– Innimellom får jeg spørsmål fra folk her hjemme om interessen for klassisk musikk er synkende, sier Ingrid Røynesdal.

Direktøren for Oslo-Filharmonien er på scenen i Oslo Konserthus, der hun med den største selvfølgelighet har satt seg bak et svart flygel på hovedscenen. Fingrene danser over tangentene, fløyelsmyke toner trylles ut.

– Det er lite som tyder på det – med stigende publikumstall hos mange av institusjonene parallelt med et stadig større utbud av konserter. Eller for å gi det et større perspektiv: Mange titalls millioner barn og unge i Kina spiller vestlig piano og fiolin. Og i Sør-Korea er interessen for klassisk musikk enorm og har i flere år vært sterkt stigende, sier hun med et smil.

– I Oslo-Filharmonien merker vi utvilsomt en økt interesse fra Asia. Det er et spennende marked å følge med på. Da vi spilte i Taipei i fjor, var det nesten bare unge mennesker i salen. Klassisk musikk har kommet senere til flere av disse landene, og arrangørene fortalte oss at dette er blitt de unges kultur. Det er inspirerende.

Hun reiser seg og går ned avsatsen mot publikumssetene.

– Kultur gir en nasjon et særpreg og identitet. Men det fascinerende med klassiske musikk er i tillegg at det er et så universelt språk, derfor treffer den så godt mennesker med ulik kulturbakgrunn. Å komme inn et konserthus og høre fantastisk musikk – spilt av et orkester som slår deg i bakken … Det utvider livet.

Hva er kulturens rolle i omskiftelige tider? Det er de som hevder at kulturen er limet i samfunnet, at kulturen er kraften som binder oss sammen i vanskelig tider. Det som står fjellstøtt mens alt rundt skjelver. Men det er sterke stemmer som mener det motsatte: At når økonomien vakler og fremtiden er usikker, så må kultursatsingen nedprioriteres. Da er andre ting viktigere.

– Jeg vil heller snu på det, sier Erik Ulfsby, teatersjef på Det Norske Teatret.

Nå sitter han på sjefskontoret en fredag ettermiddag, senere samme kveld skal han overvære premieren på «Kimen», basert på en av de mest ruvende bøkene til Tarjei Vesaas.

– I et så sammensatt samfunn som nå, blir kulturen enda mer viktig. Mange argumenterer for økte forsvarsbevilgninger i en urolig verden, men kanskje kan det være vel så effektivt å bruke kulturen mot krefter som radikalisering og fragmentering? I vinduet bak ham har snøen stablet seg opp. 

– Dette teatret og andre rundt om i landet tilbyr møteplasser der vi kan snakke om komplekse og emosjonelt utfordrende problemstillinger. Vi er en arena for de samtalene. Vi er stadig viktigere tilfluktsrom. Derfor skjønner jeg ikke hvorfor politikere og media tar det for gitt at kulturbudsjettene må bli mindre framover. Se her …

Han reiser seg, henter teatrets eget magasin og blar opp på sistesiden. Han peker på en oversikt over teatrets ensemble.

– Her har vi 105 skuespillere og 24 av dem har bakgrunn fra land utenfor Europa. Fremtiden er jo her.

– Du mener det er viktig med en stor andel fra en annen kultur?

– Ja. Hvis Det Norske Teatret skal ta innover seg at Norge ser annerledes ut, må vi gjenspeile det bildet. Vi har et stort og viktig prosjekt gående som kalles «Det multinorske». Det er et utdanningssamarbeid med Nord Universitet, BUL og Noregs Ungdomslag der de aller yngste lærer om språk, kultur, mangfold og konfliktløsing på en helt annen måte enn i skolen. I andre enden er det en bachelorutdanning som utdanner profesjonelle skuespillere til bruk på landets scener. De få pengene som brukes på dette er jeg trygg på at går i pluss på alle nivåer.

Han smiler.

– Som en politiker sa: «Det sitter ikke mange klarinettister i norske fengsel».

Akselerasjonens tidsalder, med overflod av kulturtilbud på TV, pc, nettbrett og telefon ett klikk unna, trenger ikke være en trussel mot kunst- og kulturinstitusjonene, mener Hans Antonsen, leder av Kilden Teater og Konserthus i Kristiansand.

– Vi bør spille på lag med teknologien, folk går likevel hjemmefra og vil oppleve scenekunst. Vi ser ikke fallende besøkstall, de er stigende. Overbevisningskraften fra scenen kan treffe deg enda sterkere. Selv om du kan oppleve kunst og kultur alene og hvor som helst med teknologien, er det noe med å komme sammen som gjør opplevelsene mer attraktive, sier han. 

Den tidligere Venstre-statssekretæren og ordføreren i Grimstad er sjef for 220 ansatte på Kilden, som i 2017 satt opp 870 arrangement for 200.000 besøkende. «Ingen skal forlate dette huset uberørt», er Kildens slagord.

– Kunstinstitusjonene er helt sentrale for å føle at dette samfunnet også er for meg. Flere institusjoner driver også med sosial verdiskapning, som på Kilden der 100 elever, 20 av dem med funksjonsnedsettelser, gjør en oppsetning sammen med Kristiansand Symfoniorkester. Det betyr enormt mye for de menneskene, og det viser at det er plass i kunsten til en gutt med autisme eller jente med Downs. Da blir rommet større for oss alle, det er viktig i et samfunn. 

Vi bør spille på lag med teknologien, folk går likevel hjemmefra og vil oppleve scenekunst.
Hans Antonsen.

Han ble selv grepet langt utover det vanlige i fjor da Det Norske Teatret i Oslo viste «11 år», et stykke om en 11-årig jente som tar selvmord.

– Publikum kommer inn i etterspillet, i skolegården der vi ser de voksnes unnvikende oppførsel. Stykket viser på en sterk måte hvordan jentas liv kan ha vært, og det gir en forklaringskraft som er mye sterkere enn det en utredning kan gi. Som publikum er det vanskelig å komme seg på beina igjen etterpå.  

– Som tidligere Venstre-mann har du sikkert noen forventninger til Venstres kulturminister, Trine Skei Grande?

– Jeg håper at hun tegner et bilde av kunst og kultur som bærende infrastruktur i samfunnet. Erkjenner hun det, må det føre til en oppgradering av kunstfeltet. Jeg håper hun blir den første kulturministeren på lang tid som ikke lager motsetninger mellom kunstinstitusjonene og det frie feltet. Institusjoner som Kilden er de frie kunstnernes store oppdragsgiver; vi har 220 ansatte, men sendte ut 650 lønnsoppgaver etter i fjor.

Han blir mer alvorlig.

– Men: Klarer hun å skaffe midler til kunsten og kulturen, og ikke bare snakke pent om feltet? Vi kan bidra til at samfunnet får til å omstille seg, vi kan skape mindre strekk i laget. Det gjør investeringer i kunst og kultur verdt hver eneste krone.

Ingrid Røynesdal glemmer det aldri. Som liten jente overvar hun jevnlig på konsertene med Trondheim Symfoniorkester, der hennes far var musiker. Det enorme rommet og den overveldende musikken.

– Jeg hadde ut-av-meg-selv-opplevelser nesten hver uke. Med så sterke kunstneriske erfaringer tidlig i livet, fremstod dette som en uimotståelig verden. Det trigget meg til å følge samme vei, sier hun. 

Det er slike opplevelser hun er ute etter å legge til rette for også med Oslo-Filharmonien, ikke minst for de unge.

– Det er heldigvis mange som opplever denne kjærligheten til vårt felt. Noen trekker paralleller mellom stor orkestermusikk og store naturopplevelser: Man erfarer noe som er så mye større enn seg selv. Livet – eller for den del samfunnet vårt - ville ikke vært fullverdig uten en vital kulturscene. Dette handler om muligheten til å eksistere, oppleve og reflektere langt utover de basale behov.

– Hva er kulturinstitusjonenes rolle i en tid med krav til digitalisering og effektivisering?

– Også kulturen må ta innover seg at det er krevende tider. Men det som er særegent for kulturfeltet er at det er begrenset hvor mye du kan effektivisere. Et orkester kan ikke spille et repertoar uten alle musikerne. Vi får mye ut av hver krone, og ringvirkningseffektene av et symfonisk orkester i et samfunn er dessuten mye større enn det du opplever på torsdag og fredag kveld i Konserthuset. Som lærere, kammermusikere, festivalaktører, mentorer og sentrale aktører for mye av det frivillige musikklivet fremstår et orkester også som en musikalsk infrastruktur i et samfunn. I det bildet er det små midler som går til kulturinstitusjonene.

– Hva mer ønsker du deg nå?

– Gode kulturopplevelser henger sammen med arenaer. Se på Operaen, som på Trip Advisor er høyest oppe på listen over hva turister vil besøke i Oslo. Det sier noe om bygg som identitetsmarkører og som attraktive virkemiddel for by- og samfunnsutvikling.  Spør du meg som leder av Oslo-Filharmonien, er det utvilsomt at det viktigste fremover er å få bygget et nytt konserthus på Filipstad tilpasset Oslo-Filharmoniens behov. Det har vært et erkjent behov i mange tiår.

– Det jobbes med en ny kulturmelding, hva mener du bør stå i den?

– En kulturmelding må ta innover seg det store potensialet som ligger i institusjonene, i stedet for at det hele tiden skal letes etter nye initiativ og nye områder. Institusjonene over hele landet har vist hvordan de fornyer seg, hvordan de kan innta nye relevante posisjoner, og hvordan de er fleksible og treffer nye publikumsgrupper. Nettopp fordi en institusjon allerede har en profesjonell infrastruktur, kan nye initiativ få raskere effekt. Kulturinstitusjonene i Norge finnes ikke trauste. Men som institusjonsledere må vi bli enda bedre til å få flere til å se hvorfor nettopp kulturinstitusjonene bør være helt sentrale i formingen av fremtidens politikk og samfunn.

Mange argumenterer for økte forsvarsbevilgninger i en urolig verden, men kanskje kan det være vel så effektivt å bruke kulturen mot krefter som radikalisering og fragmentering?
Erik Ulfsby.

Sykkelen har overvintret på kontoret, nå må Erik Ulfsby gå eller ta trikken hjem fra jobb. Det har vært et rekordår for Det Norske Teatret, publikumsmessig og økonomisk. Mer enn en kvart million mennesker var innom dørene i 2017, billettinntektene oversteg 70 millioner kroner. Teatret har ikke hatt så gode tall noen gang. Nå har suksess-sjefen sagt ja til en ny åremålsperiode fram til 2025.Men selv om det er gode tider, må teatret og kulturfeltet fortsette å kjempe, mener han. 

– Kulturen må tørre å slåss for sin avgjørende rolle i samfunnet.  Det er fint med økte midler til samferdsel, helsevesen, det er topp at det er enklere med transport og at vi kan leve lenger, men vi må altså fylle disse lange livene med noe også.

– Hva legger du i det?

– I Norge er det visstnok utopi å bruke 1 prosent av statsbudsjettet til kulturformål. Da norske teaterledere var i Estland nylig ble vi fortalt at de der bruker over 2%. De tenker på kultur som forsvar, som kunnskapspoltikk og som noe som er integrert i alt annet. Det er et viktig perspektiv. Såpass ambisiøse bør vi også være.

– Noen vil hevde at kultur handler mest om underholdning?

– Underholdning er en selvsagt del av kulturlivet, men naturlig nok ikke det mest sentrale. Kampen for kulturens plass må bli mer enn bare ord, det må midler til. En skikkelig satsing. Med den manglende kompensasjonen for lønns og prisvekst de fleste institusjoner opplever nå, så er det altfor mange ledere i kulturlivet som må bruke tiden på å finne ut hvem og hva som må kuttes hvert år, fremfor å bygge sterkere, viktigere og synligere virksomheter.

– Står teatret på siden av akselerasjonens tidsalder, utenfor de store omstillingene som digitaliseringen fører med seg?

– Ja og nei. Vi er et oppdatert teater som er i front på den teknologiske utviklingen innen lyd, lys og kommunikasjon med publikum. Vi skal være high-tech der det er nødvendig, men også holde fast ved low-tech når det er rett. Det nakne og enkle, der et menneske forteller noe uten masse staffasje er noe av poenget med teatret. Det finnes jo en helt åpenbar lengsel etter langsomhet, ro og konsentrasjon der ute. Han lener seg fram i sofaen.

– Se på mat. Da jeg var liten En periode var det hipt med fast food, men så oppstår det en naturlig motbevegelse og nå kan det ikke gå langsomt nok på kjøkkenet der mange mener at gode råvarer er viktigere. Sånn er det med teatret. Modernitet og evighet i skjønnforening. Det er så umoderne at det alltid vil være moderne. Vi er uavhengig av verden der ute, men den verden gir oss også en større relevans.

– Ikke alt kan digitaliseres?

– Nei, nettopp.

Han smiler.

– Ikke alt kan bli en app.