Kronikk i DN 7. mai 2018 av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Spekter

Lav, mollstemt klarinettmusikk var en ordre om å dempe stemmene, aktivere lydløs-funksjonen og innstille småpratingen. Femti stoler var vendt mot store vinduer, der utsikt mot åpent hav og fjell i syningom, ledet tanken hen på evigheten. Det var åpenbart at deltakerne skulle føle seg som ubetydelige døgnfluer i et univers utenfor fatteevne. De hvite nellikene på bordet var ikke nelliker, men nelliker likevel. Det var med andre ord begravelsesstemning. Cellisten og klarinettisten sto svartkledde i hjørnet, og jeg tenkte «Bred dine vida vingar» eller «Amazing grace». Stor var overraskelsen da de dro en sorgmunter versjon av «I did it my way». Jeg husket plutselig at dette ikke var en bisettelse, men åpningen på en konferanse om ledelse.

Den utenlandske innlederen hadde utviklet en raffinert stemmebruk. De viktigste budskapene kom med lav stemme, mens meningsløshetene ble brølt ut: «Å bli forfremmet gjør deg ikke til en god leder!» og «Ledelse er å oppnå resultater gjennom andre!» Jaså, er det sånn det er. Kapellet var endret til vekkelsesmøte. Nellikene ble til vaiende pinseliljer. Her var våren i rask anmarsj, og det utelukkende i overført betydning.

Etter timer med euforisk stemning, hadde vi glemt stjerneforeleserenes raljering med deltakerne på første benk som måtte svare på spørsmål underveis. (note to self: sitt aldri på første rad).

Budskapet var at når du ser fallende marginer, må du lage ny strategi. Bombe! Så må du huske at ikke bare ledere, men også det som ble omtalt som «those people down there», må forstå endringsbehovet. Det viser seg nemlig at IMPLEMENTERING er kritisk.

På bakerste rad lurte vi på hvor det skjulte kameraet var.

Så kom anekdotene løpende langs selvfølgelighetenes avenyer og bulevarder: Ha visjoner og verdier, gå ut av komfortsonen, men inn i den nye tid (uklart hva dette var). By på deg selv, tro på din egen historie, formidle en indre styrke, men vis svakhet. Det hele ble kronet med grande finale: «Du kan endre din fremtid, men ikke din fortid!». Bakerste benk intensiverte jakten på skjult kamera.

Så var det tid for de gule lappers gjenfødelse og flippoverens renessanse. Jeg fikk nærkontakt med min noe begrensede evne til å gå ut av både ytre og indre komfortsoner, men heldigvis viste det seg at resten av gruppa også var av den trauste sorten. Prosess på å velge leder ble unødvendig, for gruppa gjorde som grupper flest i norsk arbeidsliv; tok kollektivt ansvar, og organiserte seg sømløst og innøvd til å bli en selvstyrt enhet basert på det ypperste i norsk medbestemmelsesteori. Alle kom til orde, og bunken med gule lapper ble liggende urørt før vi gjennom brede, men effektive prosesser konkluderte med følgende punkter på flippoveren:

• Punkt 1 ble diplomatisk: Alltid interessant å høre om internasjonal ledelsesforskning.

• Punkt 2 ble mer krevende, da vi slet med å ikke være sarkastiske: Den norske ledelsesmodellen legger mer vekt på autonomi, tillit, medvirkning og delegering enn lederidealene i Japan, Korea og i forskningen til innlederen.

• Punkt 3 ga seg selv: Ledelse dreier seg mest av alt om å få til god samhandling.

• Punkt 4 baserte seg på det gode, gamle prinsippet om situasjonsbestemt ledelse. «Jeg har en hammer og ser bare spiker» er et dårlig motto i ledelse. Folk er folk, og må ledes deretter.

• Punkt 5 var gruppen særlig fornøyd med: Kontekst er konge! Ledelse kan verken utøves eller måles uten å bli fortolket i lys av kontekster som kunder/brukere marked, teknologisk utvikling, politiske rammebetingelser og organisasjonskultur. (Her må det legges til atgruppen var inspirert av en DN-artikkel av Beate Karlsen på AFF med samme overskrift for noen år siden, men det visste heldigvis ikke utenlandsk innleder).

Da gruppearbeidet ble presentert, var utenlandsk innleder måtelig interessert, men oppsummerte med utestemme likevel slik: «Takk for en fin dag, der jeg håper dere lærte like mye som meg, nemlig at effektivt lederskap inspirerer folk til å prestere eksepsjonelt!» Game. Set. Match.