God sommer!
At Norge i 2016 skulle få den laveste lønnsveksten siden 1935, vurderte vel de fleste for noen år siden som like usannsynlig som at Island skulle slå ut England av fotball-EM, skriver Anne-Kari Bratten.
Fotballekspertisen mener det ikke var flaks som førte til at Island vant over England. Island hadde forberedt seg godt, og vant fortjent. Det er heller ikke tilfeldigheter som har ført til at partene i årets lønnsoppgjør har opptrådt disiplinert, koordinert og ansvarlig, slik at konkurransekraften er bedret.
Med et antatt resultat på om lag 2,4 prosent, er lønnsveksten dempet for tredje året på rad, og inntektspolitikken har virket slik den skal.
Også i Spektervirksomhetene har den tydelig kommuniserte rammen fra frontfaget bidratt til å dempe lønnsveksten. Det har imidlertid vært vanskelig å få reelle forhandlinger med utgangspunkt i den enkelte bedrifts økonomi. Frontfagsresultatet blir oppfattet som en fasit på hva som skal være den økonomiske rammen – og dette gjelder alle norske bedrifter. I noen av Spekters virksomheter der økonomien er anstrengt, har det imidlertid vært mulig å lande et lavere resultat enn frontfagsresultatet på 2,4 prosent. På den annen side har vi ikke opplevd noen utfordringer av betydning med krav over 2,4 prosent.
Hva? Stiller arbeidsgiver krav?!
Tradisjonelt har det vært fagforeningene som oftest har ønsket nye bestemmelser inn i tariffavtalene. Det har etter mitt syn gjennomgående blitt møtt av en defensiv arbeidsgiverside, som har hatt mer enn nok med å begrense antallet nye reguleringer.
Resultatet har ikke bare blitt omfattende tariffavtaler, det har også ført til at mange bedrifter og virksomheter må forholde seg til reguleringer som gjør driftssituasjonen vanskelig, som hindrer produktivitetsvekst, eller som tiden har løpt fra.
Kunder, brukere, trafikanter og pasienter har helt andre forventninger til for eksempel tilgjengelighet og åpningstider nå enn for bare ti år siden. I mange tilfeller hindrer tariffavtalene at disse forventningene kan imøtekommes.
I Spekter har vi i dette hovedoppgjøret sett en merkbar endring når det gjelder balansen mellom arbeidsgiverkrav og fagforeningskrav. I mange bedrifter har det nemlig nå vært arbeidsgiver som har fremmet krav om endringer i tariffavtalene, ikke bare fagforeningene.
Jeg mener det er en sunn utvikling at arbeidsgiversiden nå også fremmer endringskrav. Tariffavtalene må endres for å tilpasses et moderne arbeidsliv, bedriftenes konkurransesituasjon og gi incitamenter til økt produktivitet. Hvis partene ikke evner å endre avtalene i tråd med endringer i marked, konkurransesituasjon og samfunn, vil oppslutningen om det organiserte arbeidsliv forvitre på arbeidsgiversiden. Tariffavtaler kan derfor ikke være hugget i stein. Dette betyr selvsagt ikke å svekke vern og velferd, men å endre bestemmelser slik at de er bedre tilpasset vår tids utfordringer.
Vi ser imidlertid at arbeidstakersiden obstruerer prosessene med å tilpasse tariffavtalene til dagens situasjon. Dette skyldes blant annet at det er et stort misforhold mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersidens mulighet til å bruke kampmidler. Det er ingen samfunnsmessig aksept for at arbeidsgiver bryter forhandlingene og går til plassoppsigelse. Bruk av «lockout» gir betydelig risiko for omdømmetap for arbeidsgiversiden. Arbeidstakersiden kan derfor stanse alle endringsprosesser ved å la være å gå til plassoppsigelse etter et brudd. Dermed sikrer de seg at tariffavtalen videreføres, og den eneste kostnaden for dem, er at lønnstilleggene bortfaller eller utsettes. Det er åpenbart en lav pris å betale når lønnsrammen er så lav som den har vært de siste to årene.
Det er også en utfordring at meklingsinstituttet og Rikslønnsnemnda, raskt tyr til prolongering av gjeldende bestemmelser når det er stor avstand mellom partene.
Pensjon som stridstema
I årets oppgjør er det særlig pensjonsordningene arbeidsgiversiden har hatt behov for å endre. Dette har ikke vært bare harmonibaserte forhandlingsprosesser.
LO hadde høye ambisjoner om både tariffesting av pensjonsordningene, om utvidelse av pensjonsordningen til å omfatte små stillingsprosenter, om sparing fra første krone (og ikke bare fra 1 G), om hybridordninger - særlig i Spektervirksomhetene og om forhandlingsrett på offentlig tjenestepensjon i Staten. LO hadde også mål om at pensjonskapitalen skal forvaltes av partene i fellesskap.
I frontfaget ble det som vanlig brevskriving mellom partene og Regjeringen.
Regjeringen lovet å sette ned et offentlig utvalg for å utrede videreutviklingen av lovgivningen om tjenestepensjon. I dag er det ulik lovgivning avhengig av hvilken pensjonsløsning som velges. I mange forhandlinger setter dermed selve loven klare rammer for innretningen på pensjonsløsningen, og gjør forhandlingsrommet avgrenset. I brevet fra statsministeren om dette, heter det at både tidligere utredninger som partene har gjort, men også ordningen med personlige sparekonti, skal utredes.
Deler av LO har i flere år ivret for den såkalte «hybridpensjonsløsningen». Det er en slags mellomting mellom ytelses- og innskuddspensjon, men den innebærer at balanseregnskapet i virksomhetene blir belastet (i likhet med ytelse, men i motsetning til innskudd). Styret i Spekter har ved to anledninger vedtatt å fraråde medlemmene å innføre hybridpensjon.
Forhandlingene i vår kultursektor har siden 2014 vært preget av ulikt syn på om det var hybrid eller innskudd som skulle erstatte dagens ytelsesordning. I forbindelse med årets oppgjør, har vi funnet en løsning som gjør at det endres til innskuddsordning, og at vi skal forhandle i 2018 om permanent løsning.
Også flere andre av Spekters virksomheter har fått krav om hybridordninger. Ingen av våre medlemmer har falt ned på denne løsningen. Det er bra. Både for bedriftene og samfunnet må det være et mål med bærekraftige pensjonsordninger. Hybridløsningen sikrer ikke dette hensynet. Rapporter fra Arbeids- og sosialdepartementet viser da også at bare et fåtall arbeidstakere i Norge i løpet av det siste året har blitt omfattet av hybridordningen.
I skrivende stund er vi ikke ferdig med oppgjøret i alle våre bedrifter, og både forhandlings- og meklingsprosesser venter oss over sommeren. Les også: Status lønnsoppgjøret 2016
Pensjonskostnader som konkurranseulempe
Flere av Spekters medlemmer går de nærmeste månedene inn i nye markeder, NSB, Flytoget og Avinor (flysikringstjenester). Felles for disse bedriftene er at de av historiske årsaker har hatt sin pensjonsordning i Statens Pensjonskasse. Rammevilkårene rundt Statens Pensjonskasse er slik at bedriftene blir belastet med så store historiske pensjonsforpliktelser at de ikke vil kunne konkurrere med andre som naturlig nok har innskuddsløsninger, og ingen historiske pensjonsforpliktelser i bagasjen.
Spekter har gjort Arbeidsdepartementet oppmerksom på disse utfordringene. Omstillingen og fristillingen av offentlig sektor de siste 20 årene har vært en suksess, blant annet fordi de statlige virksomhetene har fått rammebetingelser som har muliggjort at de har kunnet hevde seg i konkurransen nasjonalt og internasjonalt. Dereguleringen av postmarkedet og utviklingen av Posten Norge AS til et nordisk post- og logistikkonsern som utvikler og leverer helhetlige løsninger innenfor post, kommunikasjon og logistikk, med Norden som hjemmemarked, er således et godt eksempel på dette. Dersom ikke det samme gjøres for de statlige eide togselskapene og Avinor, vil dette være et historisk brudd på en god og ansvarlig omstillingstradisjon i Norge.
Pensjonsprosesser fremover
Spekter vil arbeide videre for en samlet pensjonslovgivning i Norge, basert på prinsippet om sparing, der det ikke er forskjeller mellom de ulike sektorene. Det vil styrke arbeidslinjen, gjøre pensjonsordningene mer bærekraftige både for samfunnet og bedriftene og ikke minst fremme mobilitet.
I mellomtiden ønsker jeg alle en god sommer i fredspliktens tegn!