av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Arbeidsgiverforeningen Spekter

 Mer enn seks av ti barnehagebarn er tilfreds med medvirkningen når det gjelder uteaktiviteter, mens under tre av ti er fornøyd med hvordan de får medvirke når det gjelder inneaktivitet, i følge en NTNU-undersøkelse. På timeplanen til min datter på videregående er det avsatt en time i uken til «elevmedvirkning», og på barneskolen til minstemann er medvirkning selvsagt også en del av opplegget.

Hvem kan undres over at de unge ikke spør om bedriften har Hovedavtale med medbestemmelsesregler når de er på jobbintervju? At de ikke skal ha minst like muligheter for innflytelse på en arbeidsplass som de har hatt gjennom skolegangen sin, slår dem ikke engang. De tar rettigheter og medbestemmelse som en selvfølge, og godt er det.

 

Vel inne i arbeidslivet, er de uløselig knyttet til sin iPhone. De snapchatter med venner og yngre kolleger og blogger litt om livet. Med sin aldri sviktende elektroniske tilgjengelighet, svarer de på epost fra sjefen uansett tid på døgnet, selv om sjefen ikke har forventninger om svar før neste dag.

«Vi må vente til Håkon kommer på tirsdag», sier vi i Spekter når vi ikke vet helt hvordan historien bak en tariffavtale er. Håkon er deltidspensjonist, og et levende oppslagsverk. Han er imidlertid en sjeldenhet. Den kunnskapen som seniorene tradisjonelt har hatt med mange års oppsamlet spisskompetanse, er på mange arbeidsplasser nå bare noen tastetrykk unna. Lurer vi på noe, googler vi det. I de fleste virksomheter kan du anslå alderen på innehaveren av kontoret etter antall permer i hyllene. Jo mindre papirer, jo yngre medarbeidere.

Det høres fint ut når ledelsesboka slår fast at seniorene må brukes som mentorer. Men hva skal de være mentorer i forhold til når vi finner kunnskap like raskt på nettet? Seniorene har selvsagt klokskap og erfaring du ikke kan google deg frem til, men faktaene og historien finnes mer og mer tilgjengelig ved enkle nettsøk.

Det står ikke noe i ledelsesboka om hvordan man skal lede i et miljø der IT-kunnskaper er ujevnt fordelt. Å beherske nye plattformer er avgjørende for å delta i arbeidsprosessene, og det er alltid en fare for at miljøet har skjulte kompetansebrister ved at noen ikke behersker versjon 2.1 før versjon 3.2 allerede er rullet ut.

 

Lederen har ansvar for at det ikke utvikles arbeidsformer som ekskluderer de eldste fordi de ikke mestrer nye verktøy og arbeidsprosesser de unge tar som en selvfølge. Samtidig skal lederen stimulere en generasjon av IT-kyndige unge som behersker den teknologien som landet er avhengig av for å være innovasjonsorientert når nye arbeidsformer og arbeidsplasser skal skapes.

Jeg har hørt mye om både hva den ene ekspertisen mener jeg skal gjøre for å lede seniorer, og den andre ekspertisen anbefaler for å lede generasjon Y og Z. Men hvordan utvikler vi mentorskap mellom unge og eldre for å stimulere til offensiv og åpen kompetanseutvikling slik at de eldste ikke trekker seg ut av de læringsmulighetene som byr seg, og som de unge oppsøker hele tiden?  Det krever klokt lederskap å håndtere en fremtid der det er en fare for at de unge er premissgivere for arbeidsform, og de eldre erklærer at kommer det flere versjoner nå, så er det kun versjonen med tre bokstaver som gjelder: AFP. 

Å kontinuerlig utvikle produktivt samspill mellom unge og eldre, krever evne til å jobbe i team, kontinuerlig utvikle seg faglig, bruke ny teknologi og slik endre måten å jobbe på.

Det er heldigvis blitt legitimt å si fra om sine dysleksiutfordringer. Det er like viktig å skape en kultur der medarbeidere ikke skjuler sine kompetansebrister med fiffige nødløsninger i omgangen med teknologi. Vi må akte oss vel så vi ikke i hensynsløs hensynsfullhet lar slike skjulte IT-kompetansebrister slå rot.  

Mestring utvikler seg på jobb. Seniorene trenger ikke blogge, snapchatte med kollegene eller legge ut sine innerste tanker på skjult profil på Tumblr, men vi som ledere må med krav og støtte utfordre IT-kunnskapene. Det betyr det endelige farvel til velmente seniorordninger som fridager og ekstra ferieuker som fjerner de eldste fra jobb og læring. Slikt er bare så 2005.

Innlegget er først publisert i Dagens Næringsliv (NB! Innlogging påkrevd)