Innlegg i DN 10. februar 2020 av Anne-Kari Bratten, adm. direktør i Spekter

Musikken startet i det den siste travle lederen, også en av dem som egentlig ikke hadde tid til å være med på lederutviklingen, snek seg inn på bakerste benk. Lyset var dempet, og utsikten fremdeles til å bli utslått av. Vi fikk igjen følelsen av ubetydelighet i møte med de høye fjellene og den mørke sjøen utenfor konferansevinduene. Fra å være «Store Sjefer» i det ene øyeblikket, var vi utspekulert manøvrert inn i rollene som små skoleelever i det andre, tause vendt mot kateteret. Jeg lurte nok en gang på hva slags musikk som egner seg for oppstart for lederutvikling. Tankene gikk i retning en kraftfull versjon av «I did it my way». Det kunne i hvert fall ikke bli «I will survive», for den dro Gloria Gaynor underfundig nok på forrige samling.

Det var imidlertid den sprø, tynne stemmen til Sondre Justad som fylte rommet. Nå har det bikket over hos konferanseledelsen, rakk jeg å tenke, før jeg ble fjorten år og sendte en lapp med ko-ko-symboler til sidemannen. Som om den beste regissøren fra Den Nationale Scene var leid inn, åpnet imidlertid brått himmelen seg utenfor de høye vinduene, det haglet og blåste. I samme øyeblikk sang Sondre «Du er ikke som de andre». Sondre sang faktisk rett til meg (aner ikke hva de hadde hatt i kaffen jeg satt med). Der hadde jeg i alle år tenkt at jeg er som de andre på jobben. Jeg er en av gjengen, for jeg tror på den norske ledelsesmodellen, autonomiens enbårne sønn: Den medvirkende og kompetente medarbeider, tillitens og delegeringens allmektighet og de evige likhetsidealene.

Men likevel har Sondre rett: Jeg er ikke som de andre. Jeg er faktisk sjef, jeg er til syvende og sist ansvarlig. Styret vil ikke bli imponert om medarbeiderundersøkelsene viser full score på tillit, mestring og fruktservering, hvis budsjettstyringen er på lystseilas, og resultatene uteblir.

Sondre Justad gjorde inntrykk på de andre i salen også, både lederne i offentlig sektor og lederne fra det mest kommersielle privat sektor kan by på. Alle tror vi at vi er som de andre, og vi sverger til tillitsledelse og medarbeiderskap. Vi har kompetente medarbeidere, noen så unge at de har hatt «medvirkning» som fag i skolen. De er selvstendige, og har tillit til å utføre oppgavene etter eget skjønn. Vi skaper resultater sammen, er et lag og er venner på Facebook. Vi utfordrer og konfronterer hverandre.

Likevel opplever mange ledere, særlig i offentlig sektor, nå forventninger om en konsensus og ro som ikke kan leveres. Av og til må sjefen ta en beslutning det ikke er oppslutning om, og mange medarbeidere blir skuffet fordi de ikke er «hørt» eller «vist tillit». Lederne er faktisk ikke som de andre når det kommer til stykket, og særlig ikke til det stykket som heter ansvar.

Det er lett å konstatere omstillingsbehovet i norsk økonomi og i velferdsstaten. Det er også lett å være enig i at den norske modellen med små forskjeller mellom ledere og medarbeidere er vårt arbeidslivs store fordel.  Det er tydeligvis også lett å være politiker og ta til orde for en «tillitsreform» i offentlig sektor. Like lett er det imidlertid ikke for de fleste ledere i offentlig sektor å kjenne seg igjen i at man ikke viser de ansatte tillit. Det har jo ikke noe med lav tillit å gjøre når lederen faktisk må bestemme at noen må jobbe lørdag kveld for å holde driften i gang. Det er heller ikke mangel på tillit som gjør at lederen krever at medarbeiderne dokumenterer rutiner, oppgaver og avvik i et skjema. Det er faktisk en del av rettssikkerheten i Norge at vi dokumenterer, og det må til hvis vi skal nå ambisjonen om å sikre likeverdige tjenester over hele landet. Det er skivebom å kalle slik ledelse for rapporteringshysteri, New Public Management eller målstyringshelvete, og det minner om populisme å ta til orde for å drive offentlig sektor kun basert på ren tillit. Hvilke virkemidler skal disse lederne da bruke for å følge opp arbeid og nå resultatkravene?

Å være leder i Norge er faktisk både å være som de andre, og å ikke være som de andre.