– Jeg så de Brennpunkt-programmene og ble sikkert like oppgitt som alle andre, sier Gunnar Bovim (63).

Han snakker om «Omsorg bak lukkede dører», som viser Kari (90), Sverre (96) og Lilly (90) som ikke får plass på sykehjem og må bo hjemme. I NRK-serien ser vi at de i førstelinjen sliter med å gi dem den pleien de har krav på. De ansatte er utslitte, oppgitte.

– Den viser hvilken ekstrem alenefølelse det kan være for en helsefagarbeider som er alene på jobb med altfor stort ansvar. Mange frykter å havne i samme situasjon. Det må ikke skje.

– Og likevel skjer det?

– Ja, dessverre. I alle år har vi håndtert utfordringene i arbeidslivet, vi har bemannet opp i både oljesektoren og helse- og omsorgssektoren, fordi vi har hatt tilgjengelig arbeidskraft. Men framover så vil hver oppbemanning gå utover andre sektorer som da må nedbemanne.

Han får en bekymret mine.

– Det har vi aldri prøvd før.

Hvordan sikre nok fagfolk og riktig kompetanse i helse- og omsorgstjenestene? Det var utgangspunktet for oppdraget som Bovim fikk av regjeringen da han i desember 2021 ble bedt om å lede Helsepersonellkommisjonen. I februar 2023 ble rapporten «Tid for handling. Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste» overlevert til helseministeren. I den over 300 sider lange rapporten ble det nedtegnet hva som kan løse den varslede krisen.

I alle år har vi bemannet opp både oljesektoren og helse- og omsorgssektoren, fordi vi har hatt tilgjengelig arbeidskraft. Men 
fremover så vil hver oppbemanning gå utover andre sektorer som da må nedbemanne.

I dag er det omtrent 400.000 ansatte i helse- og omsorgssektoren, og likevel hører vi historier om helsepersonell som står i etiske dilemmaer fordi pleiebehovene ikke blir dekket – særlig i omsorgssektoren. Skal den ansatte bli værende hos en pasient med udekkede behov, eller haste videre til neste pasient som venter? Skal de slite seg ut, eller varsle om et system som ikke fungerer?

– Utgangspunktet er at vi i Norge har en veldig god helse- og omsorgstjeneste. Det er vi stolte av og det må vi hegne om. Men tjenesten må videreutvikles, sier Bovim.

Nå er han nettopp ferdig med et møte, bak ham tusler møtedeltakerne ut døren.

– Utfordringen er at etterspørselen etter arbeidskraft øker overalt. Ifølge en undersøkelse fra Oslo Economics trenger vi 65.000 til 100.000 arbeidsplasser innen 2040 til det grønne skiftet. Forsvaret må ruste opp for første gang siden 1992 og i tillegg er det underbemanningen i helse -og omsorgssektoren. Det er legitime behov etter folk over hele fjøla. Derfor bør det gamle politiske slagordet om «arbeid til alle» skrotes. Nå er det jobb til alle, og det gjelder å sette dem i meningsfullt arbeid.

– Hva skal til for å lykkes med bemanningen i helse- og omsorgssektoren?

– Det finnes ingen enkeltløsning. Ett grep kan være å hente arbeidskraft fra andre sektorer, som kan være mulig når vi automatiserer mer i hele samfunnet. Ny teknologi gjør at vi kan gå fra produksjon ved hjelp av automasjon, til relasjon. Når behovet for arbeidskraft innen produksjon minimeres, kan mer flyttes til relasjon. Og i helse- og omsorgssektoren er det behov for mange relasjonsarbeidsplasser.

Et annet grep, sier Bovim, er å se på den arbeidskraften som står utenfor arbeidslivet.

– Vi har nesten 700.000 mennesker i arbeidsfør alder i Norge som ikke er i arbeid, av ulike grunner. Hvis vi kunne mobilisere 20 prosent av dem, vil det gi 140.000 årsverk. Ut av intet! Det vil være bra for alle parter, både for arbeidsgivere som trenger arbeidskraften og for den enkelte som får en sosial arena og identitet.

– Hvordan skal man få til det?

– Da må vi ha fleksible løsninger. Det må være rom for arbeidstakere som ikke kan jobbe 100 prosent, men som kan gjøre litt. Vi må ikke bare se på hvor raskt det løpes eller fort det jobbes, men være kreative. Noe av grunnen til at mange står utenfor arbeidslivet, er at arbeidstidsordningene kan være for rigide. Vi bør også åpne opp for frivillige ordninger.

– Andre grep?

– Vi må også lage karriereveier for de med lavest utdanning. En helsefagarbeiders eneste karrieremulighet trenger ikke å være å bli sykepleier. Vi trenger mange helsefagarbeidere framover, og en mulighet kan være å bli spesialist på for eksempel mobilisering. Da kan du lære de gamle hvordan de skal reise seg etter et fall, i stedet for å kalle inn en fysioterapeut til å holde kurs. En helsefagarbeider kan også bli spesialist på kosthold, om hvordan eldre kan lage enkel, sunn mat. Det kan gi en helsefagarbeider økt stolthet i jobben – og bedre lønn. Da blir yrket en karrierevei.  

Det vil være lurt å se på arbeidstidsordningene. Vi må tenke mer 
helhetlig, ikke bare løse ditt problem på din avdeling.

– Hva med den evige kampsaken om å få flere helsefagarbeidere og sykepleiere på heltid – ikke deltid?

– Alle dem som vi i kommisjonen snakket med, både arbeidsgivere og arbeidstakere, sa at de ønsker seg flere heltidsstillinger. Da må det bare gjøres. Det vanlige argumentet er at det ikke er dekning i budsjettet til heltidsstillinger, men i hverdagen dekkes sykefravær opp med vikarbruk og det blir ofte dyrere. Samtidig er det lurt å se på arbeidstidsordningene. Er det lurt med lengre vakter i helgene? Kan du ha hovedstillingen din ett sted, men fylle opp en ledig vakt et annet sted? Vi må tenke mer helhetlig, ikke bare løse ditt problem på din avdeling.

– Det sies at helse- og omsorgstjenestene kan bryte sammen om vi ikke fikser dette? Hvor reelt er det katastrofescenariet?

– Katastrofescenariet er dessverre helt reelt. Sammenbruddet i helse- og omsorgstjenestene vil komme hvis vi ikke gjør noe. Samtidig er en del av trusselen at innbyggerne kan miste tilliten til de offentlige tjenestene og heller velger private helsetjenester. Jeg har ingenting imot private leverandører av helsetjenester, men det offentlige må hegne om det gode, heldekkende tilbudet. For det er det som sikrer at vi har spredt bosetning og at folk, uavhengig av økonomi, får tilgang på gode helsetjenester.

Han er utdannet lege. I tre år var han administrerende direktør ved St. Olavs Hospital i Trondheim, og deretter tre år som administrerende direktør ved Helse Midt-Norge RHF. Han var rektor ved NTNU i seks år, før han gikk over i en rådgiverstilling samme sted i 2019.

– Husk at gode helsetjenester ikke måles på om vi har de nyeste medikamentene eller om pasientene har kort ventetid. De måles på om de svakeste i samfunnet får den hjelpen de trenger og at alle, uavhengig av sosial status, kan føle seg trygge på god helsebehandling. Så hvis dette systemet blir presset, kan vi feile på det viktigste vi gjør.

Han stopper kort opp.

– Og det er det verste som kan skje.

I 2015, som rektor ved NTNU, mottok han Den Norske Dataforenings topplederpris. I juryens begrunnelse het det blant annet: «Vinneren er en forkjemper for å sette søkelyset på utdanning innen IKT og realfag, noe Norge trenger for å utvikle ny industri».

– Jeg har stor tro på bruken av kunstig intelligens i norsk helsevesen. Men så langt har ikke teknologien ført til personellreduksjon, det har vært mest kvalitetsforbedring. Da man begynte med operasjonsroboter, viste det seg at man trengte en ingeniør i operasjonsstuen også. Og det samme gjelder i andre deler av sektoren. Teknologien er ennå ikke en arbeidsbesparende ressurs.

– Hvorfor ikke?

– Av samme grunn som at vi ikke har sluppet løs selvkjørende biler. Selv om teknologien finnes, må vi bygge opp tilliten til systemet. På en måte kjempes det en tofrontskrig: Vi skal skaffe flere ressurser, men også effektivisere og tenke rasjonalisering. Det vil kreve mye av lederne de neste årene.

– Hvis du skal gi tre råd til en leder i det offentlige, hva ville de være?

– Én: Vær tro mot oppdraget ditt og fokuserer på det som er viktigst. Du er heldig som får være med å forme den norske velferdsstaten. Snakk med dine medarbeidere om oppdraget og hvordan dere skal lykkes. To: Kom andre i møte med de ressursene du har og hvordan de kan brukes, men vær åpen om begrensingene. Det trenger du ikke ha dårlig samvittighet for.

Han tenker seg raskt om.

– Og råd nummer tre: Finn deg en mentor. Det er mange gode ledere i offentlig sektor du kan få hjelp av. Det er kanskje det viktigste rådet, for det er flere ledere som føler seg veldig alene.