– Det store bildet er at vi må ha trykk på arbeidskraften. Vi vil trenge flere folk i arbeidslivet.

Jon Gunnar Pedersen har plassert seg bak et milelangt møtebord. Utsikten mot Vika terrasse bretter seg ut bak vinduene. Partneren i finansselskapet Arctic Securities, den tidligere statsselretæren og rådgiveren i Høyre som ble kalt «partiets menneskelige kalkulator» og «den smarteste på to bein», snakker om hva Norge skal leve av de neste tiårene.  

– Det som skaper verdier for oss, er jo arbeid. Vi kan ha så mye fisk, gull eller olje vi vil, men vi må få det opp og ut, bearbeide det og gjøre det tilgjengelig. Da må du ha arbeidskraft. Det er nøkkelfaktoren.

Han ser opp fra notatene.

– Og det som henger sammen med arbeidskraft, er utdanning. Det er den investeringen i livet du aldri vil tape på.

– Utdanning og arbeid er den nye oljen?

– Ja. De landene som ikke har gull eller olje, må kompensere. Da broren min jobbet i Singapore for noen år siden, måtte hans sønn skrive en stil det siste året i barnehagen om hva han hadde gjort i sommerferien – altså før han begynte på skolen. Det viser hvordan andre land uten rike naturressurser satser på det viktigste de har: Menneskene.

Et kjennetegn på land som fungerer godt og har god vekst, er at de har et ryddig arbeidsmarked.

Vi kjenner utviklingstrekkene: En aldrende befolkning, mindre oljeinntekter, fallende produktivitetsvekst, bemanningsproblemer og klimakrise. Hvordan skal Norge møte disse utfordringene?

I 2020 fikk Jon Gunnar Pedersen en oppgave fra regjeringen om å lede utvalget «Norge mot 2025». I mars 2021 ble en rapport på 179 sider levert.

«Norge har gode forutsetninger for å lykkes økonomisk. Vi har et høyt produktivitetsnivå sammenlignet med andre land, en omstillingsdyktig økonomi, utbredt digitalisering og en høyt utdannet befolkning …», skrev utvalget i rapporten, men var raske med å påpeke hva som kan forbedres:

«Utvalget ser behovet for økt satsing på etter- og videreutdanning, og anbefaler økt samarbeid mellom utdanningssektoren og arbeidslivet … I en verden som omstiller seg svært raskt, er det viktig at utdanningssystemene er tilpasset omgivelsene».

To år etter utvider Pedersen bildet fra rapporten:

– Utdanning henger nøye sammen med høy produktivitet og lønnsomme arbeidsplasser. Skulle dette samspillet begynne å skurre, at vi får et mindre utdannet samfunn, vil det øke forskjellene og skape polarisering. Den utviklingen må vi være oppmerksomme også i Norge, sier han.  

Han fortsetter:

– Et kjennemerke på land som fungerer godt og har god vekst, er at de har et ryddig arbeidsmarked. Det er vår styrke, vi har et fungerende trepartssamarbeid og en lønnsdannelse der partene tar ansvar og arbeidskonfliktene er få.

– Hva kan stå i veien for god vekst og en velfungerende økonomi?

– Vi må erkjenne at vi er et lite land. Det er blitt sagt at hvis vi var 40 millioner nordmenn, så hadde Europa hatt et stort problem. Vi har et selvbilde som gir inntrykk av at vi er svært betydningsfulle, men vi utgjør én promille av verdens befolkning.

– Hva betyr det i praksis?

– At 999 av 1000 gode ideer de neste årene vil komme fra et annet sted enn Norge. Og da er vi nødt til å være åpne for å importere de ideene og samarbeide med andre. Det er tydelig i klimadebatten. Med et par unntak spiller det ingen rolle hva enkeltland gjør, fordi nesten alle land er for små. Klimaproblemene er et felles problem som krever felles løsninger. Vi må spille på lag med resten av verden og ikke tro at vi kan løse problemet selv.

Framover må enten skattene økes eller utgiftene kuttes. Begge deler er 
selvfølgelig upopulært.

Utenfor hamrer høstregnet mot vinduet.

– Så må vi innse at det noen ganger skjer fundamentale skift rundt oss. Globaliseringen på 1990-tallet var en stor endring som skapte en enorm vekstbølge i nesten 30 år. Den gjorde at Kina begynte å synes i statistikken over verdensøkonomien, før var de bare en del av Asia og mindre synlige enn Japan.

– Ja?

– Men nå skjer det et nytt fundamentalt skift. I stedet for globalisering, tenker flere på sin egen beredskap og egne forsyningslinjer. Et nytt politisk tankesett har oppstått i kjølvannet av pandemi og krig, mot mer nasjonalstatlig kontroll. Og der ser Norge seg selv som et forbilde for andre land.

Han rynker pannen.

– Det bildet må vi snart justere på.

Lenger bort i Oslos bykjerne, i et moderne høyhus midt i Barcode, sitter sjeføkonomen i DNB Markets, Kjersti Haugland. Her analyserer hun den økonomiske utviklingen og hva den betyr for Norge og det internasjonale samfunnet. Med sitt team på åtte økonomer diskuterer de renter, inflasjon og valutakurser, og vurderer risikofaktorer og usikkerhetsmomenter.

– Vi prøver å peke på ulike scenarier. Noe vi er rimelig sikre på, er at de offentlige alders- og helserelaterte utgiftene vil øke betydelig de neste årene. Det vil kreve tøffere veivalg i den økonomiske politikken, sier hun.

Hun fortsetter analysen:

– Vi har hatt mange gode år i Norge, med høy, stabil økonomisk vekst, lav arbeidsledighet, lave renter og en god utvikling i boligprisene, som er viktig for folk. Vi har unngått de store politiske konfliktene fordi det har vært penger til omtrent alt over et stadig større oljefond. Om et knapt tiår vil situasjonen derimot være en annen og budsjettene blir trangere, og det vil medføre at tilliten i samfunnet blir satt på prøve.  

– Tilliten mellom folk og myndigheter?

– Ja, men også mellom grupper i befolkningen og ulike aktører i økonomien. Den tilliten er gull verdt for et velfungerende samfunn, det smører maskineriet og økonomien. Norge har utmerket seg med sterke institusjoner som demper de typiske utslagene ressursøkonomier kan oppleve, som høy offentlig utgiftsvekst og en for stor fortrenging av privat næringsliv. Samarbeidet mellom arbeidstakerorganisasjoner, arbeidsgiverorganisasjoner og staten har dessuten vært positivt for funksjonaliteten i arbeidsmarkedet. Men vi må være oppmerksomme på den store økningen i folketrygdrelaterte utgifter.

Hun snakker raskt og engasjert. Vestlandsdialekten er som en sang over bordet.

– Framover må enten skattene økes eller utgiftene kuttes. Begge deler er selvsagt upopulært. Alternativet er å bruke enda mer penger fra oljefondet, som også er kontroversielt.

– Hva ønsker du deg da av den økonomiske politikken?

– Stabile, forutsigbare rammevilkår som er fornuftig innrettet. I Norge har vi tradisjonelt sett hatt god erfaring med store, brede skatteforlik. Og store, brede pensjonsforlik. Der har vi vært ganske gode. Men tidligere suksess er ingen garanti for en framtidig en. Det er en risiko for at vi i stedet får flere konflikter.

– Vi vet at oljeinntektene snart vil falle helt bort?

– Inntekter og investeringsaktiviteten vil iallfall krympe i tiårene framover.  Og hva skal vi leve av da? Det spørsmålet får jeg utrolig ofte.

– Hva svarer du?

– For det første: Den nye oljen finnes ikke. Vi kommer ikke til å finne en ny næring som kan gi like store bidrag til statsfinanser og finansiering av velferdstjenester som olje og gass gjorde. Den næringen har en superprofitt som for eksempel havvind, karbonlagring eller andre nye næringer ikke har. 

Hun resonnerer videre:

– Men nye næringer vil vokse fram. Det gjelder å finne vår nisje og gjerne noe det er etterspørsel etter også utenfor landet vårt. Noe som har høy verdi og som andre land ikke klarer å produsere like godt eller effektivt.

– Hva kan det være?

– Den ekstreme varianten er Taiwans avanserte elektroniske komponenter, som de er nesten alene om å produsere i verden. At Kina, som har investert store summer på det samme, ikke har lykkes med det, er et tegn på at statlig pengebruk ikke kan garantere suksess. 

– Bør Norge følge etter Taiwan?

– Vi bør nok også satse på noe med høyteknologisk innhold. Forskning viser at det er en klar sammenheng mellom hvor rikt et land er og hvor komplekse varer det kan produsere. Internasjonalt er vi anerkjent for å være gode på undervannsutstyr, rigger og installasjoner, og det er en fordel nå som mange land vil satse på havvind. Slik kunnskap kan selvfølgelig benyttes i havvind, men også på andre områder, som romfartsteknologi.

– Hva annet kan bli vår nye hovednæring?

– Det er vanskelig å svare på, men sannsynligvis henger det sammen med det vi har drevet med så langt.

På Arctics kontorer i Vika kjenner Jon Gunnar Pedersen godt til nye satsinger. Nylig var selskapet med å sikre finanseringen av 170 vindmøller i finsk Lappland. I tillegg er Arctic med på en rekke fornybarprosjekter innen solenergi.

– Spørsmålet om hva vi skal leve av når oljen faller bort, er litt misforstått, sier han.

– Ja?

– Det ene er at vi aldri kan vite svaret. Det andre er at den skattebetalende evnen er den som forandres mest. Lønnsnivået vil ikke endre seg mye, vi vil fremdeles ha flere svært lønnsomme næringer med gode lønninger og god avkastning på kapitalen. Som for eksempel finansnæringen jeg selv er en del av, og oppdrettsnæringen.

– Men vi kan ikke forvente at et selskap som Equinor vil bidra med like mange milliarder til staten de neste årene?

– Nei, og Equinor hadde vel i 2022 det nest høyeste overskuddet i et børsnotert selskap i hele verden. Vi har fått enormt med midler derfra, milliarder av kroner som har gått rett til stat, kommuner og fylker. Men når det blir mindre påfyll derfra, blir det mindre handlingsrom for politikerne. Det så vi allerede i siste statsbudsjett.  

– Hvilke tiltak bør vurderes for å sikre bærekraftig finansiering av velferdssystemene i årene som kommer?

– To viktige grep, det ene handler om utgifter og det andre om inntekter: Vi har en offentlig administrasjon som koster mer enn land vi liker å sammenlikne oss med, som Danmark, Sverige og Finland. De løser mange av de samme oppgavene med færre ressurser enn oss, det kan vi ta lærdom av. Det andre er at skattene kunne vært utformet mer riktig. Vi tåler å betale mer til fellesskapet enn i andre land, fordi vi også løser mer i fellesskap. Skattleggingen av alkohol og tobakk bidrar til at vi drikker og røyker mindre. Vi senker skattene på elbil, og elbilsalget går opp. Insentiver virker og bør brukes mer.

Han understreker også:

– Prismekanismen er vårt viktigste økonomiske insentiv. At vi tukler mindre med den enn før, har vært helt grunnleggende for velstandsutviklingen i de moderne samfunnene. Vi kan alltid fordele ressurser annerledes, og prise goder vi har brukt uten å betale for dem. Men vellykkede samfunn lar prisene fortelle oss hva vi trenger mer av og hva vi trenger mindre av.

Det er to og et halvt år siden han leverte rapporten «Norge mot 2025». Når han ser tilbake på utvalgets konklusjoner, ser han at mye er positivt: Norge har en sterk nasjonaløkonomi som vil klare seg godt. Men:

– Faren er at vi kan bli passive og ikke bli omstillingsdyktige nok. Det mest presserende er mangelen på arbeidskraft. I 1970 var 7 prosent av befolkningen ansatt i helse- og omsorgssektoren, i dag er tallet godt over 20 prosent og på vei mot 30. Vi trenger flere folk, men i stedet faller flere utenfor. Det er en underliggende trussel mot vårt samfunn.

Tilbake i DNBs lokaler går Kjersti Haugland over meglergulvet i DNB Markets lokaler i 7. etasje. I salen på størrelse med en konsertsal sitter de ansatte bak brede pc’er med søyler, grafer og tall dansende over skjermene.

Vi går inn i en fremtid med bortfall av oljeinntekter, stramme statsbudsjetter, et arbeidsmarked som skriker etter folk. Ifølge Statistisk sentralbyrå er samtidig 10,5 prosent av befolkningen (366.600 mennesker) mottakere av uføretrygd – og tallet øker. Utviklingen skremmer økonomer og politikere, som ikke ser hvordan budsjettene de neste årene skal gå opp. Utgiftene spiser opp inntektene fram mot 2030.

– Om folk skjønner det? Hvis du ser at politikerne sitter der med et oljefond på noen tusen milliarder kroner, så spørs det om man ser problemet, sier Kjersti Haugland.

– Det er i krisetider at de vanskelige valgene tas. Under eurokrisen i Sør-Europa for rundt ti år siden, ble det gjort store reformer i arbeidsmarkedet som møtte store protester. Men i etterkant av reformene har arbeidsledigheten falt nærmest kontinuerlig. Arbeidsmarkedet ser ut til å fungere bedre enn før og utenforskapet er blitt mindre.

– Hva forteller det deg?

– At en upopulær medisin kan vise seg å gi gode utfall.

– Kan Norge havne der, at vi må gjennom en smertefull medisin for å bevare et visst nivå på velferdstjenestene?

– Vel … Støtteordningene i Norge er gode sammenliknet med andre land. Det kan bidra til å forklare hvorfor vi relativt sett har flere på velferdsordninger, selv om det ikke er hele svaret. Men utenforskapet har en pris, både for den enkelte og for samfunnet. En stund dekket vi opp hullene i arbeidsmarkedet med sterk arbeidsinnvandring, men etter pandemien har bedriftene hatt store problemer med å få tak i folk. Og med en kronekurs som blir svakere, blir det enda vanskeligere.

Hun ser opp.

– Når vi ikke lenger kan lokke med høyere lønninger, hvorfor skal arbeiderne komme hit da?