– 2018 vil være året da alle er enige om at livslæring må til, sier Silvija Seres.

Forretningskvinnen, rådgiveren og foredragsholderen, kvinnen med doktorgrad i matematikk fra Oxford University og fortid som systemutvikler og forsker i Silicon Valley, mangler ikke engasjement når temaene «digital kompetanse» og «morgendagens bransjer» kommer på bordet.

– Utdanning og læring er ikke lenger et engangsprodukt, men et livslangt produkt. Det krever en holdningsendring fra skoler, arbeidsgivere, arbeidstakere og fagforeninger. I dag finnes det over 600 åpne online-kurs fra de beste universitetene i verden enhver kan benytte seg av, samt en rekke gratis programmeringskurs for å øke kompetansen. Men det jeg er bekymret for …

Hun lener seg over bordet.

– Det er at vi bare snakker om det, at hverken næringsliv eller myndigheter tar ansvar for læringen. Vi kan ikke sitte og vente på hverandre, for vi har ikke nok digitale hoder. Hvis vi ikke utvikler oss, blir vi hengende etter.

– Hva kan en arbeidsgiver gjøre for å oppgradere staben?

– Det må lages en kunnskapsreise for de ansatte. Det er ikke nok å sende folk til mastergrad på BI, læring må skje gjennom kontinuerlige mikrokurs, 2-3 timer i uka. Vi trenger en real kunnskapsdugnad der både ansatte, ledere og utdannelsesinstitusjoner er med. Og vi må slutte å snakke om digital kompetanse i for nerdete termer – det må gjøres interessant.

Vi trenger en real kunnskapsdugnad der både ansatte, ledere og utdannelsesinstitusjoner er med.

Hun ser opp fra notatblokken foran seg. Flere av poengene er utringet med gråblyant.

– Dessverre hører du for ofte om ledere som utsetter nytilpasningene og heller fokuserer på budsjettet og strategier. De glemmer at endringene skjer i dag. Her og nå.

Hun kommer rett fra Slottet og et møte med Kongen, som er æresmedlem i Polyteknisk Forening der Silvija er president. Uka etter skal hun intervjue statsminister Erna Solberg til en podcast om den digitale revolusjonen, i tillegg skal hun presse elleve foredrag inn på sju dager. Med mann og fire barn hjemme på Østerås i Oslo, kan du lure på hvordan hun rekker over alt.

– Når du brenner for det du driver med, så går alt, sier hun.

I foredragene snakker hun ofte om den «Den fjerde industrielle revolusjonen». En revolusjon der digitale teknologier smelter sammen med fysiske, biologiske og økonomiske systemer. En revolusjon vi står midt oppi nå, mener hun.

– Tidligere kunne det ta hundre år før teknologiske endringer fikk konsekvenser for samfunnet og arbeidsprosesser. I dag skjer teknologiske endringer raskere for hvert år, og det vil skape store omveltninger for alle industrier og teknologier.

«Hun vet hva Norge skal leve av etter oljen» var tittelen da Aftenposten gjorde et intervju med henne.   

– Se på genetikk: Det forskes på gener så vi kan utvikle umenneskelige krefter. Det vil gi oss en verden der vi jobber annerledes, fordi vi blir annerledes som mennesker. Teknologien bygges inn i oss og gir oss bedre og lengre liv. Samtidig kan vi få en chip i hjernen som gjør oss betydelig smartere. Den digitale revolusjonen kan løfte mennesket til uante høyder. Men det innebærer også at vi gir bort data, som igjen betyr mindre frihet. Jeg ser for meg en stor verdidiskusjon framover om disse etiske dilemmaene.

– Hva vil det kreves av en arbeidstaker i en slik verden?

– Du må bli god på å navigere i en annerledes verden. Instrumentelle evner som kritisk tenkning vil bli viktigere enn noen gang.  Når alt blir automatisert, står vi igjen med de vanskelige valgene. Da må vi bruke kompleks tenkning, etiske verdier og evne å prioritere. Dagens ungdom tror de kan lære alt i løpet av tre minutter på You Tube – og har delvis rett. Men å filtrere alt, blir en krevende jobb. Ikke alt som er riktig er viktig.

– Noen frykter at én av tre jobber blir borte med automatisering og robotisering?

– Det er uunngåelig at noen jobber forsvinner, og det estimeres at over 60 prosent av dagens yrker er borte innen 15 år. Men det kommer nye jobber. Og det blir opp til oss hvor mange vi skaper i den digitale tidsalderen. Det gjelder å møte endringene på en entusiastisk måte.

– Hvilke næringer vil rammes mest, mener du?

– Egentlig alle. Studier viser at selv ingeniører, kirurger, journalister kan automatiseres bort, ikke bare ufaglærte. Det viktige er at teknologien er en drivkraft som kan skape helt nye markeder. Det industrielle landskapet vil endres, og det vi trenger er menneskelig konseptforståelse, kreativitet og etiske vurderinger. Kombinasjonen av det kreative og etiske, og superanalytiske maskiner, vil være en utrolig effektiv modus operandi i fremtiden, sier hun.

Silvija er ikke i tvil: Vi bør ikke frykte teknologien. Og vi bør slutte å beskytte posisjoner og monopoler. «Tilpasning» bør være det nye mantraet.

– Winston Churchill sa: «Vi bygger våre hus. Så bygger de oss».

– Ja?

– Vi må tenke nøye gjennom hvordan vi kan styre teknologien på en konstruktiv måte. Tradisjonelle monopoler faller i møtet med hypereffektive digitale markedsplasser. Det har aldri vært lettere å starte selskaper, og med en god idé kan du raskt vinne markedsandeler både lokalt og globalt.

Vi trenger en real kunnskapsdugnad der både ansatte, ledere og utdannelsesinstitusjoner er med.

Et annet begrep hun stadig er innom i sine foredrag, er «Amaras lov»: Teorien om at teknologi overvurderes på kort sikt, men undervurderes på lang sikt.

– Vi blir forført av ny teknologi, men skuffet når den ikke endrer livet vårt over natten. Derfor mister du lett det lengre perspektivet, der endringene er enorme. For ti år siden var det helt andre megaselskaper enn Google og Facebook som dominerte, og om nye ti år vil kanskje andre dominere. Selskaper som eksperimenterer og prøver å være i forkant med nye tjenester og produkter, tror jeg vil lede an.

– Vil den digitale revolusjonen også skape større forskjeller?

– I Silicon Valley påstår de at verden aldri har vært bedre, og at den digitale revolusjonen er demokratiserende. Og ja: Sult, krig, sykdom – de store menneskelige problemene – er blitt mindre. Men det som handler om genetikk og forbedringer av kroppen, kan bli et marked der ulikhetene blir større og noe forbeholdes en superelite.

Hvordan ser det norske arbeidslivet ut om 15-20 år? Svaret er avhengig av hvilke valg vi tar i dag, mener hun.

– Vi vil jobbe mer fleksibelt og effektivt. Det norske arbeidslivet er innovativt og mange viser god evne til å tilegne seg ny læring. Men det vil bli tapere. Og de må gis valgmuligheter så de kan bidra som medlemmer i arbeidslivet, og ikke passiviseres i et NAV-system. 

– Er norske bedrifter godt nok forberedt på de digitale endringene?

– Bare delvis. Vi tar ikke innover oss hvor fort og brutalt dette skjer, og hvor stort behovet for ny kunnskap er. Men jeg savner noen i politikken som snakker om dette på en smittsom og inspirerende måte. Det er en følelse av «å bli digitalisert», noe som tvinges på oss. Noen må si: «Ja, vi vil ha flere jobber og jobbe mer effektivt».

– Bør Norge ha som mål å bli best i verden på ny teknologi?

– Ja, men ikke på alt. Japan vil bli best i verden på velferdsrobotikk, Tyskland skal bli best på industrirobotikk, New Zealand på digitalt jordbruk og Estland på digital myndighetsstyring. I Norge er vi ikke enige om hva vi vil bli best på.

– Du har kanskje et forslag?

– Ja: Havet. Norge har hatt et eventyr innen shipping og olje, nå kan vi sikte mot å bli verdens beste innen skipsmaling, miljøvennlig skipsrensing, skipsnavigasjon, selvkjørende skip og undervannsdroner. Vi har mye kunnskap om havets økosystem, og gjør vi det rette kan vi gå fra ett stort bein – oljen – til fem eller seks innen maritim og marin virksomhet. Det er Norges mulighet nå.