– Det er vanskelig for et lite land som Norge å navigere i det urolige farvannet nå, begynner Ine Eriksen Søreide.

Hun sitter i Utenriks- og forsvarskomitéens møterom på Stortinget, på veggen bak henger skjoldet med den norske riksløven. Ved siden av er portrettene av alle komitéens ledere siden den ble opprettet i 1917, kun to av dem er kvinner, Eriksen Søreide (H) og Aps Anniken Huitfeldt.

– Etter å ha lagt bak oss en 30-40-årsperiode med relativt uavbrutt fremgang i verden, med fred, mindre fattigdom og mer samarbeid, opplever vi nå en bråstopp der den ene krisen forsterker den andre. Vi er nødt til å realitetsorientere oss, og forholde oss til verden som den er – ikke som vi skulle ønske at den var. Ellers kan vi ikke ivareta norske interesser på en god måte.

Vi er nødt til å realitetsorientere oss, og forholde oss til verden som den er – ikke som vi skulle ønske den var. Ellers kan vi ikke ivareta norske interesser på en god måte.

Hun rynker pannen.

– Og da alvoret virkelig brøt ut med krigen i Ukraina i februar 2022, ga det umiddelbart en rekke følgekonsekvenser. Fattige land fikk økte matvare- og energipriser, og de som allerede var i store problemer etter covid-krisen, og som ikke var i nærheten av å være tilbake til normalen, fikk det enda verre.

– Hva betyr det for oss?

– Vi har bygget vår sikkerhet og velstand på evnen til å bygge allianser og samarbeide med andre land, og det skal vi fortsette å gjøre. Men deler av det forpliktende internasjonale samarbeidet knaker i sammenføyningene. Flere land velger å stå utenfor fellesskapsløsninger, og det gjør det tøffere for oss andre.

– Ja?

– Det er store forskyvninger i verdens maktforhold, og større splittelse. Det forpliktende internasjonale samarbeidet, som er Norges viktigste utenrikspolitiske interesse, er under press fra mange kanter.

– Påvirker det også vårt nære samarbeid med EU?

– Vi samarbeider tett med EU fordi det tjener norske interesser. Men stadig mer av det vi gjerne vil samarbeide om, er ikke en del av EØS-avtalen. Derfor må det forhandles fram særavtaler for Norge, og det er ressurskrevende. Ikke fordi EU er vrange, men fordi det er et kapasitetsspørsmål for unionen. EU jobber på spreng med å håndtere alt som skjer, og da blir ikke samarbeidet med oss og andre utenforland prioritert.

Hun ser opp.

– Det skaper utfordringer for oss. 

Hun skal snart forklare hvilke utfordringer det medfører, men først: Høyre-politikeren ble valgt inn på Stortinget allerede som 25-åring i 2001. I 2013 ble hun forsvarsminister, og i 2017 norgeshistoriens første kvinnelige utenriksminister.

Siden 2021 har hun vært nasjonalforsamlingens viktigste stemme i saker som angår Norges forhold til andre stater og internasjonale organisasjoner. I dag er situasjonen i verden mer krevende enn på lenge, og det påvirker vår egen sikkerhet, mener hun.

– I dag legger de nye  truslene seg over de gamle, og de nye truslene handler om alt fra spionasje, sabotasje og spredning av desinformasjon, til cyberangrep og påvirkningsoperasjoner. Men det handler også om sårbarheter og avhengigheter, kritisk infrastruktur og verdikjeder. Trusselbildet er i dag veldig sammensatt, og vi kan rammes uten å vite om det.

– Alle disse nye truslene har jo Norge fått de siste årene? Senest hackerangrepene mot flere departementer?

– Ja, og vi må forberede oss på flere angrep. I tillegg må vi forberede oss på mer konvensjonelle farer, som grensekrenkelser og andre angrep mot vår sikkerhet. De som angriper oss er villige til å gå veldig, veldig langt, og Etterretningstjenesten, Politiets sikkerhetstjeneste og Nasjonal sikkerhetsmyndighet har tydelige beskrivelser av hvor store truslene er – og hvor vanskelige de er å beskytte seg mot.

– Hva kan vi som samfunn og enkeltpersoner gjøre for å beskytte oss?

– Mye handler om årvåkenhet. Er det noe mistenkelig i mailboksen din? Kan du stole på flommen av informasjon som skaper tvil om hva som er riktig? Noen trusselaktører har kommet langt i å undergrave troverdigheten til myndighetene i et land, med ønske om å skape sosial uro og opprør. 

– Hvordan da?

– Vi så det tydelig i begynnelsen av Ukraina-krigen. Russerne brukte energi som våpen, vel vitende om at høye energipriser ville skape uro i mange land. Det satte regjeringene under press for ikke å innføre sanksjoner mot Russland. På den måten håpet Russland å få viljen sin, men europeiske land sto sammen mot presset.

– Er vi i Norge godt nok forberedt på den spente situasjonen?

– Vi er i gang med en massiv opprustning av Forsvaret. Solberg-regjeringen økte forsvarsbudsjettet med 28 milliarder kroner. Og vi investerte i ammunisjon og reservedeler, og i ubåter, overvåkningsfly, kampfly og landkapasiteter for å styrke vår forsvarsevne. Samtidig fikk Etterretningstjenesten utvidede fullmakter og mer ressurser – det er viktig for å håndtere trusselbildet. Men opptrappingen av forsvarsbudsjettene må skje enda raskere, og fortsette i mange tiår.

Som utenriksminister møtte hun Russlands president, Vladimir Putin, under et møte i St. Petersburg om Arktis i 2019. Da hadde forholdet med Vesten allerede kjølnet som følge av Russlands annektering av Krim-halvøya fem år tidligere. 

– Var vi naive om Russland etter den kalde krigen?

– Absolutt. Og det har blitt enda tydeligere i årene etter Krim-invasjonen i 2014, som var den reelle starten på Russlands krig i Ukraina. Etter den kalde krigens slutt hadde mange i Vesten tro på at russerne ville bli som oss, bare vi engasjerte dem nok. Det var naivt, og Russland hadde aldri en intensjon om å bli som vestlige land. Tvert imot er regimet totalitært. Det tror jeg har vært en oppvåkning for mange.

I dag legger de nye truslene seg over de gamle. Det handler om alt fra spionasje, sabotasje og spredning av desinformasjon, til cyberangrep og påvirkningsoperasjoner.

Det er ikke bare Russlands krigføring i Ukraina som berører Norge. Det gjør også handelskrigen mellom stormaktene, svekket internasjonalt samarbeid, og nye kriger og konflikter. Særlig er situasjonen i Afrika mer skjør enn på lenge, med kupp, væpnede konflikter og forverrede levekår.

 – Vi lever i en ustabil tid. I Sahel-området i Afrika er det flere sårbare stater der en hel generasjon mennesker nesten er uten fremtidshåp. Det gjør noe med menneskene. Å bidra til en bedre utvikling i disse landene er en viktig del av norsk og europeisk politikk, sier Eriksen Søreide.

– Hva kan vi gjøre?

– Det er ingen quick-fix og ikke noe ett vestlig land kan løse alene. Det er ikke lenger bare krig og konflikt som er driverne for migrasjon, men også klimaendringer. Som også fører til vann- og matmangel. I tillegg vil en andel av den unge befolkningen flykte for å få arbeid og tjene penger, som de ikke får mulighet til i hjemlandet.

– Eksperter spår en ny flyktningkrise, og at den kan bli verre enn den i 2015?

– Vi må ta på alvor at en ny flyktningkrise kan oppstå. Lærdommen fra den forrige er at disse krisene er vanskelige politisk, for løsningen er ikke at alle kan komme til Europa. Det er vel så viktig å bedre levekårene i landene menneskene flykter fra, og at vi samarbeider om å ta imot de som har krav på beskyttelse. Likevel er det viktig å huske at den absolutt største andelen av de som er på flukt, flykter til nærområdene sine – og ikke til Europa.

– Hvordan skal samfunnet og arbeidslivet her hjemme forberede seg på en ny flyktningbølge?  

– Vi har tatt imot og integrert tusenvis av ukrainere på en god måte, og vi må være forberedt på at flere vil søke et trygt hjem i Norge mens krigen raser. Mange av dem sier også at de vil tilbake til Ukraina etter krigen og gjenoppbygge landet sitt. For bedriftene her hjemme gjelder det å se potensialet i de menneskene som kommer, og bruke den arbeidskraften – både på den lokale skolen, bakeriet, helsestasjonen og verkstedet, i samarbeid med frivillige og ideelle organisasjoner. Det har vi fått til før, som i 2015 da vi tok imot over 30 000 mennesker som flyktet til Europa. 

Tilbake til problemet hun skisserte, at Norge står på sidelinjen og ser EU-samarbeidet forsterke seg – uten at vi er med. Både finanskrisen, flyktningkrisen, pandemien og Ukraina-krigen har bragt EU tettere sammen, og EU-samarbeidet har fått en sterkere kraft, mener hun.

– Det handler om klima, energi og helseberedskap, og om industri-, utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. På alle disse områdene raser EU av gårde med et stadig tettere og mer omfattende samarbeid. Poenget for Norge er at vi ønsker å samarbeide på disse nye områdene, men de er ikke en del av EØS-avtalen. Med andre ord: Konsekvensene av utenforskapet vårt blir mer synlig, og sårbarhetene våre øker.

Som utenriksminister hadde hun mange samtaler med Europakommisjonens president Ursula von der Leyen om koronavaksiner og medisinsk utstyr som skulle til Norge, men som ble stanset ved grensen. Samtalene bidro til å løse problemene, men det var en hjelpende hånd fra Sverige som ble avgjørende for at Norge ble en del av EUs vaksinekjøp. 

– Historien om vaksinene er et kjempegodt eksempel på hvordan Norge står utenfor viktige avgjørelser i EU som berører oss direkte. Koronakommisjonen pekte på det samme problemet: At ved neste helsekrise er det ikke sikkert at vi blir inkludert.

Hun ble aktiv i Unge Høyre på 1990-tallet – mye på grunn av kampen for norsk EU-medlemskap. Norge stemte nei i folkeavstemningen i 1994.

– Uavhengig om du er for eller imot norsk EU-medlemskap, må du innse realiteten: Utviklingen i EU går utrolig fort. Derfor bør vi starte med en faktabasert diskusjon om utviklingen av EU og hva den betyr for Norge. Da kan vi på solid grunnlag ta stilling til medlemskapsspørsmålet og om noen år holde en ny folkeavstemning. 

Hun ser opp.

– Husk at det er 29 år siden forrige EU-folkeavstemning. Jeg er 47 år, og er den siste årsklassen som har fått ta stilling til norsk EU-medlemskap. Det er nesten to millioner mennesker som har stemmerett i dag som ikke har fått sagt sin mening om norsk EU-medlemskap. Første gang vi stemte, for over 50 år siden, besto EU av seks land. Sist gang vi stemte, besto EU av 12 land. I dag består EU av 27 land, og er i rivende utvikling. Vi bør være med å ta ansvar for utviklingen av Europa – vårt eget kontinent.