Dette er et innlegg av Spekters administrerende direktør Anne-Kari Bratten, i Dagens Næringsliv, spalten ledelse 20. desember (bak betalingsmur).

Hele november og halve desember hadde handlet om å øve på juleforestillingen. Alle elevene på fjerde trinn hadde fått roller, fordelt ved nennsomt utøvd lederskap av lærer. Før premieren foran foreldrene i gymsalen, hadde Josef og Maria dokumentert at de kunne sine replikker. De tre vise menn, som vanligvis var mest opptatt av hvor langt hovedregelen om å sitte på pulten i timene kunne tøyes, overrasket alle, særlig seg selv, med i hvert fall en delvis forståelse av hva gull, røkelse og myrra var. 

Den mest geskjeftige jenta var selvsagt utpekt til sjefshyrde på marken. De mer stillferdige var hyrde 2, 3, 4, 5, 6 og 7. Alle roller var like viktige, og ingen av barna som var sau, geit eller esel så ut til å reagere på mangel på replikker.

Foran fullsatt sal beholdt Josef og Maria roen selv om fødselen nærmet seg, og åtte vertshuseiere hadde slått døra igjen med et likelydende: «Nei, det er ikke rom i herberget i natt». Ved herberge ni hadde imidlertid gutt, 10 år, fått julefølelsen og torpederte plottet. I stedet for å avvise Maria og Josef, trådte han ureglementert ut fra pappmasjédøren og henvendte seg direkte til lærer som også var kveldens sufflør. «Du Lasse, kan vi ikke sleppe dem inn i kveld, da?».

Denne rørende historien er muntlig overlevert fra min gode lærervenninne. Herbergevert ni sa høyt det alle tenkte: De trenger hjelp - slipp dem inn!  

Gutt, 10 år, vil bli en god medarbeider når han skal ut i jobb. Han utfordret det etablerte, opponerte mot sin overordnede (lærer/sufflør) - dog på en spørrende og byggende måte, og hadde et hjerte av gull. Han viste evne til selvstendig tenkning, og lot seg distrahere akkurat når han skulle. Dette er kompetanse ledere vil etterspørre stadig mer fremover.

Camilla Tepfers i inFuture beskriver klokt hvor viktig skaperkraft, informasjonskyndighet, fordypningsevne og sosial kompetanse blir fremover. Vår venn i niende herberge demonstrerte sosial kompetanse: Evnen til å se og inkludere andre. Ulikhetsdebatten synes oftere opptatt av hvorvidt ulikheten er konstant eller kan måles, enn av hva vi som samfunn skal gjøre med forskjellene. Noen familier har opplevd en nesten sammenhengende unntakstilstand siden mars 2020 – med permitteringer og lavere inntekt. I deler av offentlig sektor er arbeidspresset svært høyt, men ingen er permittert, og jobbsikkerheten er sterkere enn noen gang. Jeg spår at de største ulikhetene fremover blir mellom dem som har en jobb og de som av ulike grunner ikke har det. Å slippe flest mulig inn i arbeidslivet, slik gutt, 10 år, ville slippe Josef og Maria inn i herberget, vil etter mitt syn være et av de viktigste tiltakene de folkevalgte og vi som har ansvar i arbeidslivet må bidra til for å hindre utenforskap.

Gutt, 10 år, sjefshyrden og de andre i julespillet fortjener også at vi utvikler utdanningssystemet slik at de kan lære hele livet. Kunnskap får kortere levetid jo raskere utviklingen går. De unge må få mulighet til å utvikle informasjonskyndighet, altså gjøres bevisst på egne tankemønstre og ikke bare oppsøke informasjon som de er enig i fra før. De må lære kritisk tenkning, og bli kreative og skapende. Maskinene vil gjøre stadig mer, men når det gjelder kreativitet er menneskene fremdeles overlegne. At vi må lære oss å leve med usikkerhet er åpenbart. Usikkerhet er kjipt, men toleranse for usikkerhet gjør oss til lærende mennesker. Det har pandemien demonstrert grundig.

Vi har passert 93. søndag i usikkerhet siden pandemien kom til Norge. Svart har natten sunket seg over stall og stue, skyggene truer og akkurat nå er det ingen Santa Lucia eller andre som stiger med tente lys inn i arbeidslivet vårt. Jeg ønsker for gutt, 10 år, for tre vise, dog unge, menn som ikke helt skjønner konseptet med gull, røkelse og myrra, for alle jenter som er sjefshyrder på marken, og for hyrde 2 til 7 at julestjerna, den blankeste av alle, lyser for dem. Eller som Prøysen sa «Men stjerna sto og blonke på himmelhvelven blå så ingen ta dom gikk bort seg og alle tre fekk sjå».