Den såkalt norske modellen er betraktet som så vellykket at det er mange som vil ha dom for farskapet. Tilsvarende er det betraktet som en hån på linje med majestetsfornærmelse å ytre seg kritisk til modellen. Det er faktisk de som også opphøyer seg til god gammeldags vestlig paternalisme og tenker at vår samfunnsmodell bør eksporteres til fjerntliggende land som svar på all slags utfordringer disse landene har.

I høst har imidlertid flere av modellens fedre og mødre etter min mening gått seg litt vill i hva denne modellen egentlig er. Modellen har i hovedsak to formål; for det første å sikre at arbeidsgiver og arbeidstakere på den enkelte arbeidsplass samarbeider om utvikling av virksomheten i et system med sterk medvirkning fra de ansatte, og med høy grad av autonomi, og i et arbeidsliv med høy organisasjonsgrad.

For det andre er modellen en samfunnsmodell som sikrer økonomisk styring og gode velferdsordninger for alle, en sterk offentlig sektor, høy sysselsetting, små lønnsforskjeller og sosial mobilitet, og ikke minst tett trepartssamarbeid mellom myndighetene, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene.

Den norske modellen er ikke under angrep

I 2016 har flere tatt til orde for at modellen er i endring, noen sier at den er truet, og andre har tydd til krigsoverskriften «under angrep». Selv har jeg i høst innledet om dette på hele tre konferanser arrangert av fagbevegelsen.

Slik Spekter ser det, ble modellen etablert for å bidra til endring. Når de ansatte på en bedrift har samarbeidet med ledelsen om omstilling, har fått gi sine råd og har medvirket, er oppslutningen om beslutningen større og gjennomføringskraften sterkere. Denne tilnærmingen har berget mange arbeidsplasser gjennom årene. Akkurat det samme har vi sett når samfunnet må gjennomføre endringsprosesser. Et tett trepartssamarbeid mellom partene og Regjeringen har gitt gode resultater, ofte har vi stått sammen om endringer i konsensus.

Etter flere tiår med en usedvanlig lykkelig kombinasjon av høy oljepris og Asia-import, supplert med at våre folkevalgte har valgt å prioritere stort sett alle budsjettområder, har den norske modellen blitt satt på få prøver. Nå synes de fleste å være enige om at det blir tøffere fremover, både i næringslivet og i offentlig sektor.

Modellen har levert i lønnsoppgjøret

Den norske modellen har faktisk vist seg på sitt aller beste når det gjelder lønnsoppgjøret i år. Den økonomiske rammen på 2,4 prosent er den laveste på 75 år, og i Spekter har vi ikke møtt noen krav fra fagbevegelsen om å gå over denne rammen, - selv om vi forhandler om hele 700 tariffavtaler.  Dette viser en lojalitet til en frontfagsramme og til en inntektspolitikk som savner sidestykke, og som dokumenterer den norske modellens fortrinn: vi endrer oss når det er nødvendig.

Ikke alt arbeidsgiver foreslår er angrep på modellen

Derimot har flere i år ment at det er en trussel mot den norske modellen at arbeidsgiver stiller krav til endringer i en tariffavtale.  Etter tiår der arbeidsgiverne i Norge, særlig i offentlig sektor, har inntatt defensive posisjoner og ikke stilt særlig mange krav selv, er det klart det er uvant for noen tillitsvalgte at arbeidsgiver stiller krav til endringer når det er nødvendig for å få til mer effektiv drift. Det er faktisk ikke slik at ethvert forslag fra arbeidsgiver i et tariffoppgjør er et angrep på «opparbeida rettigheter». I 2016 har vi sett i flere av Spekters bedrifter at det har vært helt nødvendig å endre tariffavtalene for å sikre arbeidsplassene og bedre driften til det beste for brukerne og kundene.

Modellen må ikke legges på Norgesglass

En nyttig påminnelse er at modellen ikke må stappes ned i et Norgesglass med syltestrikk med lokket godt skrudd på – til konservering. Modellen ble skapt for endring, ikke konservering.

Den største trusselen mot den norske modellen er ikke at noen ønsker å endre tariffbestemmelser eller samfunnsstrukturer, men at vi ikke bruker modellen til endringsprosesser når vi faktisk går inn i endringenes tid.

Jeg ønsker alle Aspekters lesere en god jul. Det har vært et fantastisk Spekter-år, der flere bedrifter enn noen gang har ønsket å være en del av vårt fellesskap, og der årets medlemsundersøkelse viser de høyeste resultatene noen gang. Det forplikter, og jeg ser frem til 2017 - et år der vi skal gjøre så godt vi kan for både omstillingsarbeidet, samfunnsutviklingen og ikke minst den norske modellen, som etter mitt syn altså vil gå inn i 2017 i beste velgående, mer relevant enn noensinne

Hilsen Anne-Kari Bratten