– Det er en sterk etterspørsel etter arbeidskraft, og det er bra. Men sysselsettingen i innvandrerbefolkningen er betydelig lavere enn i majoritetsbefolkningen. Å tette dette gapet må være en målsetning, sier Grete Brochmann, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo.

– Hva må til for å tette gapet?

– Tre stikkord: Aktivisering, tilrettelegging og kompetanseheving. Vi har fått mange innvandrere med lave kvalifikasjoner, og de trenger opplæring for å imøtekomme etterspørselen i det norske arbeidsmarkedet.

– Hva er risikoen hvis vi ikke lykkes bedre med integreringen?

– Da kan en stor andel mennesker bli avhengig av sosiale ytelser, som er kostbart for velferdsmodellen. Dette utenforskapet har stor innvirkning på individene og får følger for neste generasjon. Det er en uheldig utvikling.

– Haster det å snu utviklingen?

– Jeg vil heller si det slik: Ankomsttallene har vært lavere enn ventet etter flyktningkrisen i 2015, og det har gitt myndighetene en gyllen sjanse til å gjøre et kjempeløft nå. Det er nå større kapasitet til å integrere dem som allerede er her.

Brochmann sitter bak pulten på Harriet Holters Hus på Blindern. Bokhyllene er stablet med kunnskapsbøker, og utenfor vinduet trasker studenter med tunge sekker på vei til undervisning. I 2003 ble Brochmann tildelt Brageprisen som medforfatter av verket «Norsk Innvandringshistorie», og de siste årene har hun ledet to utvalg om nnvandringens konsekvenser på norsk velferd og økonomi. Det siste utvalget fra 2015 skulle særlig se på integreringen av flyktninger i kjølvannet av flyktningkrisen den vinteren.

– Det må påpekes at sysselsettingen av innvandrere i Norge er høyere enn i andre OECD-land, som har sammenheng med en velfungerende norsk økonomi. Men som vi sier i utvalget: Vi lykkes likevel ikke godt nok.

Hovedsakelig ser bildet slik ut:

Innvandrere, og særlig de med flyktningbakgrunn, har lavere sysselsetting enn majoritetsbefolkningen og er mer avhengig av økonomisk sosialhjelp. I samarbeid med Statistisk sentralbyrå gjorde Brochmann 2-utvalget også en kalkulering av hva dette kan koste samfunnet på sikt. Én beregning antydet at mislykket integrering vil koste en halv million kroner per innvandrer i 2031. Beregningene skapte reaksjoner, noen mente det var stigmatiserende og kalte det et «innvandrerregnskap».

– Det er ikke et regnskap, for det gir assosiasjoner til en fasit av hva dette koster. Det er framskrivninger med utgangspunkt i nå-situasjonen, med stor usikkerhet om fremtiden. Tallene må brukes til å vise hva som kan skje om det ikke gjøres endringer i politikken.

Hun lener seg fram i stolen.

– Poenget er å vise hvor stor gevinsten er av å få folk i arbeid. Fremskrivningene viser også at norske kvinner «koster samfunnet mer» enn innvandrermenn, men det kom helt i skyggen.

– Du har sagt at den norske velferdsmodellen er «en ressurs og et problem». Hva mener du med det?

– Det er et viktig poeng. På den ene siden er innvandring et problem fordi små lønnsforskjeller skaper en høy terskel for å ansette folk med lave kvalifikasjoner. På den andre siden er velferdsmodellen en ressurs med sine gode velferdsstatlige institusjoner og en introduksjonsordning som hjelper nykommere med raskt å bli funksjonsdyktige i samfunnet.

– Bør norske virksomheter gjøre mer for å bidra til en vellykket integrering?

– Norske virksomheter kan gjøre mer. Jeg tror det er en vilje i næringslivet til å ansette flere innvandrere, men det må tilrettelegges fra det offentlige. Vi kan ikke forvente at virksomheter av ren idealisme skal ansette folk med lavere produktivitet. Et tettere samarbeid med NAV-systemet er ett mulig tiltak. I Distrikts-Norge har vi sett noen gode resultater av dette.

At vi lykkes med integrering er viktig ikke bare for innvandrerne. Det er viktig for oss alle.

Brochmann 2-utvalget kom med flere konkrete forslag til å bedre integreringen av innvandrere i arbeidslivet. Rask språkopplæring og individuelle kvalifiseringskurs kan fungere bedre enn pakkeløsninger mot flere grupper, var blant innspillene.

– Innvandrere er alt fra analfabeter til folk med doktorgrader. Da må det lages ordninger som er bedre tilpasset den enkelte. Man kan for eksempel lage et cluster med folk fra liknende bakgrunn, det kan gi mer effektiv opplæring.

– Du er i tvil om de tiltakene som er iverksatt fungerer godt nok?

– Det må satses mer systematisk på effektevaluering. I Norge starter vi ofte med tiltak som vi ikke har begreper om virker eller ikke. For ikke å sløse med offentlige ressurser, er det nødvendig med systematiske utredninger. Det går milliarder inn i integreringsvirksomheter, da må vi vite om de virker.  

Den nye regjeringserklæringen har mål om å få flere med «hull i CV-en» i jobb, og dette skal gjelde minst 5 prosent av nyansatte i staten. Statsminister Erna Solberg kalte dette en «inkluderingsdugnad».

– For noen flyktninger er det norske arbeidsmarkedet åpenbart for krevende. Det er en del ufaglærte som trenger opplæring før de er klare for jobb, sier Brochmann. 

– Glemmer vi ofte de gode nyhetene når det gjelder integrering i arbeid?

– Ja, og de gode nyhetene er alle de som faktisk kommer seg i arbeid, som er en høy andel sammenliknet med andre land. Men andelen er fremdeles for lav, særlig for enkelte grupper.

– Er det særlig kvinner fra enkelte land som ikke vil eller kan arbeide?

– Ja, men bildet er nyansert. Noen er kanskje ikke i stand til å fungere i det norske arbeidslivet, fordi de mangler utdannelse og kanskje har mange barn. Fokuset bør derfor rettes mot alle de som vil jobbe, men som ikke klarer å skaffe seg arbeid.

– Vil det svekke tilliten til velferdsmodellen om vi ikke løser integreringsutfordringene bedre?

– Det blir en stor utfordring hvis økonomisk ulikhet spiller sammen med kulturell ulikhet. Hvis de som er minst i arbeid også er kulturelt mest forskjellig, kan det bli uheldig. Det kan gjøre noe med vårt syn på innvandrere og integrering. Det er et faremoment. Men …

Hun rensker halsen.

– Det er ikke sånn at den norske velferdsstaten står og vakler. Vi har skapt en solid og robust samfunnsformasjon for å absorbere nykommere til landet, men selvsagt: Dermed ikke sagt at velferdsstaten ikke kan være utfordret på lenger sikt.

Innvandrere er alt fra analfabeter til folk med doktorgrader. Da må det lages ordninger som er bedre tilpasset den enkelte.

Brochmann 1-utvalget hadde en rød-grønn-regjering som oppdragsgiver, mens Brochmann 2 hadde en blå-blå-regjering bak seg. Det andre utvalget ville spille videre på det første, som hadde stor gjennomslagskraft og var gjenstand for mye debatt.

– I all hovedsak er det politisk konsensus i Norge når det gjelder integreringsarbeidet, sier Brochmann.

– Det er kanskje overraskende for mange?

– Det kan være, men å jobbe for rask integrering, særlig i arbeidslivet, er delt over hele det politiske spekteret. Samtidig er det konsensus om at innvandringen må reguleres. En åpen innvandring vil hindre god integrering.

– Konsensusen til tross, vi slutter aldri å debattere disse temaene?

– Nei, og det er fordi det alltid kommer nye mennesker. Utfordringene med integrering vil fortsette, det er en never-ending-story. 

– Er du optimistisk med tanke på å lykkes bedre?

Hun har forskersvaret klart.

– Det er vanskelig å gi et entydig svar på. Det er mye som er bra, men også en god del uløste problemer. Jeg har ingen to streker under svaret. Men jeg kan si dette: At vi lykkes med integrering er viktig ikke bare for innvandrerne. Det er viktig for oss alle.