Innlegg i DN søndag 17. november 2019 av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Spekter.

Nei, du kan faktisk ikke se Kilimanjaro fra Serengeti, selv om du har trodd det siden første gang du hørte Toto synge Africa. Det er bare kunstnerisk frihet i verdensklasse når Toto har innbilt oss siden 1981 at «Kilimanjaro rises like Olympus above the Serengeti». Det er og blir rundt 25 mil fra Serengeti til Kilimanjaro, og andre fjell stenger i tillegg utsikten.  Det var heller ikke Ingrid Espelid Hovig som sa «Nå juksar me litt» i NRK. Det var noe Kirkvaag, Lystad og Mjøen fant på da de parodierte henne. Før det hadde hun aldri brukt de ordene i Fjernsynskjøkkenet.

Ting blir ikke mer sant av å bli gjentatt ofte, men når noe først har satt seg blant synserne og kommentatorene, så blir det ukritisk oppfattet som en sannhet. For eksempel har det blitt ganske vanlig å tilskrive alt som er vondt og vanskelig i arbeidslivet «dårlig ledelse».  «Ja, tidvis utøves det svak ledelse både her og der, men det er andre faktorer som er vel så krevende for et velfungerende arbeidsliv.

Det er for eksempel ikke «dårlig ledelse» hos sykehjemsjefen som gjør at det blir registrert som lovbrudd når Aud har jobbet 10,5 timer, ikke 8 timer en dag. Det skyldes datasystemet som ikke klarer å registrere den lovlige avtalen sjefen og den tillitsvalgte har inngått om at Aud tok en langvakt. Mange av datasystemene som brukes i helsesektoren klarer ikke å registrere disse avtalene og tyter ut «BRUDD» i stedet.

Selv synes jeg heller ikke det er «dårlig ledelse» når sjefen lar Aud og Odd bytte vakt, så Aud får være med sønnen på skoletur. Det er faktisk god ledelse, for da slipper pasientene å forholde seg til en ukjent vikar. Men slike bytter blir det «brudd» av. Odd får for mange timer den uken han tar Auds vakt. Og når Odd skal avspasere ekstravakten uken etter, tar jo Aud igjen for at hun fikk fri. Da blir det «brudd» igjen, for Aud har plutselig bare 26 timer sammenhengende ukefri, to timer for lite.

Det er heller ikke «dårlig ledelse» når fem av tjue medarbeidere på en avdeling jobber deltid. Deltid er en rettighet. Det hadde derimot vært dårlig ledelse å nekte folk deltid dersom de har små barn, er blitt 62 år eller har et velferdsmessig behov for å jobbe redusert. Det er heller ikke «dårlig ledelse» når en ansatt hevder at hun jobber ufrivillig deltid selv om hun har fått flere tilbud om heltid, men har takket nei fordi hun da må jobbe på to avdelinger. Det er heller ikke «dårlig ledelse» å tilby deltidsansatte heltid under forutsetning om at det innebærer litt mer lørdagsjobbing, hvis det er da virksomheten trenger folk på jobb.

Hypotesen om «dårlig ledelse» dyrkes også av ekspertene, sist sett i Sysselsettingsutvalget. Der har forskerne lagt til grunn at lederne ikke gjør nok for å redusere sykefraværet, og foreslått at arbeidsgiver må betale mer av sykelønnen som et insentiv til å drive bedre ledelse. Hva med å gå bak tallene? Kvinner har 60- 80 prosent høyere sykefravær enn menn, uansett yrke, utdanning eller sektor. Når vi fremdeles ikke vet årsaken til dette, hvorfor tror noen da det skal hjelpe å straffe arbeidsgiverne økonomisk?

Og hvorfor foreslår man mer tilrettelegging som medisin for å få ned sykefraværet? Jo, fordi man antar at det ikke tilrettelegges. «Dårlig ledelse», altså. På store kvinnedominerte arbeidsplasser tilrettelegges det så mye – flere steder er hver femte stilling tilrettelagt – at det ikke er mulig å tilrettelegge mer. Og nettopp fordi det utøves god ledelse, kan mange arbeidstakere jobbe selv om de har en sykdom – fordi de har fått tilrettelagt jobben sin.

De lederne som ofte får høre at de driver «dårlig ledelse», er gjerne den dyktige fagarbeideren som ble skiftleder, eller den kompetente sykepleieren som ble avdelingsleder. Det er de som har ansvar for å drive samfunnskritiske virksomheter døgnet rundt med et lovverk som primært er laget for dagarbeid. Problemene blir ikke noe mindre av besvergelser om «dårlig ledelse». Og Kilimanjaro kan fremdeles ikke sees fra Serengeti.