– Jeg kan ta land etter land etter land. 

Tarjei Skirbekk (52) ser utover plansjene foran seg.

– I hele Europa ser vi at tempoet varierer, men at tendensen er lik. Og det som skjer er at folkepartiene ikke bare faller, mange har rett og slett kollapset, sier han.

Han tar nesten sats i fortsettelsen: 

– Det mest klassiske eksemplet er det greske sosialdemokratiske partiet, PASOK. I 2009 fikk de 44 prosent av stemmene, seks år senere var oppslutningen 4 prosent. Et fall på 40 prosentpoeng! I Frankrike har to partier vært dominerende, moderate høyre og moderate venstre. I det franske presidentvalget i fjor fikk disse to partiene ca. 6,5 prosent – til sammen! I de fleste østeuropeiske land er moderate høyre og moderate venstre nesten ikke til stede.

Han rynker pannen, ser opp med oppgitt mine.

– I stedet ser vi framveksten av populistiske og mer ytterliggående partier.

Han er utdannet idéhistoriker, har vært politisk rådgiver for Jonas Gahr Støre og strategisk rådgiver for Arbeiderpartiet. Skirbekk har også rådgitt ledelsen i det svenske sosialdemokratiet. For to år siden ga han ut boken «De moderate folkepartienes fall i Europa», et tema han mener stadig blir mer aktuelt.

– I flere land virker det som de politiske lederne ikke forstår alvoret av den sosiale uroen vi nå ser. De har ikke møtt de behovene som velgerne har hatt, og dermed har velgerne forlatt dem.

Han fortsetter:

– Et veldig konkret eksempel er Sverige. Det er to som er skyldige i at Sverigedemokraterna, et innvandringsfiendtlig parti, er blitt det største partiet: Det er Moderaterna og Socialdemokraterna. Hvorfor? Jo, for etter at Sverigedemokraterna kom inn i Riksdagen for 13 år siden, har innvandring, kriminalitet og integrering vært de viktigste sakene. De har spurt hvordan det svenske samfunnet skal håndtere alle innvandrerne, om det er nok skoleplasser og helsehjelp. Mens de andre partiene ikke har snakket om det.

I hele Europa ser vi nå en felles tendens ved at folkepartiene ikke bare faller, men at mange av dem rett og slett har kollapset. I stedet får vi en framvekst av populistiske og mer ytterliggående partier.

Han forteller om Fredrik Reinfeldt, den svenske statsministeren i 2014, som sa at svenskene måtte håndtere den store flyktningstrømmen fra Syria med å «åpne våre hjerter».

– Moderaterna hadde ingen politikk for å møte et helt legitimt problem. Og Socialdemokraterne var i sin egen moralske boble og sa at dette kunne man ikke snakke om. Siden har de to partiene endret politikk, men da var det for sent. I stedet er Sverigedemokraterna blitt det største partiet på høyresiden med over 20 prosent. De får styre debatten om innvandring.

– I boken skriver du: «For at moderate partier på nytt skal klare å bidra til samfunnsbalansen, må de justere egen politikk».

– Ja, de må finne tilbake til det som var deres politiske utgangspunkt: En intern, politisk balanse mellom konservativ og liberal, som treffer velgerne på de sakene de bryr seg om. Velgerne etterspør sosial trygghet, og da må de bærende partiene justere seg deretter.

Han mener at 1990-tallet var et vendepunkt i denne politiske utviklingen. Berlinmuren hadde falt, kommunismen forsvunnet og demokratiet spredte seg. Moderate partier kom til makten over hele Øst-Europa, men politikerne feilet. Flere var korrupte og den nyliberalistiske politikken fungerte ikke. Industrier ble lagt ned, folk mistet jobben, og pensjon og velferd ble kuttet.

– De hadde prøvd kommunisme, prøvd moderate partier og en hard, nyliberalistisk politikk – og følte at begge sviktet dem. Og der sto nasjonalkonservative, ytterliggående partier og tilbød noe annet. Der er vi fortsatt i mange land i Øst-Europa, sier han.

Deretter kom to hendelser som fikk det til å rakne helt for moderate partier – og som økte oppslutningen om populistiske partier: Finanskrisen i 2008-09, da flere mennesker i Europa mistet hus og hjem og som mange fremdeles merker følgene av. Og flyktningkrisen i 2015, da spesielt ytre-høyre tiltrakk seg flere velgere.

– Spørreundersøkelser viser at det er tre drivere til at velgere stemmer på populistiske partier: De har en sosial og økonomisk uro. De føler en økende uro knyttet til innvandringen. Og de opplever at endringstakten i samfunnet er for stor. Kombinasjonen av dette gjør at velgerne flytter på seg.

En konsekvens av velgerflukten er tydelig: I mer enn halvparten av de 11 østeuropeiske EU-landene sitter det populistiske eller ytre-høyrepartier i regjering. Den samme tendensen ser vi i Vest-Europa, forteller Skirbekk. Sinn Féin, den politiske forlengelsen av terrororganisasjonen IRA, fikk 25 prosent av stemmene ved siste valg i Irland. Nå ligger de på 35 prosent på målingene. I Frankrike er høyreradikale Le Pen på frammarsj. Og i Finland er høyreradikale Sannfinnene det nest største partiet og sitter i regjering. Flere statsråder har måttet gå på grunn av rasistiske uttalelser.

Men den tendensen som Skirbekk kanskje synes er mest skummel, er valgdeltakelsen. Mens rundt 85 prosent av europeiske velgere deltok i nasjonale valg i 1990, er tallet i dag under 65 prosent.  I noen østeuropeiske land er den nede i 35 prosent.

– Det betyr at flertallet av europeiske velgere i dag enten stemmer på ytterliggående partier eller ikke stemmer i det hele tatt. Så hvis du har et moderat og liberalt politisk grunnsyn, bør det ringe noen alarmklokker.

Så til titusenkroners-spørsmålet: Hvordan slår dette ut i Norge? Kan det samme skje her?

– Norge er bedre stilt. Vi har et moderat høyreparti, altså Høyre, som er pragmatiske og som treffer velgerne på mange viktige saker. Selv om vi har et moderat venstresideparti i nedgang, Arbeiderpartiet, er det fortsatt bred politisk enighet om mye. I tillegg er valgdeltakelsen i Norge stabil og forholdsvis høy.

– Men …?

– Men vi må også forstå hvorfor det er en økende sosial og politisk uro i mange land. Bare da kan norske partier bidra til å hindre at det samme skjer her. Partiene må vise respekt for folks opplevelser og meninger, så de føler seg hørt og involvert.

Han fortsetter:

– I den sammenhengen er trepartssamarbeidet viktig. Norge har sterke, representative og ansvarlige organisasjoner i arbeidslivet, som er et viktig fundament for å sikre en stabil samfunnsutvikling. Og vi har en god tone i debatten. Det er viktig for å hindre en økende polarisering.  

En tendens er like fullt til stede også i Norge, påpeker han:

– I Europa ser vi at mange flere partier vokser fram. I Spania stilte 61 partier til valg i 2018, i Tyskland ved siste valg var det 54 partier. Og i Nederland stilte 31 partier til valg og 16 partier kom inn i parlamentet. Da blir det vanskelig å danne en stabil regjering. Tar du med den ene representanten fra Finnmark, er det nå 10 partier på Stortinget. Og flere partier, som blant annet Industri- og Næringspartiet (INP), har dukket opp.  

– Det er ikke bra for samfunnsbalansen?

– Nei. Det er selvsagt bra med politisk dynamikk i demokratier, men når nye og interessebaserte partier vokser fram, er det et tegn på at de etablerte partiene har sviktet. Mange mindre partier skaper lite handlekraftige regjeringer. Derfor bør de tradisjonelle brede partiene være lydhøre, forstå sin rolle i samfunnet og balansere ut en politikk som treffer samfunnsstrømningene, både de som er mer konservative og de mer liberale.

– Hva med de mer ekstreme strømningene?

– Der må politikere sette foten ned, iallfall hvis det er snakk om rasistiske og anti-demokratiske strømninger som bryter med det liberale demokratiet. Men de bør tenke over om det er noe i de strømningene som innehar helt legitim kritikk. Vi må lære av de feilene Sverige gjorde.

Han retter på brillene og sorterer plansjene han vanligvis viser fram på foredragene han holder om temaet.

– Egentlig handler dette om troen på politikk, sier han med alvorlig blikk.

– Om hvordan politikk i seg selv er viktig og hvordan demokratiet forvaltes. Partier skal både lede an og representere. Det handler om å få kontroll på samfunnsutviklingen og gjøre nødvendige grep som sikrer sosial bærekraft. Hvis ikke moderate gjør det, vil ytterkreftene prøve å gjøre det.

– Er du pessimistisk når du ser hvilken vei det politiske Europa går?

– Nei, men vi må forstå alvoret. De politiske lederne for de brede og moderate folkepartiene må kjenne sitt historiske ansvar. Det samme må alle som opererer i det samfunnspolitiske bildet: Fagforeninger, idrettsklubber, organisasjoner … Alle må bidra til en god samfunnsutvikling.