Av sjeføkonom Stein Gjerding, Arbeidsgiverforeningen Spekter

Norsk økonomi har hentet seg godt inn igjen etter pandemien. Vi har beveget oss inn i en høykonjunktur, med rekordhøy sysselsetting, spesielt blant unge. En av tre nye sysselsatte i 2022 er under 25 år.

Men høy inflasjon og økende renter vil nå dempe veksten, og høy lønnsvekst vil ytterligere kunne forsterke en negativ utvikling. Med fortsatt ansvarlige lønnsoppgjør er det grunn til å tro at prisveksten vi har sett det siste halvåret etter hvert vil avta og at rentenivået ikke vil bli høyere enn det som kan håndteres av de fleste husholdninger. Partene i arbeidslivet, som har ansvar for inntektspolitikken, må derfor fremover følge opp med fortsatt høy oppslutning og lojalitet til normen fra frontfaget. Det er helt avgjørende for å sikre at norsk konkurranseevne ikke svekkes, og ikke minst for å hindre at prisveksten løper mer løpsk og at rentenivået øker unødvendig mye.

Normal økonomisk vekst i Norge er ca 2 prosent vekst i BNP (trendvekst). SSB anslår en vekst i fastlandsøkonomien på 3,7 prosent i år, mens Norges Bank anslår 3,5 prosent. Neste år anslår SSB en vekst på 2,7 prosent, mens Norges Bank anslår at veksten om ikke lenge vil komme under trend og har et anslag på 1,1 prosent neste år og også svært lave anslag for 2024 og 2025.

Prisveksten må bringes under kontroll

Det er høye energipriser som har bidratt mest til de økende prisene. Først og fremst skyldes dette virkninger av krigen i Ukraina. Men også prisvekst justert for de økte energiprisene har økt betydelig. Dette skyldes bl.a. at høye energipriser også gradvis øker prisene på andre varer.

Norges Bank har fått i oppdrag å sikre en lav og stabil prisvekst i Norge. Gjennom en lav og stabil prisvekst sikrer vi bl.a. høy og stabil produksjon og sysselsetting. Når prisveksten blir for sterk skal rentenivået settes opp slik at økonomien kjøles ned igjen. Hvis inflasjonen ikke kommer under kontroll svekkes den økonomiske veksten og ledigheten vil øke. Norges Bank sin siste prognose er en styringsrente som når et toppnivå om ett år på ca 3 prosent og med en boliglånsrente som er ca 1 prosent høyere.

Lønns- og prisspiral må unngås

Dersom prisveksten skal kompenseres gjennom økte lønninger, vil det i neste omgang slå ut i enda høyere priser. Hvor høy lønnsveksten blir i år og de neste årene vil derfor i stor grad avgjøre hvor sterk prisveksten vil bli. Her vil partene i arbeidslivet ha en betydelig oppgave med å bidra med lønnsoppgjør som ikke setter i gang en lønns- og prisspiral. Den viktigste garantien mot økende inflasjon og et høyt rentenivå vil derfor være den sterke sentrale lønnsdannelsen som vi har i Norge gjennom frontfagsmodellen. Men skal det være oppslutning om en slik modell vil det ikke være rom for at enkeltgrupper særbehandles, det være seg lærere, flymekanikere eller andre profesjoner som mener at nettopp deres gruppe skal ha en høyere lønnsvekst enn alle andre.

Flest mulig må delta i arbeidslivet

Det er i utgangspunktet godt nytt for norsk økonomi at arbeidsledigheten er lav. Tall fra NAV viser at den registrerte ledigheten nå er på bare 1,6 prosent. Arbeidsledigheten har ikke vært lavere siden 2008. At flest mulig deltar mest mulig i arbeidslivet, er en avgjørende årsak til at vi kan ha velferdsordninger i verdensklasse som gjelder for alle. I tillegg gir det den enkelte selvstendighet, frihet, mulighet til å forsørge seg selv og ikke minst mening i å kunne delta i kollegialt samarbeid med andre. At så mange unge nå er i jobb, er spesielt gledelig.

Samtidig er det nå et stort antall ledige stillinger. NAV melder at det hver virkedag hittil i år har blitt registrert rundt 2300 ledige jobber. Norske virksomheter sliter mer enn på lenge med å skaffe arbeidskraft nok til å fylle disse stillingene, og som NAV-direktør Hans Christian Holte sa nylig, så er det ikke en perfekt match mellom den arbeidskraften de ulike bransjene etterspør, og kompetansen til de som står utenfor arbeidsmarkedet.

Det hjelper med andre ord ikke å ha en reservearbeidsstyrke i form av arbeidsledige dersom de arbeidsledige ikke har kompetanse til å fylle de ledige stillingene og utføre de arbeidsoppgavene bedriftene etterspør.

Kvalifisering og kompetanse blir med andre ord en vesentlig oppgave som både myndighetene og partene i arbeidslivet må bidra til fremover – og ikke minst må både bedriftene selv og den enkelte arbeidstaker påregne å sørge for at kompetansen er relevant. Å ha nok kompetent arbeidskraft slik at virksomhetene kan ha hensiktsmessig drift og bidra mest mulig til den økonomiske verdiskapingen, er et viktig suksesskriterium.