Bratten innledet sin tale til YS-kongressen med å peke på de store utfordringene norsk økonomi nå står overfor. Hun poengterte at dette vil stille langt større krav til prioriteringer i årene fremover.

– Et viktig budskap til dere i dag er at vi arbeidslivets parter oppgradere den norske modellen til en versjon for 2020-årene. Jeg tror vi må bli mer årvåkne og kjempe mer intenst og tydelig for det som er mest verdifullt, tryggheten vår, velferdsmodellen vår, næringslivet vårt og altså modellen vår for partssamarbeid og samarbeid mellom arbeidslivet og myndighetene, slo Bratten fast.

Hun understreket at i denne situasjonen er det bra at vi har den norske samarbeidsmodellen.

-Den norske modellen er en modell for endring der poenget er at vi hele tiden skal klare å omstille oss, blant annet fordi vi har et sosialt sikkerhetsnett som letter omstillingene. Norge er et samfunn preget av høy tillit og vi har derfor de beste muligheter for å lykkes, men det er nå viktigere enn noen gang at vi klarer å styrke et konstruktivt partsarbeid, både nasjonalt og ikke minst på den enkelte arbeidsplass, sa Bratten.

– Vi må prioritere de viktigste oppgavene

Bratten var opptatt av at partene i arbeidslivet må samarbeide om de oppgavene som står foran oss, men stilte spørsmål ved om man i dagens partssamarbeid egentlig prioriterer de viktigste oppgavene.

– Mitt neste spørsmål er derfor om vi diskuterer de rette sakene og gjør de rette tingene. Det er for eksempel snart to år siden vi satt i Sysselsettingsutvalget og diskuterte oss frem til en rekke gode forslag for å øke sysselsettingen, men lite er gjort. Behovet for arbeidskraft er skrikende og presset på NAVs budsjetter er stort, men vi snakker lite om dette i trepartssamarbeidet, sa hun.

Hun påpekte også at mens de siste ukenes likestillingsdebatt har handlet om hvorvidt man skal kvotere for å øke kvinneandelen i topplederstillinger og styreverv, så står samfunnet overfor en rekke andre likestillingsutfordringer som også er svært krevende.

- Jeg tillater meg å spørre om vi i trepartssamarbeidet har berøringsangst for større likestillingsproblemer. Når skal vi snakke om at det for eksempel finnes kvinner som ikke får lov til å jobbe og bli økonomisk selvstendige, fordi de enten blir holdt hjemme eller ikke får lov å lære seg norsk? Og hva skal vi gjøre med at det hvert år forsvinner jenter fra norske skoler, jenter som mest sannsynlig blir tvangsgiftet? Hvordan skal vi endre det faktum at menn fortsatt håver inn når det gjelder kapitalinntekter og har større formuer enn kvinner, mens kvinner får mest overføringer fra det offentlige, spurte Bratten.

Bratten orienterte om at i Spekters medlemsbedrifter, er for øvrig 45 prosent av toppsjefene nå kvinner.

– Nå trenger vi en samfunnskontrakt

Spekter og Bratten er også en varm forsvarer av frontfagsmodellen. 

– Historien har vist at frontfagsmodellen har vært viktig for norsk verdiskaping og velferd. Likevel frykter jeg at modellen utfordres fremover, fordi stadig flere arbeidstakergrupper mener praktiseringen av den ikke passer for dem. Alternativet til en sentralisert og koordinert lønnsdannelse er lokal og individuell lønnsutvikling. Det vil gi større lønnsforskjeller, en lønnsvekst som samlet sett er ute av kontroll, og ikke minst svakere oppslutning om arbeidslivets organisasjoner. Det er faktisk så alvorlig, advarte Bratten, før hun fortsatte.

– Det viktigste vi gjør nå på kort sikt, er å ha kontroll med lønnsveksten, slik at vi også demper prisveksten og hindrer raskere og større rentehevinger. Dette greier vi kun om vi først sikrer frontfagsmodellen større legitimitet. Derfor har Spekter foreslått at partene og regjeringen etablerer en ny samfunnskontrakt for verdiskaping, sysselsetting og velferd - etter modell av Solidaritetsalternativet på begynnelsen av 1990-tallet, sa hun.