Dette er et innlegg av Spekters administrerende direktør Anne-Kari Bratten, i Dagens Næringsliv, spalten ledelse 18. juni (Teksten er også gjengitt under).

Fagforbundet mener «bendelormøkonomi» er en riktig betegnelse på at stat og kommune kjøper en mindre andel tjenester fra private aktører når velferdsoppgaver skal løses. Da må de regne med at den andre politiske kanten bruker stadionstemme for å skape et inntrykk av at private aktører ofte er mer effektive og har høyere kvalitet enn det offentlige selv.

I en tid der vi hadde trengt den gode, gamle pragmatismen som har kjennetegnet norsk politikk, skapes det i stedet en ideologisk avstand som gjør det stadig vanskeligere å få til forlik og fornuft.

Før norske politikere i det hele tatt kunne stave ordet «velferdsstat», hadde kirken, pasientorganisasjoner og private initiativ gitt omsorg til de som ikke kunne ta vare på seg selv. Etter hvert tok staten over disse oppgavene, og fremsynte politiske ledere samlet seg om å prioritere de universelle velferdsgodene. I solid norsk tradisjon har politikken deretter stort sett vist seg pragmatisk og effektiv.

Vi har for eksempel ideelle organisasjoner med avtaler med det offentlige om å drifte sykehus, og private laboratorier som på anbud analyserer noen av blodprøvene våre for å avlaste, men også supplere de offentlige laboratoriene. Takket være en allianse mellom politiske ledere i SV og Frp på 1990-tallet fikk vi barnehageforliket. Det ga oss så å si full barnehagedekning fordi privat kapital samarbeidet med kommunene.

Barnehageforliket er et av de beste eksempler på at politikken er pragmatisk og forliksorientert når politikken vil. Full barnehagedekning betydde i realiteten også kvantesprang for kvinners økonomiske selvstendighet, og trygge og kompetente tilbud for barna våre.

I mange tiår har det vært politisk enighet om at det er det offentlige som har ansvar for å sikre sterke og universelle fellesskapsløsninger. Da har det vært naturlig at det offentlige selv driver disse tilbudene, men med større og mindre innslag av private og ideelle aktører i oppgaveløsningen – på det offentliges oppdrag.

Det har vært godt kjent lenge at det tiåret vi er inne i nå, vil være tiåret der vi må samle oss til en kraftanstrengelse for å bevare velferdsstaten. Mindre inntekter og knapphet på arbeidskraft fører til at vi må tenke nytt for å bevare det vi har.

For å sitere tidligere helseminister Sylvia Brustad: «Det vil være armod nok til alle».

I stedet ser vi en opprivende diskusjon om en svært liten del av den offentlige tjenesteproduksjonen. Det karakteriseres og stigmatiseres over en lav sko.

Det er grovt generaliserende når Fagforbundets leder Mette Nord og hennes meningsfeller i Klassekampen 6. juni slår alle private aktører i hartkorn, og beskriver dem som bendelormer som utmagrer velferdsstaten, på bekostning av de ansattes lønn og pensjon. I Spekter har vi mange tariffavtaler med LO for Fagforbundets medlemmer i barnehager, eldreomsorg og rehabilitering.

LO skriver ikke under på tariffavtaler som har innhold som om det var organisert, sosial dumping. Det gjør ikke Spekter og jeg heller.

Velferdstjenesteutvalget gjennomgikk i 2020 offentlige finansierte velferdstjenester og kartla pengestrømmene. De konkluderte med at midler brukt på tjenester fra private ikke går til urimelig høye overskudd. Det er altså ikke belegg for påstanden om at profitt går foran velferd, skrev de. Likevel males det fortsatt et bilde av at det sitter en gjeng private aktører med sugerør inn i statskassen, og postkasse alle andre steder enn i Norge.

På den andre siden finner vi dem som gir inntrykk av at offentlig sektor er ineffektiv og skal ha så mye å lære av næringslivet, og som ikke nyanserer at det drives mye god og effektiv velferd av det offentlige selv. De burde ha brukt mer tid på åpenhet om egen økonomi, tatt oppgjør med barnehageeiere som flytter til Sveits, og selv bidratt til å dempe polariseringen.

Når fakta ignoreres, blir debatten lite fruktbar. Det vi trenger nå, er pragmatisme, innestemme og politisk lederskap som balanserer.