Arbeidsgiverforeningen Spekter gir med dette en høringsuttalelse angående forslagene til ekspertgruppen, som har gjennomgått tilskuddsordningen for private høyskoler, og deres rapport Med kvalitet som kriterium. Spekter er ikke formell høringsinstans til rapporten, men fordi forslagene vil berøre flere av Spekters medlemmer, så velger vi allikevel å avgi en høringsuttalelse. Både Barratt Due musikkinstitutt som utdanningstilbyder og de store orkestrene (mottagende arbeidsliv) er medlemmer i Spekter. 

Vi understreker at orkestrene som er medlem i Spekter stiller seg bak høringssvaret (se eget avsnitt nedenfor), noe også Norsk Ungdomssymfoniorkester gjør (ikke medlem).

Vi vil i hovedsak konsentrere oss om forslaget til krav om institusjonsakkreditering som kriterium for å søke statstilskudd, og vi deler høringssvaret i tre deler: Om mulige konsekvenser for Barratt Due musikkinstitutt (BDM), om mulige konsekvenser for de store orkestrene og norsk klassisk musikkliv som sådan, og til slutt vil vi komme med noen betraktninger omkring selve kravet om institusjonsakkreditering som det eneste kvalitetskriteriet.

Spekter mener innledningsvis at det er viktig å være klar over at musikerprofesjonen står i en særstilling og at utdanningen definitivt ikke kan isoleres til et høyskolestudium. Det å utdanne seg til musiker på høyt internasjonalt nivå forutsetter en meget stor øvingsmengde fra barnsben av og en kontinuerlig talentutvikling. Mange av de beste musikerne i orkestrene og norske solister er for øvrig utdannet fra BDM, noe som er viktig for helheten og kvaliteten i norsk klassisk musikkliv.

Det klassiske musikkfeltet er i stor grad et enhetlig område. Musikerne i orkestrene er essensielle lærekrefter for utdanning av musikere, og det er helt nødvendig med synergier mellom utøvende virksomhet og utdanning, også rettet mot barn og unge talenter. Det vil i de kommende prosesser være viktig å sikre at denne fleksibiliteten og infrastrukturen ivaretas.  

Barratt Due musikkinstitutt

Barratt Due musikkinstitutt har på mange måter en særstilling i utdanning av utøvende musikere i Norge. Kvaliteten på musikerne er meget høy, og de er den eneste private tilbyderen som utdanner musikere innen klassisk musikk. I dag er flere av tilbudene akkreditert som høyskolestudier, men selve BDM er ikke akkreditert som en utdanningsinstitusjon (høyskole).

Et særtrekk ved BDMs virksomhet er at opplæring og talentutvikling for unge er tett på høyskoleutdanningene. Dette skjer ved at talentene har noen å strekke seg etter i det samme miljøet, og for studentene gir det blant annet mye bedre muligheter for samspill i orkester (de yngre talentene holder også meget høyt nivå). Til sammen skaper dette et større musikkmiljø hvor de ulike miljøene kan trekke veksler på hverandre. Selv om høyskoletilbudene og studentene som går der er knyttet til egne studier, så er dette en viktig kvalitetsfaktor som vil forsvinne hvis man må organisere virksomheten annerledes for å tilfredsstille institusjonskrav.

Den «pre-college» modellen som BDM representerer er unik i Norge, men ikke internasjonalt. Det vil være svært uheldig hvis de kvaliteter som ligger i denne modellen forsvinner på bakgrunn av endrede krav til å kunne motta statsstøtte. For øvrig er Unge Talenter finansiert delvis i sammenheng med Høyskolens statlige tilskudd.

Det er, slik Spekter har forstått det, ikke aktuelt å drive høyskolestudiene videre uten statsstøtte, kun basert på egenbetaling og sponsorinntekter. Til det er betalingsvilligheten (og –mulighetene) for begrensede.

Hvis kravet om institusjonsakkreditering blir gjeldende fremstår blant annet følgende alternativer:

BDM må skille ut høyskolevirksomheten (kravet til institusjonsakkreditering er at hovedvirksomheten skal være høyere utdanning) for enten å søke akkreditering på egen hånd, gå sammen med andre private ikke-akkrediterte utdanningstilbydere, eller gå sammen med noen som allerede er akkreditert som høyskole.

Å søke slik akkreditering alene vil være krevende for BDM, blant annet vil det være krav til infrastruktur, ansettelsesforhold og studentmasse som man ikke tilfredsstiller i dag. Det vil blant annet kreve store investeringer i bygg. Det vil også kunne gå ut over de synergieffekter BDM har ved å drive talentutvikling og høyskoleutdanning i et tett samarbeid.

Å gå sammen med andre vil også kunne skape ytterligere avstand mellom høyskolevirksomheten og pre-college-virksomheten. Det er dessuten krevende å finne samarbeidspartnere som til sammen vil utgjøre en aktuell profil for en høyskole, særlig blant allerede akkrediterte private høyskoler.

En siste mulighet kan være at kravene til institusjonsakkreditering utformes og praktiseres slik at det kan være realistisk å oppnå denne innenfor eksisterende drift. Det gjelder flere av de aktuelle kravene:

  • At minst 50 prosent av de ansatte skal ha den aktuelle virksomheten som sin hovedarbeidsplass, vil være et nærmest urimelig krav for mindre kunstfaglige utdanningsinstitusjoner. Det er også urealistisk for øvrige utdanningsmiljøer innen klassisk musikk, og det er heller ikke ønskelig av kvalitetsårsaker. For eksempel kan man ikke ansette noen i en stor stillingsprosent hvis det kun er 1 eller 2 studenter på det aktuelle instrumentet. Lærekreftene kombinerer gjerne stillingen med andre stillinger, noe som i en kunstfaglig sammenheng er positivt og knytter utdanningen til de fremste profesjonelle utøverne.
  • Krav om antall studenter kan fort settes for høyt. For BDMs del er det helt urealistisk at et krav om for eksempel et visst antall hundre studenter kan innfris. Et slikt krav gir for øvrig liten mening også hvis det resulterer i at man slår seg sammen med andre utdanningsinstitusjoner med ganske ulike studietilbud. Fremfor å øke musikermengden er det mye viktigere å sikre høy kvalitet og at de som utdannes kan leve av å være musikere.
  • Kravene til kunstnerisk utviklingsarbeid (som tilsvarer FoU), som i seg selv er et uklart begrep, kan også by på utfordringer alt ettersom det forstås og praktiseres.

Spekter viser for øvrig til eget høringssvar fra Barratt Due musikkinstitutt.

De store orkestrene og norsk klassisk musikkliv

Spekters medlemmer på dette området omfatter Oslo-Filharmonien, Bergen Filharmoniske Orkester (Musikkselskapet Harmonien), Kringkastingsorkesteret (NRK), Trondheim Symfoniorkester, Nordnorsk Opera og Symfoniorkester, Stavanger Symfoniorkester, Kilden/Kristiansand Symfoniorkester og Den norske Opera og Ballett. Alle disse er sentrale nasjonale og regionale kulturinstitusjoner og er avhengige av kandidater til auditions – på høyest mulige kvalitative nivå.

Konkurransen om stillinger er meget stor, og for at kandidater fra norske utdanningsinstitusjoner skal nå frem, må disse kunne konkurrere med mange svært kompetente kandidater fra utlandet.

Dette er i praksis et globalt arbeidsmarked, men det er samtidig et sterkt ønske fra orkestrene og for et fremtidig bærekraftig norsk musikkliv at kandidater utdannet i Norge skal kunne ha høyt nok nivå til å stå for en vesentlig del av rekrutteringen.

Mange av de aktuelle kandidatene fra BDM holder et slikt høyt internasjonalt nivå, og i en del sammenhenger vel så høyt nivå som kandidater fra de andre norske utdanningsinstitusjonene. BDM er derfor en viktig og relevant leverandør av kandidater til de store orkestrene i Norge. Også mange av de fremste unge, norske solistene som orkestrene samarbeider med har bakgrunn fra BDM.

Hvis en fremtidig konsekvens av ekspertgruppens forslag er at BDM må legge ned høyskolevirksomheten, så vil dette med andre ord ha negative konsekvenser for orkestrene og for utviklingen av unge norske solister. Det vil også kunne ha konsekvenser for rekrutteringen til Norges musikkhøyskole, da mange av studentene der også har bakgrunn fra BDMs arbeid med talentutvikling. Talentutviklingen henger nøye sammen med høyskolevirksomheten ved at det er betydelige synergieffekter mellom de to, og en avvikling av høyskolevirksomheten vil gi åpenbare negative ringvirkninger for kvaliteten på talentutviklingstilbudet.

Institusjonsakkreditering som kvalitetskriterium

Ekspertgruppen foreslår altså at akkreditering som høyere utdanningsinstitusjon skal være et krav for å kunne søke om statstilskudd. Ekspertgruppen diskuterer en lang rekke mulige krav, men faller ned på at institusjonsakkreditering er den beste måten å sikre kvaliteten på, og den er også enkel å «måle».

Spekter mener dette er en litt underlig konklusjon, som synes mer å være drevet av ønsket om et «ryddigere» institusjonslandskap med færre og større institusjoner, enn at det i seg selv skal sikre kvaliteten.

Ekspertgruppen selv ser også noen svakheter med forslaget, samtidig som de også stadfester at akkreditering av studietilbudet i seg selv er en viktig faktor for kvalitetssikringen (som i dag). En institusjonsakkreditering vil gi utdanningstilbyderne større fullmakter til å opprette og nedlegge tilbud, men for kvaliteten til allerede eksisterende tilbud burde det ikke være avgjørende.

Kvalitet i utdanning er vanskelig å definere presist, men en viktig faktor må være at studentene kan rekrutteres til relevante jobber, og at produksjon av studiepoeng og gjennomføring er høy. BDM tilfredsstiller alle disse kriteriene. Det er også grunn til å peke på at kvalitet særlig i kunstfaglige utdanninger har noen særtrekk, og for BDMs del går dette i det vesentligste på det helhetlige miljø som talentutviklingen og utdanningen av musikere til sammen utgjør. Hvis kravet om institusjonsakkreditering vil medføre at BDM må skille ut utdanningsvirksomheten for å gå sammen med andre utdanningsinstitusjoner, så vil disse synergiene og kvalitetsaspektene forsvinne.

Kvalitet er altså krevende både å beskrive og måle presist. Derfor er det vanskelig å forstå at svaret fra ekspertgruppen knyttes til institusjonsakkreditering som kriterium (det eneste). I hovedsak er det formelle kvalitetskravet allikevel dekket av kravet om akkreditering av studietilbudene.