– Vi regnet ut i Zerorapporten hva det egentlig vil koste å gjennomføre alle klimatiltakene som trengs for å nå målene. Og det er overraskende lite.

Sigrun Aasland (45) sitter i ZEROs lokaler på Youngstorget. Her leder hun 30 ansatte som jobber med å påvirke politikere og næringslivsaktører så de kan bidra til det grønne skiftet.

– 65 milliarder kroner var tallet vi endte på.

– 65 milliarder til alle klimatiltakene i Norge?

– Fram mot 2030, ja. I den prisen ligger målrettete subsidier til industrien for de aller dyreste klimatiltakene som får i gang bruk og produksjon av hydrogen i industri og sjøfart, samt støtte til de største elektriske varebilene. Resten er i hovedsak reguleringer og avgifter som enten ikke koster staten noe eller gir økte inntekter.

Vi må gjøre raskere endringer, for vi ser allerede hva klimakrisen bringer med seg av uvær, ødeleggelser og kostnader.

– 65 milliarder er mye penger?

– Ja, men på samme tid vil staten ta inn 178 milliarder kroner i CO2-avgift. Den avgiften er bra, men regjeringen bør også sørge for at man samtidig kutter utslippene. Det er jo noe EU gjør, de bruker klimaavgifter som et direkte klimatiltak.

– Å gjøre det enda dyrere å slippe ut CO2 og andre klimaskadelige stoffer?

– Opptrapping av CO2-avgiften er viktig, men ikke tilstrekkelig. Vi kan lære av EU, som lenge har vært et lokomotiv med sin radikale, grønne politikk. Hvis du eier et skip og betaler CO2-avgift for utslipp på det, bør det lønne seg å bytte ut skipet framfor å fortsette å betale avgiften. Da er du med på å utløse endringene.

2030 blinker foran oss. Det er året da Norge har forpliktet seg til å redusere klimautslippene med minst 55 prosent sammenliknet med nivået i 1990. Nærmer vi oss målene i Paris-avtalen? Og har politikerne, næringslivet og befolkningen en felles forståelse av klimakampen?

Ikke helt, mener ZERO-lederen.

– Vi ligger dårlig an mot klimamålene i 2030. Og de må nås om vi skal klare målet om netto null i utslipp i 2050. Vi må gjøre raske endringer, for vi ser allerede hva klimakrisen bringer med seg av uvær, ødeleggelser og kostnader. Det som gjør det spesielt vanskelig i Norge, er at vi er tungt inne i olje og gass, sier Aasland.

– Olje- og gass-sektoren er fremdeles den store bremsen?

– Problemet er at norsk gassproduksjon er blitt enda viktigere de siste to årene, særlig etter krigen i Ukraina. OK: Selv miljøbevegelsen mener det er riktig av Norge å selge gass til Europa nå som det er energimangel, men det gjør omstillingen vanskeligere. Vi tjener nå utrolig mye penger på den gassen, og det er blitt et argument for å lete enda mer og å øke produksjonen.

Hun lener seg over bordet.

– Det har vært et historisk høyt investeringsnivå på sokkelen i Norge, og dermed forblir arbeidskraften i den næringen. Men i 2040 og 2050 skal ikke olje og gass lenger kjøpes og selges, det sier jo EU, og likevel fortsetter satsingen her hjemme. På den måten er norsk oljepolitikk et veddemål mot globale klimamål.

– Equinor, det store selskapet innen olje og gass, er jo et kommersielt selskap som skal tjene penger?

– De vurderer sin lønnsomhet hele tiden, og har valgt å legge havvindprosjektet Trollvind på is fordi det ble for dyrt. Men politikerne kan endre på rammebetingelsene. Hvis det innføres en el-avgift for å hente kraft fra land, kunne det blitt mer lønnsomt for Equinor å bygge ut havvind for å sikre nok strøm på plattformene.

ZERO ble stiftet i 2002 av en gruppe tidligere aktive og ansatte i Natur og Ungdom og Bellona, og stiftelsens eneste oppdragsgiver er klimasaken, skriver stiftelsen på sine nettsider. Spekter er en av Zeros samarbeidspartnere i kampen om å kutte utslipp på tvers av alle sektorer.

– På Zerokonferansen i fjor hadde vi besøk av Trevor Sikorski fra det britiske analyseselskapet Energy Aspects. Han viste tydelig hvordan etterspørselen etter gass vil utvikle seg. Den har en topp nå, men fram til 2040 går grafen rett ned. Den virkeligheten må vi ta innover oss. I resten av Europa satses det stort på fornybar utbygging, og globalt var fornybarinvesteringer i 2022 for første gang større enn på fossile. Men i Norge er det motsatt.

– Hva kan vi gjøre for å få mer investeringer mot fornybart?

– Vi må gjøre det mindre lønnsomt å lete etter olje og gass. Og mer lønnsomt å bygge fornybart. Et godt sted å begynne er å få en skattepakke som gjør det mer gunstig å satse på fornybarprosjekter.

Det siste året har klimakampen fått et nytt dilemma: Hvordan lykkes med det grønne skiftet uten å ødelegge naturen? Fosen-saken, der 151 vindturbiner er bygget i strid med reindriftssamenes rett til kulturutøvelse i samme område, forsterket dilemmaet. Også i valgkampen 2023 ble klima vs. natur en kampsak for lokalpolitikere, med slagord som «vi velger naturen foran fornybar energi».

– Vi må ikke sette natur og klima opp mot hverandre. Vi må få til begge deler, både bevare naturen og løse klimakrisen. Det må vi få folk med på, sier Aasland.

Hun har pc’en foran seg. På pulten ligger Zerorapporten 2023, ZEROs årlige oppskrift på hvordan regjeringen kan nå klimamålene.

– Klimakrisen er også et naturproblem. Vi trenger ikke bygge ut fornybar energi i sårbar natur, vi må utnytte arealene mer effektivt og begrense naturtap. Men vi trenger vind på land, det er ikke nok å bare bygge ut havvind. Den fossile energien vi bruker i dag, må erstattes med ny kraft, og det inkluderer sol, vind og vann.

– Noen hevder at solkraft er undervurdert – og at den utbyggingen kan gjøres på allerede eksisterende bygg, altså uten å ta av naturareal?

– Ja, vi har mye større muligheter innen sol enn vi trodde for få år siden. I Zerorapporten anslår vi at Norge trenger 50 terrawattimer fornybar energi innen 2030, av disse kan 8 terrawattimer komme fra sol. Det er ganske betydelig. I tillegg kan solanlegg bygges på alt fra parkeringshus til garasjeanlegg. Det er også muligheter for solparker, særlig på såkalt grått areal som allerede er tatt i bruk. Det finnes også spennende løsninger for solparker som samvirker med beiteområder. Men matjorda må vi ikke røre.

Vi trenger vind på land. Det er ikke nok å bare bygge ut havvind. Den fossile energien vi bruker i dag, må erstattes med ny kraft, og det inkluderer sol, vind og vann.

– Hva har vi lært av Fosen-saken?

– At vi ikke kan bygge ut vindmøller uten å vise hensyn, respektere grunnleggende rettigheter og forankre utbyggingen lokalt. Vi må utnytte arealer som allerede er bygget på, og koble det til lokale arbeidsplasser og muligheter. Et godt eksempel er Hydros vindkraftprosjekt i Høyanger, som er direkte koblet opp mot lokal, industriell produksjon.

– Hva gjør vi på Fosen? Må vi rive vindturbinene?

– Jeg håper vi slipper å rive, for vi trenger den kraften. Uten den vil folk merke det godt på strømregningene. Men jeg forstår reindriftsamene, vi kan ikke bygge fornybar energi ved å bryte menneskerettigheter. Jeg håper vi på et vis klarer å forene reindriftsbeiting med kraftproduksjon. 

– Og hvis turbinene likevel må rives?

– Poenget er at regnestykket ikke går opp uten mer fornybar energi. Vi kan få til mye med energieffektivisering og redusert varmetap i industrien, og stille strengere krav til varmegjenvinning og utnytte strømnettet mer effektivt. Her kan mange av Spekters medlemmer bidra godt. Men for å komme i mål med utslippskuttene, må vi ha mye mer fornybar energi. Regnestykket går ikke opp ellers.

De neste ordene leveres i saktere tempo.

– Da kan vi ikke sette natur og klima opp mot hverandre.

Fremdeles blir hun spurt: Hva betyr det hva lille Norge gjør i klimakampen? Våre utslipp er jo mikroskopiske i global sammenheng?

– Det er tre svar på det: Det ene er at vi må se hva resten av verden gjør. Kina er markedsledende på produksjon av batterier og solcellepanel – og en rekke andre sentral deler av det grønne skiftet. USA har Inflation Reduction Act, som gjør at det satses på klimateknologi, karbonfangst, hydrogenproduksjon og en rekke fornybarprosjekter. Og EU vekker oppsikt med sin politikk som blant annet innebærer pålegg om solceller på alle næringsbygg innen 2027. Vi trenger ikke være redde for at Norge går alene i klimaarbeidet.

– Nei?

– For det andre: Troverdigheten til det internasjonale klimaarbeidet er avhengig av at rike land tar sin del av jobben. Og det tredje: Det er lite gunstig for norsk næringsliv om vi skal vente på at andre land omstiller sin økonomi. Vi er allerede forsinket på grunn av den store etterspørselen etter olje og gass.

– Det har en signaleffekt hva vi som et velstående land gjør?

– Absolutt, hvis vi med våre vanvittige inntekter ikke skulle hekte oss på omstillingen, hva sier vi da til mindre velstående land? Vi er et lite land, men det vi gjør betyr mye.

Hun sier at klimakampen har rykket nærmere i folks bevissthet det siste året. Skogbranner i Canada, flom i Pakistan – og ødelagte hus og broer i Sør-Norge viser at klimakrisen er kommet tett på oss.

– Jeg tror vi vil lykkes med den grønne omstillingen, fordi vi har alle mulighetene. Vi har teknologien, vi har pengene og de politiske virkemidlene til å kutte utslippene med 55 prosent innen 2030. Vi må bare gjøre det.