Det er de som sier at det venter en flodbølge av misnøye der ute. At det er et betydelig strekk mellom hva folk forventer av fremtiden og hva de reelt vil få. Alvoret har ikke gått opp for folk flest, sies det. Omstillingene blir enorme, velferdsstaten er truet. Det snakkes om en potensiell krise for norsk økonomi. Men Svein Gjedrem deler ikke det bildet.

– Det meste tilsier at det vesentligste av velferdsstaten kan videreføres. Norsk økonomi hadde en sterk vekst fra 1990-tallet og fram til 2013-14, og framover kan vi ikke basere oss på de samme gunstige forholdene. Men det blir ikke nødvendig å bygge ned velferdsstaten, sier han.

– Vil vi ikke måtte forvente tøffere veivalg framover?

– Jo, til en viss grad, men omstilling er ikke noe nytt. På 1950-60-tallet hadde vi omstillingen fra primærnæring til industri, 80-tallet var krevende med store strukturendringer, 90-tallet og inn i 2000-tallet hadde IT-revolusjonen. Dette er historiens gang.  

– Er ikke de omstillingene vi ser nå større enn tidligere generasjoners?

– Nei, sånne utsagn er historieløse. Alle i etterkrigstiden vil si at de har vært gjennom store omstillinger. Noen trekk ved dagens utvikling fremstår likevel som annerledes. Vi har for eksempel fått et fritt arbeidsmarked i EØS-området, som har ført til en stor arbeidsinnvandring. Det har endret strukturen i for eksempel bygg- og anleggsbransjen. Kinas inntogsmarsj i verdenshandelen har ført til store endringer for de tradisjonelle industrilandene, både positive og mindre gunstige.

– Noen hevder at en av tre jobber vil forsvinne som følge av digitalisering og automatisering? Er ikke det mer dramatisk enn før?

– Det forsvinner jobber hele tiden, for hver generasjon, spørsmålet er om det kommer nye. Og det vil det gjøre i årene framover. Det som er noe spesielt nå er at det forsvinner jobber i det midtre sjiktet i mange industriland, som skaper en usikkerhet i og for middelklassen.

For ett år siden la regjeringen fram Perspektivmeldingen, som skisserte en fremtid med større økonomisk usikkerhet. «Fra 2030 vil offentlige utgifter øke raskere enn inntektene hvis vi ikke gjør endringer», skrev regjeringen i en pressemelding og fortsatte: «Finansieringsgapet betyr at vi må gjøre noe annerledes i fremtiden. Regjeringen mener det er to strategier for å trygge velferdssamfunnet i fremtiden: Øke yrkesdeltagelsen og ta i bruk nye og bedre løsninger i offentlig sektor».

Når det gjelder «ta i bruk nye og bedre løsninger i offentlig sektor», er det litt å gå på, mener Gjedrem. 

– Offentlig sektor har vært preget av stor produktivitetsvekst, se for eksempel på Lånekassen eller Skatteetaten der det har skjedd store effektiviseringer. Men i det offentlige er det krefter og motkrefter, og det kan fremdeles hentes ut større effektivitetsgevinster. Et eksempel på noe som ikke er effektivitetsfremmende, er å sette et mål på antall jobber i en sektor, som et visst antall politifolk eller antallet lærere pr elev eller et mål for ressursbruken i en sektor som andel av BNP eller av det samlede statsbudsjettet. En bør i stedet sette realistiske mål for hva sektorene skal yte av tjenester og utnytte ressursene effektivt for å nå dem. 

Vi har antagelig for høyt kostnadsnivå for å lykkes med en bred omstilling som vil trengs i næringslivet utover på 2020-tallet.

Snøen laver ned utenfor, lenger nedi gata ser vi Norges Bank der han tilbragte 12 år som sentralbanksjef. Hansker og lue ligger på bordet, han er kledd i mørk dress og rødt slips. Offisielt er han pensjonist nå, men han fyller en 20 prosents stilling på Norges Handelshøyskole og har styreverv i Helse Sør-Øst og Helse Bergen. Det fyller dagene. 

– Hvis du ser på de store, private og statlige selskapene i industri, handel og bank, så klarte de å redusere kostnadene i administrasjonen, såkalt overhead, som følge av IT-revolusjonen. Den samme omstillingen har ikke skjedd i offentlig sektors byråkrati, som er større enn nødvendig. Helt fra Stortinget og departementene, til direktoratene og kommunene, er det mye å hente. Jeg tror det samme er tilfelle i organisasjonslivet, inklusive i arbeidsmarkedets organisasjoner.

– Er du bekymret for den vedvarende, lave produktivitetsveksten?

– Produktivitetsveksten har svingt i hele etterkrigstiden. Den falt på 1970-tallet, men fra 1990-tallet mot 2000 fikk den et løft igjen. Vi fikk et særlig løft som følge av de omfattende strukturreformene på 1980- og 90-tallet. Men siden 2006-07 har produktivitetsveksten vært vesentlig lavere både i Norge og i andre land, og nå har den vært nede i 0,5-0,7 prosent. Med lavere vekst i produktiviteten i næringslivet blir det mindre rom for vekst i lønninger og inntekter.  Fallende produktivitetsvekst kan også skyldes at næringsstrukturen er i endring. 

– Lav produktivitetsvekst henger sammen med graden av omstilling?

– Den er iallfall et uttrykk for omstilling. Mange av de verktøyene vi bruker, som å bestille teaterbilletter med telefonen så vi slipper å stå i kø, øker produktiviteten i husholdningsøkonomien. Det minner om 50-60-tallets effektivisering i husholdningene. Da vaskemaskinen og oppvaskmaskinen la et grunnlag for at kvinner kunne gå ut i det organiserte yrkeslivet. Det ga igjen et løft i den målte produksjonen i samfunnet. I dag ser vi kanskje ikke den samme effekten på yrkesdeltakelsen av mer effektiv tidsbruk i hjemmene.

– Flere mener at vi trenger et mer nyskapende næringsliv i post-oljealderen?

– Fra et økonomisk-politisk synspunkt så er vi overhodet ikke i en post-oljealder. Oljeprisen er høyere nå enn gjennomsnittet i hele perioden fra begynnelsen av 1970-tallet, og aktiviteten og inntjeningen i næringen er god. Oljeproduksjonen nådde en topp rundt 2005, falt fram til om lag 2015 og har siden stabilisert seg og vil trolig øke noe igjen de nærmeste årene. Så oljevirksomheten skaper fortsatt store verdier 

– Men kanskje ikke fem eller ti år fram i tid?

– Nei, fra om lag midten av 2020-tallet er det sannsynlig at produksjonen vil falle gradvis igjen.

– Hvilke andre bein skal da velferdsstaten lene seg på?

– Et viktig bein er Statens pensjonsfond utland eller oljefondet. Her brukes nå den realavkastningen en kan vente fra fondet.  Det finansierer gode 15 prosent av statens utgifter, og det er opprettholdbart i 15-20 år til. Statens oljeinntekter blir tilført dette fondet. De er tilstrekkelig store til at fondet kan vokse i takt med verdiskapingen i fastlandsøkonomien selv om staten bruker hele den reelle avkastningen av fondets investeringer. 

I det offentlige er det krefter og motkrefter, og det kan fremdeles hentes ut større effektivitetsgevinster.

Nivået på offentlige utgifter og skattenivået som andel av verdiskapingen i fastlandsøkonomien ble grovt regnet holdt uendret fra begynnelsen av 1980-årene og til tidlig 2000-tall. Nivåene svingte med konjunkturene, men det var ikke en trend med stigende eller fallende nivåer. Fra 2000 og fram til i dag har skattenivået fortsatt endret seg lite, men staten har overført stadig mer fra oljefondet til statsbudsjettet og brukt de midlene til å bygge opp offentlig sektor. Det har da vært en sterkere vekst i offentlig sektor enn i fastlandsøkonomien. Det kan nok ikke vare ved uten at skatte- og avgiftsnivået øker. Og med høy vekst i utgiftene er det ikke nok med ett løft i skattenivået. Det må økes hvert år. Det er nok ikke så klokt. Vi har allerede et ganske høyt skattenivå. Næringslivet skal helst ikke svekkes, og med lav produktivitetsvekst og liten stigning i reallønningene før skatt vil det nok sitte langt inne å skatte lønn og arbeid hardere.

Gjedrem tar en kort pause i tankerekken og strekker seg etter kaffekoppen.

– Ett element er viktig: Vi har antagelig for høyt kostnadsnivå for å lykkes med en bred omstilling som vil trengs i næringslivet utover på 2020-tallet. Kostnadsnivået i Norge er fortsatt farget av den sterke konjunkturen som de høye oljeprisene ledet til. Den norske krona er reelt sett sterk og ikke svak. Det kommer for eksempel til uttrykk i at en norsk lønningspose rekker vesentlig lenger i Sverige enn en svensk i Norge.

Han lener seg over bordet:

– Jeg mener det er tre forhold som er viktige på mellomlang sikt. For det første: Brede strukturreformer i offentlig sektor slik at ressursene der kan rekke lenger. For det andre: Veksten i offentlige utgifter må ikke være høyere enn veksten i fastlandsøkonomien skal vi unngå vedvarende økninger i skatte- og avgiftsnivået. Og for det tredje må den reelle verdien av krona eller kostnadsnivået her hjemme sammenliknet med i andre land tilpasse seg slik at vi kan få større bredde i næringslivet.

Hvis det er noen utgifter som vokser i det offentlige, så er det innen helse. Som styreleder i både Helse Bergen og Helse Sør-Øst har Gjedrem noen tanker om den posten i årene framover. 

– Noen av de store offentlige sektorene, som kommunene og spesialisthelsetjenestene, kan ikke vokse fra resten av norsk økonomi. Vi vet at statens utgifter til pensjoner fortsatt vil vokse sterkere enn i økonomien ellers. Da kan neppe andre store områder og poster i offentlig sektor vokse mer enn fastlandsøkonomien uten at skattene må settes opp, sier han. 

– Men helsetjenesten er en sektor der teknologisk utvikling har gitt stor effektivisering. Alle som var gjennom en meniskoperasjon på 1970-tallet, vet at det var ressurskrevende med liggetid på sykehus i flere dager . I dag tar operasjonen kort tid og du er ute med en gang. Liggetiden generelt på sykehus er sterkt redusert, og nye metoder har gitt produktivitetsvekst og økt effektivitet. Denne utviklingen vil fortsette. På den andre siden …

Han ser opp på klokka på veggen.

– … har vi fått nye og dyrere medisiner, noen med patent der industrien skal ha igjen utviklingskostnadene og få høy fortjeneste. Og eldrebølgen vil etter hvert øke behovet for spesialisthelsetjenester.  Men jeg tror ikke at vi kan bygge på at inntektene i helsesektoren eller i andre store områder av offentlig sektor kan vokse fra det nærings- og arbeidslivet som inntektene hentes fra. 

Er da konklusjonen at vi må ruste oss for morgendagen? At det blir hardere tider?

– Jeg liker ikke den beskrivelsen. Ja, vekstratene vil trolig ikke bli de samme, og økningen i reallønninger blir trolig ikke som vi har vært vant med. Men det er ikke tale om hardere tider, mer en avdemping av veksten.  

– Du høres mer optimistisk ut enn andre?

– Vel … de som eventuelt måtte si at velferdsstaten må nedbygges og reallønninger falle – hvis noen sier det -  har nok etter mitt skjønn kanskje ikke tenkt nøye nok gjennom det.

Et sjeldent smil sniker seg fram.

– Eller de bruker feil ord. En skal være omtenksom i valg av verb og adjektiver.