de antagelig verdens mest kompetente arbeidsstokk som også hele tiden ønsker den beste utvikling av tjenestene.

I mine 12 år i Spekter har jeg hatt tett kontakt med mange dedikerte helseledere.
Jeg ønsker ikke å svartmale deres situasjon, men snarere heie på dem som har påtatt seg disse lederoppgavene.

Skal vi også i fremtiden ha en helsesektor i verdensklasse må lederne få mer rom til å lykkes, slik at det ikke blir mission impossible. Heldigvis er de aller mest krevende jobbene, også de aller mest spennende jobbene.