– Nordmenn er omstillingsdyktige, men de er også kritiske, enten det er som velgere og innbyggere eller som arbeidstakere. Skal vi lykkes med omstillinger er det helt avgjørende å skape forståelse for endringsbehovene. De fleste slutter opp om endringer når de forstår behovet. I Spekters nå 30-årige historie har dette gitt vellykket omstillingsarbeid hos mange av våre medlemsvirksomheter, sier Anne-Kari Bratten.

Hun sitter på tiende året som leder for Norges fjerde største arbeidsgiverorganisasjon. Spekter ble etablert i 1993, nettopp for å bidra til omstillingene i offentlig sektor. Internasjonaliseringen, tilknytningen til EU, teknologiutviklingen og ikke minst behovet for en mer effektiv ressursbruk ledet til at en del av den offentlige tjenesteproduksjonen ble skilt ut i selskaper og foretak, som igjen skulle være konkurransedyktige.

– Omstillingene skulle skje i trygghet, og etableringen av Spekter, den gangen «Norges arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning», var et viktig virkemiddel i overgangen fra forvaltningen til egne selskaper og foretak, forteller Bratten. I dag representerer hun 260 medlemsvirksomheter med over 230.000 ansatte. Hun mener de mest vellykkede omstillingene har vært kjennetegnet av solid lederskap.

– I Norge innebærer godt lederskap sterk involvering av de ansattes og deres organisasjoner, med gjensidig respekt for hverandres roller. Hvis de ansatte ikke forstår hvorfor man ikke kan fortsette som før, blir det fort diskusjon om selve løsningen, og ikke om problemet som løsningen skal svare på, sier hun.

Bratten mener de folkevalgte kan ha noe å lære av erfaringene fra Spekters medlemsvirksomheter.

– Lederskap, slik vi praktiserer det i Norge, kan gi oss en fordel når vi skal møte og løse de store utfordringene vi står overfor både i arbeidslivet og i samfunnet. Nettopp fordi vi søker brede allianser og felles erkjennelse. Du kan godt si at forspranget ligger i ledelse, både i virksomhetene og i politikken, sier Bratten.

Nordmenn er kjent for å ha høy tillit til politiske prosesser. Nå viser en fersk befolkningsundersøkelse, som Respons Analyse har gjennomført for Spekter, at én av tre ikke har tillit til at politikerne kan løse de store samfunnsutfordringene i Norge.

– Ressursene blir knappere, ikke minst når det gjelder arbeidskraft og økonomisk handlingsrom. Den senere tiden har også vist at vi har mangel på energi og kraft. Det rammer både husholdningene og de nye næringene som vi må etablere når vi skal gjøre oss mindre oljeavhengige. Det er en fare for at ressursknappheten kan føre til mindre tillit mellom folk og folkevalgte. Vi må ikke komme dit at ressurskrisen blir en tillitskrise, sier Bratten.

De siste årenes eksempler på reverseringspolitikk er også med på å undergrave tilliten til politikken, tror Bratten. Hun mener brede politiske forlik er den beste måten å unngå reverseringspolitikk på. De folkevalgte kan ikke lenger gjennomføre samfunnsreformer med knapt flertall på Stortinget.

Hvis ikke problemet er forstått, blir løsningen ofte problemet.

– Se på kommunereformen. Først brukte man masse penger og nedla mye arbeid for å slå sammen fylkeskommuner, så reverserte man det og gjeninnførte flere kommuner og fylker. Så ble lokale politikontor lagt ned, og plutselig skulle mange nye åpnes igjen. Da tenker nok folk: Dette bruker vi hundrevis av millioner på, men sykehjemsplasser har vi ikke råd til. Det kan gi en svekket oppslutning om politikken, og dermed skape en politisk ustabil situasjon.

De siste tiårene har Norge hatt en eventyrlig velferds- og velstandsvekst. Fremover må det prioriteres mye hardere, tror Bratten. Da trenger vi folkevalgte som kommuniserer tydelig.

– Jeg har forståelse for at det er krevende for politikerne å stå i disse beslutningene. De skal ta høyde for krig, strømpriser, renteøkninger og klimakrise. Samtidig skal de møte velgerne sine i et tøft politisk landskap. Men nettopp derfor bør de selv være tydelige på prioriteringene. De må forklare bedre hvorfor noe må prioriteres bort, for at annet skal prioriteres opp.

Når politikerne er utydelige får lederne i virksomhetene en vanskeligere jobb, advarer Bratten.

– Det er et gap mellom politisk retorikk og realpolitikk om dagen. Da statsbudsjettet ble lagt fram i høst, ble det for eksempel hevdet fra regjeringen at det var satsing over hele linja, på både helse, kultur og transport, men i realiteten er det mindre handlingsrom i budsjettet. Politikerne sier at det er vekst, men det er det motsatte.

Hun fortsetter:

– De folkevalgte, både lokalt og nasjonalt, legger ansvaret på ledere i offentlig sektor og bevilgningsfinansierte virksomheter med å gjennomføre tøffe tiltak. Lederne i virksomhetene vet godt at vi ikke kan fortsette som før, og mange av dem er klare til å omstille. Men de må gis større ryggdekning og ledelseslegitimitet for å gjøre endringene. Det er selvsagt helt fair at de folkevalgte prioriterer noe ned, men da må de si det som det er. Det er politikernes jobb å fortelle hva de velger å bruke offentlige midler på, og hvilke konsekvenser det gir, fastslår hun.

De neste årene vil de demografiske endringene føre til kamp om arbeidskraft og kompetanse, tror Bratten.

Om 40 år vil vi ha 775.000 flere mennesker over 65 år og rundt 65.000 færre i arbeidsfør alder. Det er dramatisk, mener hun. Vi fikk kvinner inn i arbeidslivet på 1970- og 80-tallet, flere innvandrere ble integrert og kom i jobb og vi hadde nærmest full sysselsetting. Andre land kom til Norge for å lære. Likevel er det fortsatt mange som står utenfor arbeidslivet.

– Vi må satse mye hardere på kompetanse og utdanning. Og vi må starte mye tidligere, allerede fra barnehage og barneskole. Dette kan ikke understrekes nok. Vi må forebygge mer enn å reparere hvis vi skal få flere inn i arbeidslivet, sier hun.

Samtidig synker produktivitetsveksten, forteller Bratten.

– Det gjør den i flere vestlige land, men en sysselsatt i Norge jobber i gjennomsnitt nesten ni uker mindre per år enn gjennomsnittet blant sysselsatte i andre OECD-land. Vi må få mer ut av arbeidskraften, og vi har noe å gå på.

Knappheten på arbeidskraft merkes allerede hos mange av Spekters medlemmer. Det er en utfordring de deler med hele arbeidslivet.

– Jeg vil advare mot en diskusjon om hvem som er mest verdig trengende i behovet for arbeidskraft. Både næringsliv og offentlig sektor trenger folk, og vi må finne balansen. Vi trenger flinke folk både til helsetjenesten, til å gjennomføre det grønne skiftet, til forsvar og beredskap – og ikke minst til næringslivet, som skal sikre økonomisk vekst og verdiskapning.

Derfor må behovet for omstilling også gjelde for næringslivet, mener Bratten.

– Mange er raske til å rope på statlige subsidier eller klage på at offentlig sektor ikke gjør nok for å effektivisere seg selv. Jeg synes ikke noe om dette tilløpet til kiving mellom privat og offentlig sektor som vi har nå. De må slutte å herse med hverandre. For mange i offentlig sektor glemmer at pengene ikke bare kommer fra oljen, men også fra små og store bedrifter over hele landet. Samtidig oppfatter jeg at mange i privat sektor ikke tror det drives effektivt og med godt lederskap i offentlig sektor. Det er så meningsløst å holde på sånn, sier Bratten.

Bratten mener privat og offentlig sektor må forstå hverandre bedre, og vise større respekt for hverandre.

– Hvis for eksempel ikke politikerne hadde prioritert full barnehagedekning, så hadde ikke næringslivet hatt nok arbeidskraft. Og hvis ikke næringslivet hadde lyktes så godt i internasjonal konkurranse, hadde vi heller ikke hatt nok penger å drifte en så stor offentlig sektor.

Bratten reagerte sterkt da det i vår oppsto en diskusjon i politikken om «arbeidslinja», konseptet om at det skal lønne seg å jobbe – både for individet selv og for samfunnet.

– Jeg trodde virkelig ikke at vi i 2023 skulle høre ledende politikere si at arbeidslinjen var det verste begrepet de visste, sier hun.

– Da ble jeg oppgitt. Samtidig var det en vranglesning av begrepet, fordi vi som forsvarer arbeidslinja mener jo ikke at folk skal få svakere trygderettigheter. Vi mener at det beste for alle er å ha en inntekt du kan leve av. Det handler om verdighet, trivsel og mestring, og er den beste måten å unngå fattigdom på.

Samtidig sier Bratten at hun er beroliget av de siste signalene fra det største regjeringspartiet – og særlig fra den nyslåtte arbeidsministeren.

– Det er også best for fellesskapet at flest mulig jobber mest mulig. Det gir både arbeidskraft og skatteinntekter, som vi sårt trenger. Det sikrer mindre forskjeller og gjør at vi ikke må øke trygdebudsjettene mer enn nødvendig. Derfor er jeg glad for at Tonje Brenna slo et slag for arbeidslinja og sa at målet er å inkludere enda flere i arbeidslivet. Det var klart og tydelig kommunisert – rett og slett god ledelse, ser Bratten.