Selv sitteputene i møterommet hos Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) forteller om ambisjonene. På en gul pute står det: «Ansvarlig forbruk og produksjon». På en grønn: «Stoppe klimaendringene». Og en rosa: «Mindre ulikhet».

Inn i rommet kommer Hilde Singsaas (51), direktøren for det hele, og kaster et raskt blikk på stabelen med sitteputer før hun velger en nøytral, blank messingstol til seg selv. Utenfor vinduet suser trafikken forbi langs Ring 3 i Oslo.

– Å sikre mest mulig effektiv bruk av fellesskapets midler er en jobb som aldri tar slutt, sier hun.

– Er det frustrerende?

Hun smiler:

– Nei, egentlig er det inspirerende. Da kan du alltid bli bedre.

I et høybygg på Økern leder Singsaas direktoratet som skal kontrollere at statens ressurser brukes best mulig. Får vi nok ut av hver krone vi bruker på helse, utdanning og omsorg og alt som det offentlige tar ansvar for?

Omtrent hver tredje arbeidstaker i Norge jobber i offentlig sektor, godt over en million mennesker, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Samtidig utgjør de offentlige utgiftene omtrent 60 prosent av verdiskapningen på fastlandet. Noen spør seg: Er offentlig sektor for stor i Norge?

– Når så store deler av arbeidskraften og de øvrige ressursene i økonomien brukes i offentlig sektor, får ressursbruken der mye å si – ikke bare for utviklingen av velferdstjenestene, men også for produktiviteten i norsk økonomi. Derfor er det viktig å fortsette å jobbe for effektiv ressursbruk, både i offentlig sektor og på de områdene som er offentlig finansiert, sier Singsaas.

Sammenliknet med de fleste andre land, har vi en effektiv og veldrevet stat i Norge, mener hun.

– Når man forvalter fellesskapets midler, er det alltid viktig å få mest mulig ut av ressursene. Og i lys av de enorme utfordringene vi står foran, med klimakrise og en aldrende befolkning, blir effektiv ressursbruk enda viktigere. De siste årene har pengerikelighet preget statsbudsjettene, men framover må vi oftere velge hva vi skal gjøre mindre, ikke mer av, påpeker hun.

Hun har ledet DFØ siden 2017, og tidligere jobbet i både ECON, Arbeidsgiverforeningen Spekter, Norges Bank, Finansdepartementet og ved Statsministerens kontor.

– Et nøkkelspørsmål er derfor: «Hva er godt nok?» Ofte går vi for best i klassen på alle felt, men når noe skal prioriteres opp, må vi også ta stilling til hva som er mindre viktig.

De siste årene har pengerikelighet preget statsbudsjettene, men framover må vi oftere velge hva vil skal gjøre mindre, ikke mer av.

Hun har tatt med seg den offentlige utredningen som mange omtaler som bibelen innenfor statlig styring de siste 30 årene: «En bedre organisert stat» (NOU 1989: 5). Den la grunnlaget for fristilling av en rekke virksomheter som i dag er medlemmer av Spekter. Gjennom 1990-tallet fikk også andre statlige virksomheter større handlingsrom til å bruke budsjettmidler og stillingshjemler.

– Reformene la grunnlaget for en mer effektiv produksjon av offentlig tjenester, til gode både for brukerne og statskassen. Ser vi på Spekters medlemmer, har flere – som Posten Bring – gått fra å være en utgiftspost til å bli en inntektskilde i statsbudsjettet. Flere offentlige utvalg har også pekt på gevinstene innen spesialisthelsetjenesten, i form av kvalitet, tilgjengelighet og effektivitet. 

– Hvor har staten i dag de største utfordringene når det gjelder effektiv ressursbruk, og hva kan gjøres for å bli bedre på dette?

– Generelt er det grunn til å følge spesielt godt med på områder med kraftig budsjettvekst. Innen transport har det for eksempel vært en dobling i ressursbruken som andel av bruttonasjonalprodukt de siste 20 årene. Når mange store prosjekter skal gjennomføres på samme tid, blir det ekstra viktig å passe på at man har kostnadskontroll underveis i prosjektene.

– De siste årene har vi fått både Nye Veier og Bane NOR. Bør vi fristille flere virksomheter for å få bedre effektivitet og ressursbruk i det offentlige?

– Her må jeg starte med utredningsinstruksens første spørsmål, sier hun, og viser til regelverket som legger rammene for utformingen av beslutningsgrunnlag i staten.

– Spørsmålet er: «Hva er problemet og hva vil vi oppnå?» Det høres kanskje banalt ut, men det er lett å blande mål og virkemidler. Et virkemiddel bør aldri være et mål i seg selv, og dette gjelder også for utskilling av statlige virksomheter. Men hvis man kan nå samfunnsmessige mål på en bedre måte gjennom fristilling, bør man være åpen for dette.

Hvis man vil jobbe for å øke tilliten i samfunnet, kan man starte med noe veldig håndfast: Å levere gode tjenester.

– Produktivitetskommisjonen slår fast at offentlig sektor kan bli mye bedre på ressursbruk og effektivitet? 

– Ja, og jeg er helt enig. Hvis offentlige oppgaver kan utføres mer kostnadseffektivt, kan vi oppnå like gode resultater med lavere ressursbruk, eller bedre resultater med samme ressursbruk. Her er digitalisering en nøkkel. Like viktig er det å prioritere de tiltakene som gir størst samfunnsnytte sett opp mot kostnadene. Politikerne har ansvar for de store prioriteringene, men forvaltningen har også et viktig ansvar. Blant annet er det vi som skal sørge for at politikerne har gode beslutningsgrunnlag når de vedtar nye tiltak og satsinger. I tillegg bør vi ha et kritisk blikk på den store delen av statsbudsjettet som er bundet opp i løpende aktiviteter, tjenester og ytelser. Hvordan kan vi jobbe med en bedre målretting av disse? Og er det noe vi kan slutte med?

Singsaas peker også på betydningen av gode data.

– Generelt har vi mye å hente på å framskaffe og bruke data for ressursbruk og resultater. Her ligger spesialisthelsetjenesten langt framme, med gode data om ressursbruken og hvordan det faktisk går med pasientene. Det er ikke alle områder som egner seg for den typen datainnsamling, men staten har fortsatt en del å gå på. Med bedre data kan vi lettere gjøre sammenlikninger over tid og på tvers av virksomheter, og dermed få et bedre grunnlag for å lære av hverandre.

Gang på gang hører vi om det: Offentlige prosjekter som blir mye dyrere enn først anslått. Bygg-, samferdsels – og utviklingsprosjekter koster 100 millioner kroner den ene dagen og 500 millioner den neste. Millioner og milliarder kastes bort fordi konsekvensene ikke er utredet godt nok eller uforutsette kostnader dukker opp.

– I hovedsak har store statlige investeringer de siste årene blitt gjennomført innenfor den kostnadsrammen som er vedtatt i Stortinget. Slikt sett har det vært rimelig god kostnadskontroll i utbyggingsfasen av prosjektene.

Singsaas lener seg fram i stolen.

– Men, og det er et stort «men»: I forprosjektfasen, altså før prosjektene legges fram for endelig beslutning, øker kostnadene betydelig. En viktig årsak til dette, er at kostnadene i tidlige anslag systematisk blir undervurdert.

– Har befolkningen tillit til at offentlig sektor jobber som den skal?

– Ja, sammenliknet med andre land, er tilliten til myndighetene høy i Norge. Men tillit er ikke vunnet en gang for alle. Forskning viser at det er en sammenheng mellom innbyggernes tilfredshet med offentlige tjenester og tilliten de har – ikke bare til myndighetene, men også til hverandre. Så hvis man vil jobbe for å øke tilliten i samfunnet, kan man starte med noe veldig håndfast: Å levere gode tjenester. 

På 1980-tallet ble Mål- og resultatstyring (MRS) innført som styringsprinsipp i staten. Metoden handler om å sette mål, følge opp målene, og bruke kunnskapen til å lære, styre og kontrollere bedre. Men er MRS fremdeles et godt styringsprinsipp?

– Ja, intensjonen bak MRS er like viktig i dag: Å få mer ut av fellesskapets ressurser gjennom å dreie styringen bort fra detaljerte instrukser, og gi statlige virksomheter handlingsrom til å gjennomføre samfunnsoppdraget. Ingen styringsprinsipper er perfekte, men MRS er etter min mening det beste vi har.

– Likevel ser vi eksempler på dårlig styring?

– Ja, det er fortsatt for mange eksempler på detaljstyring og overdreven rapportering og kontroll. En vanlig fallgruve er å fokusere på resultater det er enkelt å telle og måle, i stedet for å gjøre helhetlige vurderinger av måloppnåelsen. På noen områder settes det også detaljerte politiske mål for drift og organisering av virksomhetene. Det kan gi målkonflikter og svekke evnen til å utføre samfunnsoppdraget mest mulig effektivt. Det er selvsagt legitimt å sette slike mål hvis man mener det er riktig. Men det er viktig at konsekvensene – både de positive og negative – blir synliggjort.

– Kan dagens regler for kontroll og rapportering bli så omfattende at de hemmer innovasjon og nytenkning i statlige virksomheter?

– Når man forvalter fellesskapets midler, må man finne seg i å godtgjøre at de er brukt i henhold til Stortingets vedtak. Innbyggerne skal også være trygge på at offentlige tjenester holder en akseptabel standard. Da kommer vi ikke utenom kontroll og rapportering. Når det er sagt, er det all grunn til å se kritisk på omfanget. Her som på andre områder må nytten stå i forhold til kostnadene, og man bør konsentrere innsatsen om det viktigste. Men å komme ned til null, og slutte helt med kontroll og rapportering…

Hun smiler.

– Det har jeg ingen tro på.