– Det er ingen land i verden som har et så kompetent statlig eierskap som Norge. Ingen!

Kjell Roland (69), sosialøkonom og en av grunnleggerne av analyseselskapet ECON, snakker med rolig, men tydelig stemme.

– Det betyr at staten eier mer av næringslivet enn tilfellet er i andre vestlige land, og kanskje eier den norske staten like mye av næringslivet som Kina gjør med sitt. Men vi driver det mer profesjonelt og har en eierskapsavdeling i næringsdepartement som er best i verden.

Han får et skarpt blikk.

– Det betyr at vi kan bruke det statlige eierskapet i omstillingen de neste 15-20 årene. Da kan vi bygge verdikjeder for hydrogen, da kan vi løfte fram nye industrier og samtidig bevare mye av inntekstlikheten. Noen liker ikke det statlige eierskapet av ideologiske grunner, men i min pragmatiske verden utvider det verktøykassen i næringspolitikken. Det gjør at vi står bedre rustet i det grønne skiftet.

Skal vi nå klimamålene og lykkes med å skape nye arbeidsplasser, er en absolutt forutsetning at vi bygger ut mer energi.

Roland møter oss bare få minutter etter at han fulgte regjeringens pressekonferanse med argusøyne. Der la statsminister Jonas Gahr Støre fram de konkrete planene for å løse fremtidens energibehov. «Grønt lys for havvind» og «Støres havvindsatsing» er toppsakene på de største mediene, og Støre siteres på at utbyggingen til havs vil gi strøm til rundt 450.000 husholdninger.

– Den norske vannkraften er det beste kraftsystemet i Europa, og med vindressurser på land og til havs, vil vi få tilgang på nesten ubegrenset fornybar energi, sier Roland, som i dag er styreleder i SIVA, selskapet for industrivekst. SIVA, som er en del av virkemiddelapparatet, utvikler og finansierer infrastruktur for næringsutvikling. Det inkluderer inkubatorer, næringshager, innovasjonssentre og industribygg.

– Skal vi nå klimamålene og lykkes med å skape nye arbeidsplasser, er en absolutt forutsetning at vi bygger ut mer energi – og det har vi ressurser til. Da kan det norske kraftsystemet være det beste og billigste også om 50 år.

– Er norsk næringsliv rustet til å møte konkurransen i møtet med de drivende trendene internasjonalt, det grønne skiftet og digitaliseringen?

–  Vi er godt posisjonert. En gledelig nyhet de siste to år, er all kapitalen som er hentet inn til grønn teknologi på aksjehandelsmarkedet Oslo Euronext Growth. Der har risikovillige investorer satset store beløp på å utvikle grønn teknologi fordi de tror selskapene vil bli lønnsomme på sikt. Og vi har et overraskende godt entreprenørskap i Norge. Til og med venture markedet er vesentlig styrket de senere år.

– Men de skal inn på internasjonale markeder med tøff konkurranse?

– Absolutt, og det Norge må gjøre er å utvikle et virkemiddelapparat som er mer i tråd med EU. Vi kan ikke ligge langt etter EUs rammevilkår, vi må konkurrere på like vilkår – og da trenger vi et virkemiddelapparat som er tilpasset den nye virkeligheten med radikal politisk styrt omstilling mot en grønn økonomi.

– Det har vi ikke i dag?

– Virkemiddelapparatet er styrt av jus, likebehandling og formalregler, mer enn substans og resultater. Det samvirker for lite, noe som skaper ineffektivitet. For eksempel kan en søknad til Statnett om å bygge en ny transformator, eller en søknad til NVE om å bygge batterifabrikk, settes på vent fordi et hyttefelt må behandles først. Det blir for dumt. Vi må prioritere det som er viktigst ut fra en samfunnsmessig vurdering.

Det grønne skiftet er altfor viktig til å leke partipolitikk og prøve ut ideologier. Vi har sett at samspillet mellom stat og næringsliv har fungert, uavhengig av regjering.

Han sier at veksten i norsk industri de neste 20-30 årene må komme i fornybar energi, og peker på at Norge har de «beste vindforholdene» og «nesten ubegrenset med areal».

– Men vi trenger en vi trenger en pragmatisk, målrettet og kunnskapsbasert næringspolitikk, sier han.

– Hva legger du i det?

– Vi må ikke styres av ideologi. Det store bildet etter andre verdenskrig, fram til 1970-tallet, er at statens rolle var framskutt og aktiv. Mot 1980-tallet fulgte så en mer liberal periode etter USA-president Reagan og Storbritannias statsminister Thatcher. Da privatiserte UK statsbedriftene, mens Norge skapte verdens beste statlige eierskap. Og den norske oljehistorien viste en pragmatisk stat innrettet på å ivareta det norske folkets interesser, vi kopierte ikke andre land men skapte norske løsninger gjennom statsoljeselskap, SDØE og Oljefondet. Og en imponerende og høyteknologisk leverandørindustri som konkurrere på verdensmarkedet.

Han får et alvorlig blikk.

– Nå er vi igjen i en fase der staten skal spille en dominerende rolle i omstillingen av samfunnet. Da er det viktig at pendelen ikke svinger for langt og at staten detaljstyrer eller overkjører markedet. Vi må ha en næringspolitikk som er forutsigbar og ikke følger ideologiske retninger. Vi må ha et tett samspill mellom stat og næringsliv. Det var en slik pragmatisk og resultatorientert politikk som gjorde at vi ikke fulgte England på 1980-tallet og privatiserte statsbedriftene med skapte bedre eierskap. Nå har forresten England startet å reversere disse reformene.

– Frykter du at ideologiske spenninger i politikken kan bringe næringspolitikken ut av balanse?

– Egentlig ikke, for historien viser at vi har vært mer pragmatiske enn ideologiske. Stat og marked har spilt godt sammen og vi har klart å bruke naturressursene godt. Jeg ser ingen grunn til at det ikke skal bli sånn framover også. Men vi ser et taktskifte nå: Fra en passiv holdning til EU og klimapolitikken, og en frykt for å gripe inn i markedet, til en stat som skal være mer framoverlent og aktiv i næringspolitikken.

Likevel er det mer å gå på når det gjelder effektivitet, sier Roland.

– I SIVA har vi spilt inn forslag om å tilrettelegge bedre for nye industrier ved å klargjøre industriarealer der infrastrukturen gjør det mulig. Særlig det å regulere areal tar for lang tid, og i realiteten taper vi til Sverige og Finland, der det raskere legges til rette for at nye industrier kan etablere seg. Det er et stort problem at de regulatoriske prosessene om areal er for omstendelige og tar for lang tid i Norge. Jeg er styreleder i Nordic Mining som skal bygge en i internasjonal sammenheng bærekraftig gruve i Førdefjorden. Det har så langt tatt 12 år fra vi startet planlegging, vi har enda ikke fått svar på siste anke om driftstillatelse. Lærdommen er at ikke prøv å bygge gruve i Norge tross de store mineralressursene som finnes og som er nødvendige for det grønne skiftet.

Historien viser at vi har vært mer pragmatiske enn ideologiske. Stat og marked har spilt godt sammen og vi har klart å bruke naturressursene godt.

For fornybar energi som for gruver er konsesjonsprosessene for lange. Det er ikke ønskelig å senke krav til miljø og samfunnsforhold, men prosessene må gå mye raskere og bli mer forutsigbar.

Han puster tungt.

– Vi vet også at det tar rundt 10 år å bygge nye overføringskabler for kraft til sentralnettet. Det er for tregt hvis vi skal henge med i det grønne skiftet. Vi må produsere mer fornybar energi – og vi må få den fram. Da må konsesjonsprosessene strammes opp og kortes ned.

– Hva skjer om Norge ikke klarer å produsere nok energi?

– Da har vi ikke sjans til å nå klimamålene. Da klarer vi ikke å bygge nok ny industri og vi får ikke til den gradvise omstillingen fra olje- og gassnæringen over til fornybarnæringen. Vi har en leverandørindustri med store teknologimiljøer som bare venter på å ta en ny rolle, særlig med flytende havvind.  

– Men du tror vi vil lykkes med omstillingen?

– Historisk har vi lykkes med dette. Staten har spilt godt sammen med næringslivet, og pressekonferansen om satsingen på havvind er et skritt i riktig retning.  

– Det må vel utløses mer privat kapital for å få fart på investeringene?

– Ja, jeg er rådgiver for Sparebanken 1 Markets på fornybar energi og ser stor investeringsvilje mot grønne teknologimiljøer. Utfordringen er å skalere dette opp. Skal man bygge en batteriindustri, kreves at staten tar en aktiv rolle med å legge til rette og skape et kompetansemiljø. Langskip-prosjektet for fangst og lagring av CO2 var en kostnad på 25 milliarder kroner der staten tok mesteparten av regningen – og det må den gjøre for å utvikle ny teknologien til produkter i markeder som ikke eksisterer.

– Men?

– … men det er viktig å ikke gå skoene av seg. Vi må ikke lage ordninger der det blir sugerør inn i statskassen. Det offentlige må ikke bli nyttige idioter, men sammen med næringslivet bygge nye verdikjeder.

– Andre vil heller liberalisere mer og la markedskreftene styre mer av næringsutviklingen?

– Da får vi ikke til det grønne skiftet. Her må vi følge EU. Det grønne skiftet er altfor viktig til å leke partipolitikk og prøve ut idelogier. Vi har sett at samspillet mellom stat og næringsliv har fungert, uavhengig av regjeringer. Det synes jeg vi skal fortsette med.