– Norske politikere er kjente for å inngå brede forlik på viktige områder som skatt, forsvar og pensjon, der vi står sammen om det som er vanskelig. Det har tjent oss veldig bra.

Kristin Clemet (66) sitter på Civitas kontor midt i Oslo sentrum. Hun er i gang med et resonnement om hvorvidt det er for lite nytenkning i norsk politikk.

– Men framover blir det neppe like lett å lykkes med de brede kompromissene.

Hun rister på hodet.

– Hvor mye autoritet har politikerne nå? De store partiene er samlet sett mindre, partibildet er mer fragmentert og politikerne bombarderes med kortsiktige krav fra sosiale medier og pressgrupper. Da blir det lite rom til å bruke tid. I tillegg blir viktige utredninger puttet i skuffen nesten før de har sett dagens lys.

Hvis offentlig sektor skulle ha monopol, er det et problem med 
tanke på maktfordeling, manglende åpenhet og ressursbruk.

Kvelden før var hun på debattmøtet «Trenger vi flere kompromisser og forlik i norsk politikk?», med Marianne Marthinsen (tidligere Ap-politiker), Per-Kristian Foss (tidligere Høyre-politiker) og Einar Lie (historiker).

– Utredningen fra Generalistkommuneutvalget, som blant annet skulle vurdere hva vi må gjøre med dysfunksjonelle, små kommuner, gikk rett i skuffen. Skatteutvalgets utredning ble heller ikke fulgt opp. Noen av de ekspertene som satt i utvalgene, ble fly forbannet – og kanskje gidder de ikke neste gang.

– Er det et problem?

– Da får vi mindre respekt for kunnskapsgrunnlaget i politikken. Og det blir vanskeligere å inngå de brede kompromissene som vi har vært så gode til.

18 år etter at hun forlot politikkens indre gemakker, etter mange år som både stortingsrepresentant og statsråd, sitter Kristin Clemet fremdeles nær makten. Men nå er det mest fysisk. Fra kontorvinduet i femte etasje ser hun rett mot Stortinget, lenger ned i gaten er departementene spredd på rekke og rad. Lederen av den liberale tankesmien Civita er like påskrudd i den politiske debatten som før, og i juni 2023 la mange merke til kronikken hun skrev i Aftenposten: «På vei mot statskapitalisme?»

– Jeg skrev «en form for» statskapitalisme, for jeg mener jo ikke at vi blir som Kina. Poenget er at offentlig sektor er stor og voksende, og klart større enn i andre land. Offentlige utgifter øker også mye. Og nå er det nedsatt et offentlig utvalg for å finne ut hvordan vi kan fjerne alle private, kommersielle aktører på velferdsområdet. Det er spesielt.

I kronikken skrev hun at et offentlig utvalg skal vurdere hvordan de kan «kvitte seg med alle private, kommersielle velferdstilbydere i Norge». Dette er aktører som bidrar med ca. 15 prosent av det totale, offentlig finansierte velferdstilbudet i dag.

– Denne mistilliten mot private som preger en del av det politiske miljøet, overrasker meg. Det er merkelig at vi er tilbake til denne sterke troen på at staten, politikerne og et offentlig monopol er best skikket til å løse alle problemer.

Bak henne ser vi bøker med titler som «Hvor går demokratiet?» og «Politikk i urolige tider».

– Hvis offentlig sektor skulle ha monopol, er det et problem med tanke på maktfordeling, manglende åpenhet og ressursbruk. Hvis vi skal lykkes med produktivitets- og effektivitetsforbedringer, er iallfall ikke monopol veien å gå.

Ifølge NHO sto private eiere for 35 prosent av verdiskapningen og 58 prosent av sysselsettingen i Norge i 2021.

– Private aktører bidrar til innovasjon og sørger for et mangfold av tilbud. Så når det nå diskuteres om alle private, kommersielle velferdsaktører skal hives ut, er det en farlig vei å gå. Da har vi ennå ikke snakket om hva tjenestene vil koste, enten det er en barnehage- eller sykehjemsplass. Blir det et offentlig nesten-monopol, vil det høyst sannsynlig koste mer.

Derfor bør vi lære av barnehageforliket fra 2003, da SV og FrP inngikk i en uvanlig koalisjon, sier hun. Da fikk vi makspris og en plikt for kommunene til å likebehandle kommunale og private barnehager. Resultatet kjenner vi: Norge fikk full barnehagedekning og prisen for barnefamilier ble kraftig redusert.

– Civita har publisert et notat der det argumenteres for å innføre en eldrereform etter mønster fra barnehagereformen. Vi trenger flere sykehjemsplasser, og da vil det være lurt å likebehandle offentlige og private aktører etter samme modell.

– Hva er en ideell balanse mellom privat og offentlig sektor?

– Det er vanskelig å vite, og jeg er ikke blant dem som mener at en stor offentlig sektor i seg selv er et problem. Det viktige er hvor effektivt og demokratisk sektoren drives og hvordan den samhandler med privat sektor.

– Hvorfor er konfliktnivået blitt så høyt i debatten – særlig om private velferdstjenester?

– Oljerikdommen har kanskje bidratt til at vi ikke helt har forstått betydningen av et sterkt privat næringsliv og hva private aktører kan bidra med i det norske velferdssamfunnet. Jeg tror det blir klarere i årene som kommer, når vi blir færre yrkesaktive per pensjonist og oljeinntektene får redusert betydning.  

Hun lener seg fram.

– Debatten om de private har endret seg. For noen år siden var mange imot private barnehager fordi de mente at det var umulig for de ansatte å yte god omsorg i en virksomhet med fortjenestemotiv. Så fikk vi kvalitetsvurderinger som viste at omsorgen var like god i private barnehager, og det argumentet ble forlatt. Deretter handlet debatten om at lønn og pensjon i private barnehager var dårligere, men også den påstanden måtte legges bort. Nå sier kritikerne at det per definisjon er galt å tjene penger på helse og omsorg.

Høstsolen skinner gjennom vinduet bak henne.

– Ett argument som ofte brukes mot private, er at de er forskjellige fra det offentlige. Mange mener at alt må være likt.

– Ja?

– Men meningen må jo være at noen gjør noe annerledes. Det er det som fører til innovasjon og læring på tvers. Arbeidstakere bytter arbeidsplass og innbyggerne velger ulike løsninger. Da lærer man av hverandre. Det løfter hele systemet og fører til produktivitetsforbedringer. Da får vi mer ut av hver krone, som igjen gir oss en mer bærekraftig velferdsstat.

I november 2022 kom undersøkelsen, utført av Norges Rederiforbund, Finans Norge, Virke og NHO, som viste at åtte av ti bedriftsledere var misfornøyd med regjeringens politikk, særlig skatte- og avgiftspolitikken. Siden har det kommet undersøkelser som viser at befolkningen har større tillit til lokalpolitikere enn rikspolitikere. Og det samme har næringslivet. Samtidig flytter stadig flere av Norges rikeste ut av landet for å unngå en særnorsk formuesbeskatning.  

– Er det et faresignal for samfunnet vårt?

– Det må tas på alvor. Det er ikke bærekraftig at norske eiere skattlegges hardere enn utenlandske. Ikke noe galt med utlendinger, men hvis det utenlandske eierskapet vokser enda mer, skjer det ofte på bekostning av norske, private eiere. Forskning viser at norske eiere betyr noe, fordi de har tilknytning til lokalsamfunnet sitt og tar mer ansvar enn man forventer av en utenlandsk eier.

Hun fortsetter:

– For norske private eiere er nivået på formuesskatten plagsomt, og jeg tror det blir et press på partiene før valget 2025 om å gjøre noe med den.

Høsten 2023 har vist at det politiske landskapet er i endring. Arbeiderpartiets fall, Høyres krise etter aksje-saken, store demonstrasjoner mot naturinngrep. Rundt oss i Europa er ytterliggående krefter i frammarsj, bare i Sverige er integreringen i full krise, og voldsbølgen har eksplodert. Nærmer vi oss også en polarisering og fragmentering av norsk politikk?

– Det som er bemerkelsesverdig, er at det mest høyrepopulistiske partiet i Norge, Fremskrittspartiet, ikke er særlig ytterliggående. Og det har heller ikke kommet et levedyktig parti til høyre for dem. Det er et bra tegn.

Hun smiler.

– I dag ser vi at Fremskrittspartiet hadde noen poenger om innvandring og integrering som andre partier ikke hadde. Vi skal være glade for å ha et moderat innvandringskritisk parti, som har gjort debatten lettere og mer konstruktiv i Norge. I vårt flerpartisystem har vi også sluppet til småpartier, som for eksempel Folkets Parti, tidligere kjent som Folkeaksjonen nei til mer bompenger. Det er bedre at protestbevegelser etablerer partier og bidrar i debatten, enn at de tar på seg gule vester og kaster steiner.