Dette er et innlegg av Spekters administrerende direktør, Anne-Kari Bratten, i Dagens Næringsliv, 29. oktober (Teksten er også gjengitt under).

Jeg kan ikke huske i mitt lange lederliv at det har vært så gode tider for så mye dårlig nytt, for å bruke en strofe fra DumDum Boys. Både for folkevalgte ledere og for ledere på virksomhetsnivå, preges hverdagen nå av at mye vi før har tatt nesten for gitt, rokkes ved. Da jeg for eksempel vokste opp på 70-tallet var jeg lei av at foreldrene mine snakket om krigen. Jeg tok fred for gitt. Det burde jeg ikke gjort. Ingen i min generasjon slår heller av lyset på badet, for vi er vokst opp med at i Norge har vi nok og billig strøm. Selv mine barn lærte på skolen at fossefallene alltid vil sikre ren energi til alle. For få år siden var det heller ikke mange som bekymret seg for at vi skulle få mangel på arbeidskraft.  

I konferanseutsatt sektor, er dystopiene nå utgangspunkt for frokostmøter, webinarer og fagdager. Det er ikke rart. Løsningene som lanseres handler imidlertid gjennomgående om at alle andre må ta seg sammen. Offentlig sektor er for stor, mener noen. Privat sektor bør ikke mase så mye på subsidier, sier andre. Mange mener at regjeringen må slutte å reversere tidligere politiske beslutninger, mens de usjenert ber om at akkurat den reguleringen som traff akkurat deres bransje må endres tilbake.  

«Politikerne må forstå alvoret», er like ofte uttalt som «alt som kan digitaliseres, må digitaliseres». Jeg kommer for øvrig til å få sammenbrudd neste gang noen sier at deres løsning er «rene kinderegget» eller «ikke bare vinn-vinn, men vinn-vinn-vinn!» 

Når det er gode tider for dårlig nytt, blir omstillingsbehovet i hverdagen sterkere og ofte må beslutninger fattes raskere. Der vi for noen år siden kunne bruke god tid med gule lapper og idémyldring på todagerssamling med ledere og tillitsvalgte for å samle oss om endringsbehov og tiltak, må vi nå agere raskere og kanskje også mer kontant. Dette må vi imidlertid klare uten å miste de norske lederidealene av syne, fordi vi vet godt hva som alltid står seg, nemlig medvirkning, tillit og involvering. Beslutninger folk ikke har forstått behovet for, eller ikke har fått anledning til å påvirke, skaper sjelden entusiasme. Dette er antagelig en nyttig påminnelse til både politiske ledere, virksomhetsledere, og ikke minst de mange konsulentene som tilbyr seg å bidra i ledelses- og organisasjonsutviklingsprosesser.

Jeg hører ofte ledere som synes ledelsesforskning og konsulentråd kan være litt lite tilgjengelig i ledelsespraksis. Det gjelder for meg selv også. Det tok lang tid før jeg for eksempel skjønte at «å mentalisere» betyr å bruke huet og sette seg inn i hvorfor folk agerer som de gjør, ikke bare prate dem i senk med egne overbevisninger. Å «modellere» forsto jeg etter hvert at innebærer at vi ledere må være gode forbilder. Kommer vi systematisk fem minutter for sent i alle møter, aksepterer vi en kultur uten respekt for andres tid. En dag kommer jeg sikkert til å klare å si «inkrementell endring» uten besvær også, men inntil da kommer jeg til å si «nå tar vi en ting om gangen, så blir det bra».

Et forholdsvis nytt lederbegrep er å utvikle resiliens, som jeg tolker til at organisasjonen må bruke kriser til å utvikle evne til å forutse trusler, håndtere det uønskede og tilpasse til nye og endrede forutsetninger, altså styrke organisasjonens motstandskraft. Vi må jo nok dessverre venne oss til at den ene krisen vil avløse den andre, eller at krisene vil komme samtidig. Kriser kan ikke brukes som unnskyldning for noe, verken på bedrift eller i politikk lenger.

«Bricolage» er et nytt begrep for meg i ledelsesfaget, (og er altså ikke noe du drikker til kaffen!) – det betyr bare at vi må la oss selv og medarbeiderne få bruke og kombinere erfaring, evner, kunnskap og ikke minst intuisjon til å forbedre måten å jobbe på. Eller som en lederkollega sa da vi diskuterte dette: «Jeg er for at man skal bruke det man har tilgjengelig for å løse de utfordringene man har, kjenner jeg.» Det er ingen grunn til å gjøre ledelse vanskeligere enn det er, virkeligheten er vanskelig nok i seg selv.