Dette vet vi: Én av fire elever fullfører ikke videregående skole. Gutter sliter mer på skolen enn jenter. 50.000 elever opplever hvert år mobbing eller trakassering. Én av tre nye lærere hopper av yrket. Og lærermangelen gjør at ufaglærte underviser i fag de knapt har kompetanse i.

Hvordan klarte vi å rote det sånn til med den norske skolen?

– Skolen er altfor utsatt for politiske svingninger, sier Thomas Nordahl, professor i pedagogikk og leder for Senter for praksisrettet utdanningsforskning ved Høgskolen i Innlandet. – Se hva som skjedde under regjeringsforhandlingene før jul: Plutselig ble det bestemt at det skal være en time fysisk aktivitet på skolen hver dag, samtidig skal timetallet i andre fag fortsette som før. Det ville politikerne aldri turt å gjøre i helsevesenet, ingen vil detaljstyre hva en kirurg skal drive med.

Han rister på hodet.

– Vi er knapt ferdige med forrige skolereform, før det kommer en ny. Politikere tror de kan mye om skolen fordi de selv har vært elever og blir altfor styringskåte. Det har ødelagt mye for skolen. 

Hvor skal du begynne for å rette opp i problemene? Ifølge superlærer Håvard Tjora er lærerutdanningen et bra sted å starte.

– Dagens lærerutdanning er ikke bra nok, sier han.

Nå kommer han rett fra timevis med individuelle utviklingssamtaler med sine egne elever. Tjora, som er kjent fra sin spalte i Dagbladet Magasinet og TV-program om skolen, omtales ofte som «superlærer».

– En lærer kommer opp i utrolig mange situasjoner i klasserommet som er helt usnakket i utdanningen. Vi vet at titusenvis av barn opplever vold eller overgrep hjemme, men vi lærer ingenting om hvordan du skal håndtere dette. ADHD og dysleksi, som mange sliter med, lærer du heller ikke noe om. Mobbing og trakassering? Ingenting. Hva skal du da si til en mor eller far som kommer med blødende hjerte fordi deres barn sliter?

Han svarer selv:

– Da risikerer du at en lærer tråkker helt feil når han prøver å gjøre noe.

Han har selv stått som fersk lærer foran en klasse og kjent på «praksissjokket», at klasseromssituasjonen er helt annerledes enn lærerutdanningen la opp til. Han glemmer aldri det første foreldremøtet, der han helt utrent sto foran mødre og fedre med svart belte i unger, med enorme krav og forventninger til læreren. Hva skulle han si?

– Praksissjokket er like reelt i dag som da jeg begynte for 19 år siden. Det er derfor en tredjedel av nye lærere slutter i løpet av de første fem årene som lærer.

Tjora jobber i dag 40 prosent som lærer på Svalbard. I tillegg er han skribent og foredragsholder.

– Og fordi mange slutter, blir det lærermangel. Og den er økende. Nå er lærerutdanningen blitt ett år lengre, som betyr at vi mister et helt årskull med lærere i tillegg. Konsekvensen er at det settes inn enda flere ufaglærte lærere. I hvilke andre yrker skjer det?

Flere politikere har pekt på mer etterutdanning for å øke lærerkompetansen. Vel og bra, mener Tjora, men problemet er at etterutdanningen er blitt et krav, ikke en rettighet.

– Det betyr at jeg, som har jobbet som lærer i snart 20 år, tatt mastergrad i spesialpedagogikk og skrevet flere lærerbøker, ikke innehar den rette lærerkompetansen – fordi jeg ikke har tatt etterutdanning. Men jeg har heller ikke fått tilbud om det, fordi jeg står bakerst i køen, bak alle de nyutdannede.

Han slår ut med armene.

– Jeg burde vært en av de mest attraktive på jobbmarkedet, mens virkeligheten er at jeg er minst attraktiv, ifølge de nye kravene. Og jeg er ikke den eneste. Mange lærere som har jobbet i flere år, som har strukket seg langt utover jobbinstruksen, får nå høre at de ikke er kompetente nok. Det er en fornærmelse.

Da en profilert politiker sa at «i alle yrker vil de ha etterutdanning, men ikke i læreryrket», ble han så oppgitt at han vurderte å hoppe av hele lærerkarrieren.

– Da tenkte jeg: «Da har du ikke skjønt noen ting. Vi vil selvsagt ha etterutdanning, kurs og annet påfyll, men å si at en erfaren lærer ikke er kompetent nok er å gå for langt.»

Dagens lærerutdanning er ikke bra nok.
Håvard Tjora.

Han har doktorgrad i pedagogikk, vært prosjektleder for evalueringen av Kunnskapsløftet og har markert seg som en kritiker av pedagogiske trender som kommer og går, som «ansvar for egen læring» som er innført i noen skoler. Hvis noen er en nestor innen skoleforskning, så er det Thomas Nordahl. Nå møter han oss rett fra et møte i Utdanningsdirektoratet, der han leder et regjeringsoppnevnt ekspertutvalg om elever med lærevansker.

– Lærerutdanningen er for lite praksisorientert. Studentene lærer mye om norsk og matte, men lite om det som gjør en lærer god: Hvordan han møter eleven, bygger relasjoner og får kontroll i klasserommet, sier han.

En god lærer kombinerer faglig og sosial kompetanse. En skole er ikke bare en skole, den er også et sted du får venner, tilhørighet og trygghet, påpeker han. Når én av fire elever dropper ut av skolen, tror han det kan ha vel så mye med sosiale faktorer å gjøre.

– For en 12-åring kan venner være viktigere enn foreldrene. Da bør skolen ha undervisning som gjør at elevene lærer sammen. Observasjoner viser at i 60 prosent av tilfellene, så sitter elevene én og én og løser oppgaver. Vi må sitte mer sammen, i grupper på 3-4. Da blir det godt læringstrykk og det foregår sosial læring. Undervisningen må få større variasjon og relevans.

– Hva med kjønnsskillet? Er guttene så markant bak jentene i skolen som det påstås?

– Ja, hvis du ser på ungdomsskoletrinnet, er guttene nesten et helt skoleår bak jentene i faget norsk. Det er mye å ta igjen! Jenter har nesten ti prosents høyere fullføringsgrad i videregående opplæring sammenliknet med gutter.  

– Hvorfor er det slik?

– Det er det lite forskning på, men jeg har noen antagelser. «Ansvar for egen læring», der elevene selv velger når de gjør lekser, er ikke bra for gutter. Gutter trenger mer struktur og tydelige rammer, de trenger en som ser dem og følger opp. Og: Skolene er for dårlige til å velge lesestoff som gutter er interessert i. Hvis gutter er dårlige lesere, bør skolen tenke: «Hvis de liker å lese om pc-spill, så er det ok. Det er også lesing». Men skolen definerer ikke det som lesing.

– Gutter har vel de samme forutsetningene for å kunne lese som jenter?

– Ja, men for å bli god til å lese, må du øve. Og mange gutter liker ikke de bøkene skolen kommer med. Mange gutter sier at de har lest én bok, og det er boka «Zlatan». Da er det bedre at de leser den.

– Ser du noen positive utviklingstrekk i skolen?

– Ja visst. Det er etablert prosjektorienterte utviklingssamarbeid der vi ser gode resultater, som i Hedmark. Der har alle 22 skoler jobbet etter samme mål og etablert et nettverk der de lærer av hverandre. Det har løftet elevene mye, og da blir skoleledere mer positive og engasjerte – det smitter på elevene. I tillegg har vi en generasjon med lærere som det er lettere å snakke med. Vi er på rett vei, men det er en stor skute å snu.

Ansiktsuttrykket blir med ett mer alvorlig.

– Jeg har lyst til å si: Den generasjonen som vokser opp nå, har aldri vært så avhengig av utdannelse. Det de lærer i skolen i dag, bestemmer hva slags liv de skal få. Vi lever i et kunnskapssamfunn og utdannelse er nøkkelen til arbeidsmarkedet – mye mer enn før. Ikke bare er enkeltpersoner avhengig av utdannelse, men hele vårt framtidssamfunn avhenger av det. Vi kan ikke konkurrere på billig arbeidskraft.

– Når den beskjeden inn til en umotivert 13-åring?

– Kanskje ikke, men det er derfor læreren er så viktig. Lærerjobben er den viktigste jobben i Norge, det er det ingen tvil om. Hvis ikke læreren lykkes, så vil ikke eleven lykkes heller. Vi kan ikke miste én av fire elever, det er krise at så mange detter ut av skolen.

Han setter blikket i oss.

– Av de 25 prosentene som ikke fullfører videregående, er 20 prosent i NAV-systemet innen de er 24 år. Og mange blir der livet ut. Det koster Norge milliarder av kroner per årskull. Hvis vi skal fortsette med så store kostnader, vil det snart knake alvorlig i velferdsmodellens fundament.