spekter.no>Spekter mener>Ingen møter etter klokken 15!

Det er en lav pris å betale for likestilling og høy sysselsetting at både mor og far prioriterer å hente barn i barnehagen.

Dette innlegget ble først publisert i VG. 15. mai 2015

Av Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Arbeidsgiverforeningen Spekter

Det var bunader og kaker overalt på skolekjøkkenet. Opptil flere gulrotkaker hadde glasur i nasjonalfargene, og jeg konstaterte også en nyvinning på bordet, nemlig et cupcakestativ, der muffinsen var dandert nydelig i en praktisk og lekker metallsak.

Det var selvsagt egne avdelinger for kaker uten egg, uten melk og uten hvetemel.
Jeg tok meg selv i å lure på hvordan noen faktisk kan bake en kake uten mel, og følte umiddelbar takknemlighet over at vår oppgave til årets 17. mai-feiring på barneskolen hadde begrenset seg til å levere en sjokoladekake i langpanne. 

Det var imidlertid ikke vanskelig å få øye på vår sjokoladekake. Den sto fremdeles i nettopp langpannen, og lå ikke pent oppskåret på en hvit papirserviett med blondemønster.

Som medlem av kakekomiteen deltok jeg i transporten av kaker fra skolekjøkkenet og ned til salgsbodene i skolegården. Da jeg kom til cupcakestativet med tyve muffins pyntet med lekre glasurtopper i rødt, hvitt og blått på en seng av sølvperler, fikk jeg fantasier om at på neste års innkalling til 17. mai-dugnad ville det stå at «Alle foreldre leverer kake eller muffins, bortsett fra moren til Anders. Hun kan ta med et fat med frukt.»

Jeg ble minnet om denne 17. mai-opplevelsen, da jeg så den franske bloggeren Lorelou Desjardins raljere i VG over det hun kaller «Nordmenns møtespesialiteter». Hun synes tydeligvis det er underlig at vi ikke legger møter til etter klokken 15 fordi folk skal hente i barnehagen, og hun synes også det er rasende festlig at nordmenn unngår møter fredag ettermiddag.

Morsomt har hun nok hatt det når hun anbefaler alle å kjøpe en kalender der skoleferiene er markert, slik at man ikke kommer i skade for å invitere til møter ingen kommer på fordi vi som foreldre prioriterer tid med barna i deres ferier svært høyt.

Innlegget er delt 4500 ganger på Facebook, og i kommentarfeltet finner vi hovedsakelig reaksjoner av typen «Norge er en eneste stor vernet bedrift», eventuelt «Ja, her kjenner jeg meg igjen. Ha-ha!».

Det må være ren høflighet som har avholdt de som skriver i kommentarfeltet fra å veilede den franske bloggeren om årsaken til disse norske møteraritetene. At vi unngår å planlegge møter etter klokken 15, fører til at det blir legitimt for både kvinner og menn å hente barna i barnehagen og på SFO.

Dette bidrar til likestilling, og er etter min mening en viktig årsak til at hele 74 prosent av kvinner i yrkesaktiv alder i Norge er sysselsatt (nesten like høy sysselsetting som for menn), mens det tilsvarende tallet for franske kvinner er 60 prosent, og for italienske kvinner ca. 50 prosent.

I Norge har vi nå så å si full barnehagedekning, og alle har rett til SFO. Det er en lav pris å betale for likestilling og høy sysselsetting at både mor og far prioriterer å hente barn i barnehagen.

Politikere i andre europeiske land bør bli inspirert til å legge til rette for at arbeidstagerne der kan gjøre samme.

At vi komprimerer ferieavvikling til skoleferieperioden slik at flest mulig har ferie samtidig, har vi også lang tradisjon for i Norge. Det kan ha bidratt til at vi blant annet har en årlig produktivitetsvekst på to prosent, og også til at vi har høy sysselsetting siden familiene kan få ferie samtidig og arbeidstagerne ikke trenger å ta i bruk ulønnede permisjoner og altfor mye deltid for å få kabalene til å gå opp.

Likevel var det med så dårlig samvittighet som bare en heltidsarbeidende tobarnsmor kan føle, at jeg sammenlignet vår Toro-langpannekake med slitent melisdryss med fatet med muffins med glasur i nasjonalfargene.

Den dårlige samvittigheten forsvant imidlertid like fort som sola over 17. mai-togets rute da jeg minnet meg selv på hvor takknemlig jeg er over at på tross av alle våre møterariteter, kan vi i vårt likestilte Norge både få være heltidsarbeidende, være verdens beste mamma og pappa og til og med rekke å levere kake til 17. mai på skolen.

At jeg fortsatt blir forespurt om å bake kake, er en sterk indikasjon på at det også aksepteres at ikke alle evner eller prioriterer kakedekorering i Pascalklasse. Og jammen var det ikke barnets likestilte far som hadde strøket bunadsskjorten mi, også. Look to Norway!