– Det gjelder å finne en balanse mellom motstridende hensyn. Som Aristoteles’ lære om den gylne middelvei. Det er et godt ideal. 

Kåre Hagen, forsker og senterleder for velferds- og arbeidslivsforskning ved Oslo Met, samler tankene mot slutten av intervjuet. Han sitter på kontoret i toppetasjen som deles med et eiendomsselskap, og vi har snakket om offentlig velferd, bruken av private og ideelle virksomheter og hva som gir best tjenester.  

– I mange år snakket andre nasjoner om den skandinaviske middelvei, at det var en tredje vei ved siden av sosialisme og kapitalisme. Men det er ikke en tredje vei, det er en balanse mellom de sosialistiske målene og kapitalismens organisering av økonomien.

Han lener seg over bordet.

– William Beveridge, som ofte kalles folketrygdens far, sa at markedet er en nyttig tjener, men en farlig herre. Det gjelder ikke å tippe balansen i den ene eller andre retningen.

Det var mye hyl og skrik og skremselspropaganda om hvor galt det ville gå med å åpne for konkurranse, men de første erfaringene var at dette gikk veldig bra. Flere tjenester ble produsert til lavere kostnader.

Kåre Hagen er statsviteren som i hele sitt yrkesliv har vært glødende opptatt av arbeids- og velferdspolitikk. Hvordan vil velferdstjenestene være i fremtiden? Bør de organiseres bedre? Kan de årlige helse- og omsorgsutgiftene på 400 milliarder kroner brukes smartere? I en rekke forskningsrapporter, vitenskapelige publikasjoner og offentlige utvalg har Hagen bidratt med sin ekspertise.

I 2008 var han medforfatter på en rapport som har fått ny aktualitet. Rapporten handlet om hvorvidt fristillingen av statlige virksomheter mellom 1992 og 2003 hadde gitt bedre og billigere tjenester. En studie av omstillingene i Statnett, Statkraft, Posten, Telenor, virksomhetene i jernbanesektoren, Avinor, Mesta og Entra Eiendom ble nøye gjennomgått.

Forløpet var Hermansen-utredningen fra 1989 som førte til NOU-rapporten «En bedre organisert stat», som mente at det er mulig å organisere statens virksomhet på en bedre måte. Da fristillingen ble igangsatt, møtte den mye motbør: Noen hevdet at demokratisk valgte myndigheter mistet kontroll over samfunnets utvikling. Andre mente at fristillingen virket truende på etablerte arbeidstakerinteresser.

– Det var mye hyl og skrik og skremselspropaganda om hvor galt det ville gå med å åpne for konkurranse, men de første erfaringene var at dette gikk veldig bra. Flere tjenester ble produsert til lavere kostnader. Den offensive fristillingspolitikken tok for seg sektor etter sektor utover på 1990-tallet, og må sies å ha vært vellykket. Men så stoppet det opp.

– Hva skjedde?

– I all hovedsak var jobben gjort. De store grepene var tatt, selv om noen mente at flere offentlige virksomheter med fordel kunne ha blitt fristilt. Så er spørsmålet: Kan vi få ny fart i denne utviklingen igjen?

Han svarer selv.

– Da vil jeg si at fristilling aldri bør være et mål, bare et virkemiddel. Hvis fristilling av virksomheter gjør at vi kan levere bedre tjenester, er det fornuftig. Men listen over virksomheter som kan bli bedre, er ikke lang. I dag har faktisk trenden snudd.

– Ja?

– Nå har globaliseringen nådd en ende. Før var man sikker på at internasjonal handel og gjensidig avhengighet sikret både fred mellom nasjoner og et fritt marked i alles interesse. Nå er samfunnssikkerhet blitt det overordnede målet. Leveringssikkerhet, totalforsvar og energiforsyning har blåst vinden tilbake.

– Til mer statlig kontroll?

– Ja, mer statlig kontroll og mindre fristilling. Pandemi og krig har gjort at staten tar tilbake styringen. Skiftende tider i verden og større usikkerhet gjør at staten vil ha bedre kontroll på utviklingen innen en rekke sektorer.

– Omstillingen av det offentlige har med andre ord rykket tilbake til start?

– Ja, men helt siden den industrielle revolusjonen har pendelen svingt mellom nedbygging og oppbygging, avhengig av påvirkningen fra verden utenfor.

Tilbake til velferdssporet. I 2018 fikk Hagen et oppdrag fra regjeringen: Finn ut hvor pengene det offentlige bruker på tjenester fra private og ideelle virksomheter havner. Hva går alle milliardene til? Oppdraget var å lede Velferdstjenesteutvalget, som skulle undersøke om velferdsmiksen, der private og ideelle deltar sammen med det offentlige, fungerte.

– Og vi konkluderte med at velferdsmiksen er vellykket. Det offentliges hovedansvar for alle de sentrale velferdstjenestene, utdanning, samt helse og omsorg, fungerer bra. Og en del av forklaringen er et pragmatisk samvirke mellom det offentlige og et bredt sett av private aktører. Det gir en god legitimitet for den velferdsprofilen vi har i dag.

– Hva med påstanden om at de private melker dette markedet, og blir det kritikere kaller «velferdsprofitører»?

– I den rapporten var det ingen grunn til å si at private profitterer urimelig mye på ordningen. En annen påstand var at private bedrev sosial dumping ved å presse lønns- og arbeidsvilkår til det ytterste, men det var det heller ikke belegg for. I sum viste våre undersøkelser at både det offentlige og private leverer gode tjenester – og det er hovedfortellingen om det norske velferdssamfunnet. Et mer relevant spørsmål er derfor: Gir velferdsmiksen gode omsorgstjenester? Oppnår de målene som er satt? Det er det vesentlige her.

– Hva med frykten for at private helsetilbud kan gi et todelt helsevesen?

– Den beste garantien mot et todelt helsevesen er at det offentlige leverer de tjenestene – og da er det bedre at for eksempel Aleris er underleverandør til det offentlige, enn at Aleris skal konkurrere mot andre private aktører. Den underleveransen gjør at det offentlige får mer velferd for pengene, fordi de brukes til å ta unna køene. Ingen velferdsstat har lykkes ved å levere tjenester kun i offentlig egenregi.

Jeg håper debatten om de privates rolle i velferdssamfunnet kan dø ut. Vi skal inn i en fremtid der behovene blir store, og da må vi være mindre ideologiske. Og mer pragmatiske.

– Helsepersonellkommisjonen, som leverte sin rapport i februar 2023, sier at vi i fremtiden må løse flere oppgaver i helsesektoren uten å øke bemanningen vesentlig. Enig?

– Ja, for hovedbildet framover er at det ikke er flere folk å hente fra resten av økonomien. Vi kan ikke fortsette å ekspandere helsetjenestene ved å ta inn mer og mer folk. I stedet må vi fordele oppgavene mellom de tradisjonelle profesjonene på en ny og bedre måte. For eksempel ved at en helsefagarbeider med hjelp av ny teknologi gjør oppgaver som vi i dag bruker fastleger til. Og ved at vi videreutdanner sykepleiere så de kan utføre oppgaver som fastlegene gjør i dag.

Han resonnerer videre:

– Noe av det viktigste budskapet om organiseringen av fremtidens helsebemanning handler om hvordan teknologi, kombinert med ulik fagkompetanse, kan gjøre at vi oppnår mer. Hvis en helsefagarbeider med hjelp av kunstig intelligens kan skanne en føflekk for mulig kreft, og si om du må sendes til en hudlege eller ikke, avlaster det fastlegene og er mer fornuftig bruk av samfunnets totale ressurser.

– Du fant flere viktige poenger i Helsepersonell­kommisjonens rapport?

– Helsevesenet er dessverre preget av et statushierarki som kan stå i veien for endringer. Det er viktig at rapporten ikke leses som en dommedagsfortelling, men som en fortelling om muligheter vi ikke så for bare fem til ti år siden. Den teknologiske utviklingen kan gi helt ufattelige muligheter til å løse bemanningskrisen.

– Ja?

– Debatten bør handle mindre om hva vi skal bruke teknologien til, og mer om hva vi skal bruke menneskene til. Jeg tror de fleste har behov for mellommenneskelig kontakt i sårbare situasjoner, for eksempel når du ligger for døden. Men i andre enden av skalaen kan vi bruke maskinlæring til å gjenkjenne mønstre når du tar en blodprøve, så vi kan få bedre og raskere beslutninger.  

– Er det penger eller folk som blir den største knappheten i Norge fremover?

– Det er folk. Eller for å si det mer presist: Det er den kompetansen folk har. Men med penger, kan du også få tak i folk, slik også Norge har gjort i mange år fra andre land. Vi kunne støvsugd Europa for sykepleiere, helsefagarbeidere og leger, men jeg tror det er enighet om at vi ikke skal importere kompetanse for å løse bemanningskrisen. Knappheten på folk bør ikke sees på som et problem, men heller et utgangspunkt for å bruke folk bedre i takt med ny teknologi.

Fremdeles er det offentlig sektor som produserer brorparten av velferdsgodene i Norge, men år for år kommer innvendingen: Er offentlig sektor for stor og ineffektiv? Ifølge Hagen er spørsmålet et blindspor.

– Spørsmålet bør være om offentlig sektor gjør den jobben den skal gjøre i et demokrati hvor vi er enige om at det offentlige skal levere visse tjenester. Først når vi finner det svaret, kan vi vurdere om det trengs en omstilling.

– Hva er svaret når det kommer til velferdstjenester?

– At offentlig sektor i all hovedsak leverer de helsetjenestene den skal, men på ett område kan den bli bedre: Å koordinere tjenester. Når vi blir eldre har vi gjerne flere diagnoser samtidig, og i stedet for å kastes som en ball mellom fem, seks spesialister, trengs et system der vi syr spesialitetene inn i en leveranse som samhandler med deg. Vi må lære oss å leve med flere helseproblemer samtidig, der både det offentlige, sivilsamfunnet og de kommersielle bidrar til vår livskvalitet.  

Han puster ut.

– Så håper jeg at debatten om de privates rolle i velferdssamfunnet kan dø ut. Vi skal inn i en fremtid der behovene blir store, og da må vi være mindre ideologiske. Og mer pragmatiske.