Dette er et innlegg av Spekters administrerende direktør, Anne-Kari Bratten, publisert i Bergens Tidende og på Bt.no 28. mars.

Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har blitt bedt om å holde et innlegg eller delta i en debatt - fordi jeg er kvinne. Noen ganger sier arrangøren det rett ut «Ja, beklager sent varsel altså, men det gikk akkurat opp for oss at vi burde hatt med en kvinne også». Andre ganger plumper det ut av dem ufrivillig når jeg vegrer meg for å si ja og heller henviser til annen jeg mener er bedre kvalifisert på det aktuelle området. Da hender det ikke sjelden de sier «Men vi vil så gjerne ha en kvinne…»

Jeg har til og med opplevd å bli kjønnskvotert inn i offentlig utvalg. Jeg husker arbeidet i det utvalget som alt annet enn «girl power» og «jeg er like god selv om jeg er dame» - jeg minnes det derimot som ytterst frustrerende og tidvis litt fornedrende. Jeg hadde kompetanse på mange områder, men ingenting av det jeg kunne veldig mye om, var etterspurt i utvalget. I møte etter møte følte jeg meg som det jeg var; kvotert, ikke kvalifisert. Jeg kan ikke tenke meg at utvalgsleder syntes jeg bidro med mye mangfold heller, men han var sikkert fornøyd med at min underskrift på rapporten dokumenterte at utvalget hadde hatt 40 prosent kvinneandel.

Charlotte Myhrbråten skriver i BT 8. mars at bildet fra en Civitadebatt av panelet Erik Solheim, Geir Flikke, Carl Henrik Knutsen og møteleder Lars Kolbeinstveit ser «bare dumt ut». Selv omtaler hun et bilde fra et arrangement hun selv skal ha arrangert, i en antagelig mindre bevisst fase av sin karriere, som «en vits». Panelet besto av Mimir Kristjansson, Gunnar Staalesen og tre menn til.

Jeg kjenner flere av de hun omtaler ganske godt, og jeg kan forsikre om at begreper «bare dumt» og «en vits» ikke er dekkende omtaler av disse. Nå nevner Myhrbråten for så vidt at hun ikke omtaler paneldeltakernes kompetanse, men hun mener at panel med bare menn ikke er «mangfoldig» nok-det burde vært kvinner med også.  Skal man legge godviljen til, kan man forstå dette som at hun mener debattene hadde blitt bedre med de synsvinklene de utelatte har - altså i disse tilfellene kvinner.  Lars Kolbeinstveit i Civita forklarer godt i et svar i BT noen dager senere sammensetningen av Civitapanelet med at deltakerne var der med sin kompetanse, og at man faktisk også hadde vurdert en navngitt kvinne, men kommet til at selv om hun var flink, var det en mann som passet bedre i den aktuelle debatten. Jeg blir veldig beroliget av dette. En debatt om demokrati og diktatur er ganske alvorlig, så det er fint at panelet er satt sammen slik at de som debatterer representerer høy kompetanse og kan se temaet fra ulike faglige vinklinger.

Ane Breivik, som er 1. nestleder i Unge Venstre følger i BT 17. mars opp, og sier blant annet at de tre mennene i det omtalte Civitapanelet representerer «et snevert segment av befolkningen». Den er ganske drøy. Mangfold i et panel er avgjørende for debattens kvalitet og for meningsbrytingen. Problemet med å hevde at et panel uten kvinner, eller et panel uten menn, ikke vil sikre nok mangfold, er å tillegge kvinner og menn ulike meninger bare fordi de er kvinner eller menn. Erik Solheim er jo ikke glitrende god på å formidle verdensproblemer fordi han er mann, men fordi han faktisk har viet store deler av sitt yrkesliv til å forstå verden.

Da jeg var kvotert inn i Teknisk beregningsutvalg for inntektsoppgjørene (TBU), var jeg dårlig på å diskutere kronesvekkelsens bidrag til å løfte underliggende inflasjon, avhengig av kinesisk økonomi -ikke fordi jeg er kvinne, men fordi jeg ikke er samfunnsøkonom. Dessuten var de andre medlemmene av utvalget utrolig flinke på fagfeltet, så dette klarte de fint uten meg.   

Mangfold i en debatt, i et offentlig utvalg eller på en konferanse for å få frem meningsbryting, representeres ved ulike erfaringer og ulike meninger – sjeldent av kjønn alene

Diskusjonen i BT de siste ukene fortrenger i tillegg det som burde være vår tids største likestillingspolitiske diskusjoner, for eksempel hvordan sikre økonomisk selvstendighet til alle kvinner - både de kvinnene som jobber deltid, de som ikke kan delta i arbeidslivet fordi de ikke behersker språket vårt, eller de som av andre grunner ikke kan forsørge seg selv.  Der er jeg sikker på at for eksempel både Erik Solheim, Charlotte Myrbråten og jeg er helt enig i at vi har en vei å gå – selv om vi har forskjellig kjønn.