Kronikk av Anne-Kari Bratten i Dagens Næringsliv 18. desember 2017

«Har du sett noe til Gråbein?», spurte man i gamle dager når man lurte på om ulven var i nærheten. Ifølge folketroen dukket ulven opp om man sa «ulv». Med omskrivingen «Gråbein» skjønte ikke ulven at den var omtalt.

Omskrivinger for å pakke inn budskap har vi drevet mye med i Norge. Min salige svigerfar var for eksempel alt for snill og god til å kunne finne på å be noen å dra til helvete, men jeg tok han av og til på fersken i å mumle at en og annen godt kunne dra til «Hæljeroa».

I NRK-serien «Da vi styrte landet», har tidligere statsministre reflektert om rollen som øverste politiske leder. Både Willoch og Brundtland ville unngå å si at de brukte «makt», de likte bedre ordet «innflytelse», mens Stoltenberg ikke hadde behov for omskriving: Han sa han likte å ha makt fordi det ga mulighet til å påvirke samfunnet og verden.

Omskrivingsteknikker er blitt vanlig i arbeidslivet. Det er særlig to uttrykk mange miljøer ikke ønsker å bruke, nemlig ordene «sjef» og «elite». «Sjef» er nærmest blitt et skjellsord, men foreløpig er det akseptabelt å være «leder». Innholdet i ordene «sjef» og «leder» er i vanlig språkbruk ikke så ulike. Men i verbform er setningen «hun sjefer», i manges ører noe helt annet enn «hun leder». Det siste går så vidt ennå. Jeg blir likevel ikke overrasket om vi snart heller ikke får lov av ledelsesforskningspolitiet å si «leder». Da kan vi anta at «tilrettelegger» ligger godt an til å bli den foretrukne betegnelsen på den som har tatt på seg ansvar for en bedrift, en avdeling eller en prosess.

Nå er «tilrettelegging» en utpreget del av lederansvaret. Man skal tilrettelegge for selvstendig oppgaveløsning, kompetanseutvikling, samhandling, åpenhet, og individuelt for arbeidstakere som trenger det. Men ledelse er altså mer enn «tilrettelegging». Ledelse er også å sørge for et fullt forsvarlig arbeidsmiljø og ikke minst for resultatene, enten det er å få solgt produkter eller tjenester, få toget frem i tide eller drive et universitet.

#metoo-kampanjen er en smertefull oppvåkning. Den arbeidsgiver som tenker «tilrettelegging» når han står overfor en bedriftskultur med grisete og uakseptabel oppførsel kolleger imellom, bommer grovt. Her trengs ikke «tilrettelegging», her trengs tydelig og konsekvent utøvelse av sjefsrollen, og ikke minst av arbeidsgivers styringsplikt og styringsrett.

Vi må ikke tukle med ansvar og roller ved å lulle oss inn i en språkbruk der ord som «styring» og «sjefsbeslutning» skal unngås. I den norske ledelsesmodellen har den kloke leder først og fremst tillit og autonomi som utgangspunkt, men av og til må sjefen få skjære gjennom for å ordne opp.

Nylig inviterte Unio meg til debatt om samfunnet har blitt for elitistisk. Fremdeles er det greit å være en del av langrennseliten, men ellers er det visst politisk korrekt å unnskylde seg for at man er i en elite. Det er til samfunnets fordel at noen tar på seg verv for å utvikle næringslivet eller samfunnet i positiv retning. Det er antagelig nettopp fagforeningselite, politikerelite og arbeidsgiverelite vi trenger for å sikre for eksempel små forskjeller.

I internasjonal sammenheng, er egentlig de fleste nordmenn i eliten. Vi bør derfor bekymre oss mindre for om vi har for mye elite, og mer for de relativt sett få som står utenfor den store eliten de aller fleste av oss er en del av.

I skolejulespillet var det bare mulig å ha én Maria og én Josef. De som var igjen da rollene som hyrder og sauer var fordelt, sto ved hvert sitt herberge og sa i tur og orden nei da Josef prøvde å finne husly til seg og sin trolovede. Det ble mange dører å banke på for Josef. Helten i denne anekdoten, en liten niåring, øvde i ukesvis på å være den siste som sa nei før Josef til slutt kom til stallen. Den store kvelden kom, og Josef fikk nei på nei.  Min helt orket imidlertid ikke mer negativitet, og utbrøt høyt fra scenekanten: «Kan jeg ikke få sleppe dem inn i kveld, a, lærer?»

Det er dette det handler om: Hvordan slippe inn de som står utenfor? Alle vi andre er elite.