– Om vi lever det gode liv i Norge i dag? 

Einar Øverenget (59) har satt seg med en kaffe i formiddagssolen. Professoren i filosofi ved Høgskolen i Innlandet er en aktiv samfunnsdebattant. Jevnlig holder han foredrag om etikk, verdier og arbeidskultur for bedrifter over hele landet.  

– Materielt sett lever vi et bedre liv enn tidligere generasjoner. Mine besteforeldre vokste opp i et helt annerledes Norge, i et laftet tømmerhus med utedo og minus 20 på vinteren, der de måtte skrape fettet av tallerkenen for å bli mette. Et godt liv har med materiell velstand å gjøre, men bare opp til et visst nivå.

– Ja?

– Det er gammelt nytt, men fortsatt gyldig: Det er viktig å ha mer enn én bukse i skapet, men liten forskjell på om du har fem eller 25 bukser. Samme med antall kvadratmeter der du bor. Du trenger en viss størrelse, men du blir ikke mer lykkelig av 500 kvadratmeter enn 100. Forbi et visst nivå er andre ting enn det materielle viktig.

– Hva blir viktig da?

– I en del fattige land rapporteres det at familien, troen på Gud og psykososiale faktorer som venner og trygghet er viktigst. Men i Norge er det materielle fremdeles løsningen for mange.

Han lener seg fram.

– Og når vi ser hva som skjer nå, er det skummelt. For nå får flere her hjemme det verre enn på lenge.

I mange år har vi fått høre det: At vi har det så godt i Norge. Vi er et fritt land, med små forskjeller og sterk tro på de demokratiske verdiene. Vi er rikere og lykkeligere enn folk i andre land, som meningsmålinger også har vist. Men den virkeligheten er i ferd med å smuldre opp, mener Øverenget.

– Vi har en sterk eliteutvikling i Norge, og vi er i gang med en utradering av middelklassen. I USA på 1980-tallet vokste det fram en veldig rik overklasse og en veldig fattig underklasse, og det samme kan skje her.

Han får et alvorlig blikk.

– Husk at det er middelklassen som representerer stabiliteten i samfunnet. Den utgjør «the bulk of the people» og er den gruppen som bærer det hele. Hver for seg forbruker de mindre enn de rike, men de er en stor gruppe som holder hjulene i gang. Summen av alle utgiftene som øker blir til en perfekt storm: Nå sliter middelklassen med regningene, og det får konsekvenser for hele samfunnet.

– Flere i middelklassen vil falle ned i en underklasse?

– Ja. Historisk sett har vi ikke hatt en stor elite i Norge, men nå begynner den å bli det. Samtidig får vi en større fattigklasse. Det er ødeleggende for tilliten mellom oss alle. Flere opplever at de styrende ikke lenger jobber for dine interesser, men heller tjener særinteresser og ideologiske interesser. Balansen i samfunnet er på et vippepunkt.

– Hvorfor er det blitt sånn?

– Det har med forskyvning av verdier å gjøre. Økt finansiell styrke gir økt makt – og økt evne til å påvirke. Om middelklassen blir mindre er det fordi det blir flere rike og flere fattige, og et økt gap mellom dem som er i posisjon og dem som ikke er det.

I fjor skrev han en bok om Hannah Arendt, en forsvarer av individets frihet i en tid da totalitære ideologier prøvde å slå ned ytringer. Han er også med i en podkast om politikk.  

– I Norge har vi ikke et direkte demokrati, vi har et representativt system. Vi er i prinsippet styrt av de mange. Men det norske systemet har også sterke oligarkiske trekk, og har alltid hatt det. Du kan sitte i regjering uten å være valgt, men utpekt. Noen av de med mest makt har vi aldri stemt på. Og hvilke forbindelser har de til andre maktmennesker?

Maktproblemet begynner allerede i partinominasjonen, mener han.

– Partienes nominasjonsprosesser er vanskelig å påvirke for den enkelte borger. Å komme utenfra og få plass på listene, er omtrent umulig. Allerede i nominasjonsprosessen er det elitepregede trekk. Dette er selvsagt vanskelig med et direkte demokrati i stedet, men det representative krever svært mye av våre politikere. Demokratiet er en kompleks styreform – og den krever modne politikere som er i stand til å skjelne folkets interesser fra sine egne.

Han fortsetter raskt:

– Men hva har skjedd? Statsråder jobber for egen vinning, stortingspolitikere unndrar skatt, det er innsidehandel, habilitetsproblemer og tyveri. Og på toppen av det hele fremmes det lover som skal gjøre innsyn vanskeligere. Da svekkes tiltroen til lederne enormt.

Han var lite imponert over myndighetenes rolle under pandemien. I en kronikk i Aftenposten advarte han mot autorative trekk i smittebekjempelsen. «Koronaviruset er uten tvil farlig. Men det er bekjempelsen av pandemien også», skrev han seks dager etter nedstengningen i mars 2020.

– De politiske lederne fikk smake på forbuden frukt i et demokrati – det er skummelt. Hadde du blitt fortalt i januar 2020 at helseministeren kunne nekte deg å dra på hytta i påsken, så hadde det ikke passert som en 1. april-spøk en gang. I dag vet vi at det kan skje.

– Hadde ikke folk tillit til at lederne visste hva som var best for oss alle?

– I smittevernloven står det at forholdsmessighet skal styre vedtakene, altså at ulike hensyn skal veies opp mot hverandre. Hadde det vært ebola, der dødeligheten er på 60 prosent, ville folk skjønt de strenge tiltakene. Men korona hadde en dødelighet på linje med sesonginfluensa, så i stedet måtte barn bære beskyttelsen av gamle mennesker. Å legge en slik belastning på barn, er noe vi normalt ikke gjør.

I kronikken skrev han at «det ble brukt ikke-demokratiske virkemidler som politisk verktøy».

– Borgerne ble fortalt hva de ikke fikk lov til å gjøre og bedt om å vise tillit til beslutningene. Men det er ikke borgernes oppgave å ha tillit til staten, det er staten som skal ha tillit til borgerne. I stedet ser vi i dag – både i Norge og andre land – en økende grad av autoritær utvikling mot kontroll – altså det motsatte av tillit. Det er mulig å stenge ned samfunnet hvis lederne bestemmer det. Og det var ikke en gang lederne som gjorde det, det var i praksis en underliggende etat – altså Helsedirektoratet.

Vi har en sterk eliteutvikling i Norge, og vi er i gang med en utradering av middelklassen. Husk at det er middelklassen som representerer stabiliteten i samfunnet.

– Det har svekket demokratiet?

– Det har gitt en økende fornemmelse om at det finnes en råere og strengere autoritet enn vi trodde. Det er en type maktutøvelse vi forbinder med totalitære regimer, men nå vet vi at det samme er mulig i Norge. Det var også høringer der det ble diskutert portforbud, og det betyr bare en ting: Da har lederne ingen tillit til borgerne.

– Hva burde lederne ha gjort i den første fasen av pandemien?

– Sverige valgte tillit gjennom anbefalinger, ikke forbud. Det tror jeg de vil tjene godt på i det lengre løp. Problemet vårt er at vi fikk en befolkning som møtte myndighetene med tillit, og en myndighet som møtte befolkningen med mistro og kontroll. Og da lederne fikk smake på den makten og kjenne at den er effektiv …

Han rister på hodet.

– At makt korrumperer, er jeg ikke i tvil om.

– Nei?

– Det som driver demokratiet fremover er opposisjon, kritikk og motstand. Du skal ikke ha tillit til folk med makt, du skal kritisere folk med makt. Fordi makt er ikke bra for deg, og jo mer makt du har, jo verre er det. Og har du absolutt makt, tar det skade på sjelen din – garantert.

Han har skrevet bøker om hvordan etiske problemstillinger kan løses, blant annet på arbeidsplassen. «En leder må forskjellsbehandle, men man må forskjellsbehandle rettferdig, og begrunne det på en saklig måte», skrev han i boken «Helstøpt, lær å håndtere etiske dilemmaer».

– Forskjellsbehandling er greit så lenge du kan peke på en relevant forskjell mellom situasjonene. Hvis du har en medarbeider som er midt oppi en skilsmisse og sier at de neste tre månedene synker kapasiteten noe, så kan du som leder si at, «Ok, vi tar hensyn til det». Men hvis han sier at han skal følge med på noen fotballkamper de neste tre månedene og at kapasiteten vil synke, er ikke det like rimelig.

Han rynker pannen.

– Men hvor lenge kan du akseptere at kapasiteten er lav? Og er den ansatte en hjernekirurg, er det kanskje ikke lurt at han er på jobb i det hele tatt, for da kan et lite feilgrep være fatalt. Vær bevisst på at du som leder må ta vanskelige beslutninger, som kan ha negative konsekvenser. Og konsekvensene må veies opp mot hverandre.

Han har ofte samtaler med ledere om etiske dilemmaer.

– Lederjobber er ulike, og noen steder brenner det mer og du må ta raske avgjørelser. Prøv å skaff deg tid og armslag nok til å ta en god beslutning, og uansett vil ikke alle bli like glade. Å være leder handler ikke om å være snill, men klok.

En leder gjør feil. Og det er ikke for sent å snu, sier han.

– Hvis du må håndtere en skarp konflikt, kan det være lurt å ta et skritt til siden og se din rolle som leder. Har jeg vurdert dette feil? Lyttet jeg nok? Er det andre måter å se saksforholdet på? Det jobber vi mye med i filosofien.  

Han smiler.

– Det er det eldste etiske grepet vi kjenner til: Å se det fra en annens perspektiv.