Dette er et innlegg av Spekters administrerende direktør Anne-Kari Bratten, i Dagens Næringsliv, spalten ledelse 26. april. (krever innlogging, men teksten kan også leses under).

«Vi fikk et digert juletre på Meheia», sa regionsjefen i rapporteringsmøtet. Ledergruppen kastet seg fremover i stolene, og lyttet interessert. «Et av de største juletrærne vi har sett», sa sjefen videre, og forventningene steg. Dette var på 90-tallet, og jeg var nytt medlem av ledergruppen i Jernbaneverket, der testosteronnivået var like høyt som ingeniørtettheten var stor, kun overgått av et uoppslitelig humør og et enormt engasjement for jernbanen.

«Fortell, fortell», sa ledergruppen. Begrepet «juletre» i et rapporteringsmøte var like uforståelig for meg som det hadde vært for resten av ledergruppen om jeg hadde innledet om raglansfellingens komparative fortrinn fremfor rundfelling på en hjemmestrikket Setedalskofte. Det viste seg at «juletre» innebar at tavlen i kontrollrommet blinket i alle slags farger når det ble indikert sammensatte feilsituasjoner i jernbaneanleggene slik at togtrafikken stoppet. Denne gangen skulle det rapporteres om forsinkelser mot Nordagutu, fordi signalanlegget viste juletremodus ved Meheia.

Det viktigste i ledermøtet var ikke å få dandert hodet sitt på blokka og bekjenne overfor sjefen at togene hadde blitt forsinket, men å fortelle om hvordan ledere og medarbeidere hadde funnet årsak, lært av feilen, og gjennomført endringer for å unngå gjentagelse. Erfaringsoverføring var viktig i ledermøtene.

I samme ledergruppe ble jeg vitne til at ledere fikk kjørt seg når sykefraværet økte. En mindre sjarmerende del av jobben som stabsdirektør, tro meg - jeg vet, er å utvikle rapporteringsrutiner for såkalte KPI-er (antagelig det mest forhatte produktet fra staber). Å be linjelederne rapportere på enda flere mål, nemlig utvikling i sykefravær og skader, var derfor ikke noe jeg trodde vil bli bejublet, men det viste seg at sjefen over meg, visste hva han gjorde. For hver måned som gikk uten at lederne kunne melde om nedgang i sykefravær, økte presset. Resultatet ble slik det måtte bli: Sykefraværet gikk ned i takt med økt lederoppmerksomhet. Til slutt var det rene konkurransen om å fortelle de beste historiene om hva som virket, enten det var endring av arbeidsprosesser, arbeidsmiljøtiltak, eller individuell oppfølging.

Detaljerte kontrollregimer og overdreven jakt på avvik er unorsk og hemmer kreativitet og omstillingsdyktighet. Så lenge det ikke oppstår en «finn-fem feil» kultur, hvor dagen er reddet når man har tatt noen i en feil, er det fullt mulig å se skjønnheten i en rapporteringsrutine. Måling, feilsøking og rapportering fører til kvalitetsforbedring av både produkter, tjenester og arbeidsmiljø. Det blir derfor noe virkelighetsfjernt når politikere og tenketanker tolker alminnelig rapportering som målstyringshelvete, mangel på tillit eller utslag av New Public management (NPM). Det siste er i mange miljøer blitt selve skjellsordet på alt som er vondt og vanskelig. Lenge før NPM var et begrep, ble mål- og resultatstyring innført i offentlig sektor for nettopp å gi mer tillit til ansatte og ledere, og for unngå detaljkontroll og -styring. Hvis det imidlertid styres mer på aktivitet og i detalj, fjernes det verdifulle tillitselementet.

For tiden er det gått nærmest sport i å love avvikling av målstyring i offentlig sektor. Det loves også en tillitsreform. Av og til krasjer imidlertid seminarpolitikken med realpolitikken. Det er allerede høy tillit i norsk arbeidsliv, for kompetansen og omstillingsevnen er solid. Det finnes riktignok uforståelige krav til både måling og rapporter her og der, men i hovedsak er ikke rapportkravene oppfunnet av ulike underavdelinger av Supperådet, som finner personlig glede av å plage ledere med rapporteringssystemer. Ofte har politikerne selv bedt om oversikt på hvordan prioriteringer følges opp blant annet for å sikre likeverdige tjenester over hele landet. Vel så ofte er rapporteringssystemene utviklet for å måle kundetilfredshet, trivselen til medarbeiderne, årsakene til alvorlig feil og ikke minst hva som skjedde da Meheia opplevde tidenes juletre.