Det sies at den norske velferdsmodellen er truet. Det sies at det vil bli et økende gap mellom folks behov for velferdstjenester og samfunnets økonomiske bærekraft, at vi ikke kan opprettholde de samme velferdsgodene i framtiden. Slikt bør uroe lederen for Norges største parti. Når det i tillegg hevdes at én av tre jobber vil bli borte i framtidssamfunnet, bør det gå kaldt nedover ryggen på en Arbeiderparti-leder. Men Jonas Gahr Støre er klar til kamp.

– Det norske samfunnet har betydelige utfordringer framover for å sikre arbeid, velferd og trygghet, men jeg vil si: La oss møte dette med håp og tro om at vi vil klare oppgavene. Vi har en høyt kompetent befolkning, rike naturressurser og gode økonomiske utsikter, så jeg vil advare mot krisetenkning. Men utfordringene er reelle, sier Støre som understreker at kamp mot ulikhet og for like muligheter er avgjørende for å lykkes. 

Perspektivmeldingen, regjeringens beskrivelse av en framtid med trangere økonomiske tider og tøffere politiske prioriteringer, gir en god beskrivelse av veien framover, mener Støre, men regjeringen viser svak evne til å ta de fulle konsekvensene av sin egen analyse. 

– Omstilling er nødvendig. Det uroer noen, men hvis det er ett samfunn som er dyktig til å omstille seg, så er det det norske. De lave oljeprisene de siste årene viser hvor gode vi er til å takle en stor utfordring, samtidig har vi en av de mest moderne offentlige sektorer i Europa.

Han setter en finger i bordplaten.

– Mitt hovedpoeng er dette: For å lykkes med omstilling, må vi jobbe på nye måter og ikke frykte ny teknologi. Og vi kan gjøre dette og sikre noen av de grunnleggende kvalitetene i vårt samfunn: Små forskjeller, i inntekt og muligheter; og trepartssamarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og staten.

Omstilling er nødvendig. Det uroer noen, men hvis det er ett samfunn som er dyktig til å omstille seg, så er det det norske.

Han kikker opp fra notatene foran seg.

– Det er den norske modellen, og den er vårt gull – og vår mulighet – for å lykkes.

Han sitter på partilederkontoret på Stortinget, med burgunder genser over mørk skjorte. Brillene ligger foran på bordet, ved siden av en bunke med dagens papiraviser. Et fotografi av tørrfisk i et nordnorsk fiskevær dekker nesten en hel langvegg, Willy Brandt-prisen han fikk i 2013 har plass ved vinduet, og på skrivepulten ligger to bøker: «Å lykkes med taler» og Den Norske Turistforeningens årbok. Snøen laver ned denne fredagsmorgenen, og Støre er forberedt: Et par knallgule Fischer-ski står lent inntil bokhylla.

– Planen er å ta toget til Hakadal på slutten av dagen og gå på ski hjem derfra. Det blir dagens, kanskje ukas, høydepunkt, sier han.

– Blir tankene litt klarere uti skiløypene?

Han smiler.

– Ja, de gjør egentlig det.

Det er nok å tenke på. Noe av det han grubler mest på, er om grunnlaget for velferdsstaten kan bevares. For fakta taler for seg selv: Oljegullalderen er over, produktivitetsveksten er synkende og andelen som faller utenfor arbeidslivet er økende.

– Det er avgjørende at andelen som ikke jobber går ned, den andelen har økt kvartal for kvartal de siste årene. Jeg er særlig urolig for unge menn, i alderen 25 til 35, der flere faller utenfor. Mange har hverken fullført videregående skole eller har de kvalifikasjonene som trengs.

– Hva må dere politikere gjøre?

– Vi må lykkes bedre med å få flere gjennom videregående utdanning. Vi vet at én av fire ikke vil fullføre, det er et stort nederlag. Løsningen er å styrke kompetansen hos de ansatte i barnehagene, sikre flere lærere og tidlig innsats i de første skoleårene og ruste opp yrkesfagene. Vi har vedtatt en lærernorm som vi gi oss flere lærere, og vi skal få en stor kompetansereform for arbeidslivet som betyr at du og jeg, fra vi er 20 til 60, vil få oppdatert kompetansen jevnlig.

Han har lagt merke til hva Spekters leder Anne-Kari Bratten sa om at flere i Norge må arbeide mer, og særlig at kvinner som jobber frivillig deltid må jobbe mer.

– Jeg vil først og fremst si: Vi må arbeide mer variert. Vi har ulike behov og ulik kapasitet gjennom livet, vi bytter jobb og har ulike livsfaser som er krevende. Jeg husker selv tidssklemmefasen da barna var små og jeg jobbet mindre, nå er de store og jeg kan jobbe mer. Den fleksibiliteten bør samfunnet legge til rette for gjennom økonomiske insentiver og ordninger.

– Det blir ikke bedre produktivitet av det?

– Vi må akseptere at noen jobber mindre og tar ut mindre økonomisk betaling mot mer fritid. Samtidig skal vi heller ikke glemme dette: At vi lever av hverandres arbeid, ikke bare vårt eget. Det er velferdssamfunnets ubrytelige kontrakt.

Noen bransjer og virksomheter vil merke omstillingene hardere enn andre. Noen frykter teknologien og er redde for å bli erstattet av en robot eller annen form for kunstig intelligens. Det som for få år siden virket som science fiction, er nå høyst reelt for en rekke arbeidstakere.

– Vi har hatt effektivitetsforbedringer siden tidenes morgen. I helse- og omsorgssektoren vil flere oppgaver løses mer effektivt med ny teknologi, og det er bra. Men det kan også skape grunnlag for nye tjenester som det kan bli arbeidsplasser av.

– Trenger arbeidstakere å frykte ny teknologi?

– Nei, norske arbeidstakere sier at de er positive til å ta i bruk ny teknologi, at de er positive til endringer. Se bare på Madshus.

– Skiprodusenten?

– Ja, Madshus produserer nå ski rimeligere i Norge enn i Kina. De bruker åtte timer per parski på Biri, og to dager i Kina. På Biri sitter kulturen i bedriften og de har klart omstillingen med ny teknologi på en suveren måte. Å satse på kompetanse og homesourcing – ikke alltid outsourcing – kan lønne seg.

– Men er ikke omstillingene i en del yrker mer krevende enn noen gang?

– Vi har alltid sagt at de endringene vi opplever her og nå, er mer omfattende enn noen gang før, og på sett og vis har det alltid vært rett.  Ja, det er store teknologiske endringer, det er mer automatisering og kunstig intelligens. Men det løser en del oppgaver som mennesker aldri før har klart, som i helse- og omsorgssektoren. Det som er viktig å anta, er at teknologien også vil skape nye jobber. Så lenge det er uløste oppgaver i et samfunn, er det potensiale for jobber.

Brillene tas av og legges på bordet. Blikket blir mer alvorlig. 

– Hvis det var slik at teknologien overtok jobbene, at det ikke ville vært mer å gjøre, så ville jeg vært bekymret. Men det er ikke tilfelle. Vi løser oppgaver vi før bare drømte om, som å fjerne plast fra havet og resirkulere – begge deler kan skape flere jobber. Og ta ensomhet: Gjennom nettverksteknologi kan du med digitale verktøy koble mennesker og ressurser gjennom en app, som Nyby på Tøyen gjør. Kunstig intelligens og nye arbeidsplasser kan gå hånd-i-hånd.

Vi viser ham heftet om «Arbeidskraftfond Innland», et initiativ fra Spekter om å måle samfunnets avkastning av den totale arbeidskraften – og sammenlikne den med avkastningen fra oljevirksomheten. I teorien viser den at befolkningens samlede arbeidsinnsats er mer verdifull enn oljeinntektene.

– Det er et godt poeng, og viktig å minne om i samfunnsdebatten. Jeg pleier å si at hvis alle norske kvinner sluttet å jobbe et helt år, vil det bortfallet av inntekter tilsvare hele vår oljeformue. Da kan kvinner se menn i øynene og si: «Se hvor mye vi betyr». Arbeidskraften er vår viktigste ressurs.    

– Er du optimistisk? Vil vi komme gjennom omstillingene og bevare velferdsgodene på samme nivå?

– Jeg er nøktern optimist, fordi det gir oss en bedre motivasjon enn om vi skulle være pessimistiske. Men omfanget av oppgavene framfor oss er det all grunn til å ta på alvor. De bør være en oppvåkning for alle. 

– Er det noe du frykter?

– Nei, men jeg vil advare mot å lene seg tilbake og tro at dette går bra av seg selv. Et samfunn krever innsats av alle, og vi må finne den rette balansen mellom «jeg» og «vi». Hvis «vi» skal lykkes, må «jeg» bidra. Vi må stå på sammen.

Teknologien vil også skape nye jobber.