– Selvsagt kan vi skape 25.000 nye arbeidsplasser hvert år.

Are Tomasgard mangler ikke tro på hva det norske samfunnet kan oppnå de neste årene. LO-sekretæren, som i tre år var ordfører for Arbeiderpartiet i Sørum kommune i Akershus, mener at nøkkelen til suksess er samspillet mellom næringspolitikk, markedet og offentlig sektor.  

– Det er ikke mangel på oppgaver som skal løses – hverken i Norge eller i verden. Og vi har en kompetent arbeidsstokk som ønsker å jobbe. Resten er organisering, i regi av både marked og politikk, slik vi har lykkes med i generasjoner her i landet.

Tomasgard er utdannet som fagoperatør innen elektrokjemisk prosessindustri – og som bedriftsøkonom fra Handelshøyskolen BI. I tillegg har han tatt fag som sosialøkonomi, sosiologi og organisasjons- og arbeidslivspsykologi.

– Det avgjørende er at vi legger til rette for jobbskaping. Vi kan ikke vedta nye arbeidsplasser, men næringslivet må få rammebetingelser og forutsetninger for å skape nye jobber. Det betyr at vi må være attraktive for ny industri. I tillegg trenger vi langt flere hender i helsesektoren og annen offentlig tjenesteyting. Lykkes vi på alle fronter, er det realistisk å skape mange tusen nye jobber.

– I hvilke deler av økonomien mener du at de fleste arbeidsplassene kan komme?

– I de deler av økonomien som bygger opp under overgangen til bærekraftig økonomi – og der vi har gode forutsetninger for å lykkes. LO har store ambisjoner om å skape nye verdikjeder innen flere områder med sterk vekst. Knoppskyting skjer fra allerede etablerte planter. Nye arbeidsplasser, nye teknologier og nye muligheter utvikles oftest best og raskest fra det vi alt har.

Vår modell med et sosialt sikkerhetsnett gjør det mye lettere å omstille næringslivet - og det gjør vi fortløpende.

Tomasgard har selv vært gründer og selvstendig næringsdrivende. I 2006 forfattet han en bok om forhandlinger, og i fagbevegelsen har han vært både spesialrådgiver, forhandlingsrådgiver og næringspolitisk utreder. Han har stor tro på Norges muligheter i den grønne, globale økonomien.

– Vi skal skape nye arbeidsplasser nettopp ved å redusere klimautslippene. Verden skriker etter klimanøytrale varer og tjenester. Energi, mineraler, avanserte tjenester og bærekraftige naturopplevelser … ingen produserer dette mer bærekraftig enn oss. Det kommer ikke til å bli lavere etterspørsel etter det vi i Norge eksporterer – tvert imot, sier han.

– Hva med lønnsomheten? Alle oljeinntektene vi har basert vår velferd på?

– Lønnsomheten vil ikke bli den samme på lang sikt, det er sikkert. Selv om vi i krisetider vil kunne få svært høye inntekter fra olje- og gass, må ikke det bli en sovepute, men heller en ressurs i utviklingen av nye næringer og arbeidsplasser. I framtida må vi leve av arbeid og kompetanse, det er ikke noe å sutre over. Det er rimelig sikkert at vi ikke får så lønnsomme arbeidsplasser fra noen annen sektor, som innebærer at vi må lykkes på flere fronter for å kompensere for nedgangen i olje- og gassektoren. Et hovedgrep for å redusere klimagassutslippene fra eksisterende industri, er elektrifisering. Det betyr at vi også har store muligheter knyttet til energiomstillingen, hvor Norge har store fortrinn med nesten 100 prosent fornybar energiproduksjon.

Han mener at Norge ligger foran andre land i omstillingen.

– Vi har for lengst organisert vekk lite produktive jobber som fortsatt har stor dominans i andre lands næringsliv. Vår modell med et sosialt sikkerhetsnett gjør det mye lettere å omstille næringslivet – og det gjør vi fortløpende. Vi har finansielle muskler gjennom inntekter fra petroleumssektoren og en velfungerende økonomi, hvor omstilling, trepartssamarbeid og lav grad av ulikhet gir oss gode forutsetninger for å lykkes.

– Hvordan skal Norge lykkes med å få økt eksport, som regjeringen har som ambisjon?

– Eksportmarkedet er nådeløst. Varer og tjenester møter kjøpere i et marked der pris og kvalitet er konge. Det faktum at Norge i 2021 fortsatt har en stor eksportnæring samtidig som vi har verdens høyeste lønninger for vanlige folk, forteller oss at dette er mulig å få til. Vi har en moderne økonomi og et næringsliv der konkurransekraften er bygget på kunnskap, erfaring og samarbeid – ikke et «race to the bottom» - med kun kamp om lavest mulig pris. Vi skal øke eksporten ved å gjøre mer av det som virker, og satse på våre komparative fortrinn: Kompetent arbeidskraft, effektiv produksjon gjennom distribuert tillit og beslutninger som fattes der produksjonen skjer, raskt og informert. Og ved å møte kundene der ute med skyhøy selvtillit på at norske bedrifter kan levere høy og jevn kvalitet, i tide og til rett pris.

– LO har medlemmer fra både offentlig og privat sektor. I hvilken grad er du bekymret for at disse sektorene vil settes opp mot hverandre?

– Den balansen er god i dag og vi tror ikke det er et motsetningsforhold. En god og fungerende offentlig sektor er en forutsetning for verdensledende virksomheter i privat sektor. Samfunnet må styre rammene rundt markedet og sikre at næringslivet har forutsigbarhet og lik konkurranse. Det skapes enorme eksportinntekter i privat sektor, men verdiskapingen foregår i både offentlige og private virksomheter. At vi har organisert produksjon av velferdstjenester utenfor et marked, er ikke et problem. Det er en styrke for landet vårt så lenge vi har demokratisk kontroll. 

Vi kan ikke vedta nye arbeidsplasser.

– Hva trengs fra utdanningssystemet for å møte utfordringene vi står foran?

– Vi trenger flere med kompetanse som bidrar til å bringe samfunn og næring sammen mot framtidas krav. Særlig vil vi trenge fagarbeiderkompetanse og ingeniørkunnskap i omstilling av industriell produksjon. Vi må forstå at det kanskje viktigste konkurransefortrinnet vi har, er fellesskolen. At vi fra seksårsalderen og inn i tjueårene trenes på å snakke med hverandre på like vilkår uavhengig av status, titler og andre forhold, gjør at fagoperatøren snakker sammen med ingeniøren. Ingeniøren snakker sammen med forskeren, mens forskeren snakker sammen med operatøren. Alle snakker sammen og samhandler i prosessene. Samhandlingsmodellen er en vinner. Norge er samhandlingsmodellen, men da må vi skjønne nettopp det som gjør dette mulig: Fellesskolen og små forskjeller.  

– Hvordan mener du at eksisterende bedrifter kan bidra til innovasjon og nye arbeidsplasser?

– Ved å utvikle nye produkter og tjenester i eksisterende bedrifter. Vi bygger ny industri på skuldrende av den industrien vi har, og videreutvikler eksisterende industri og næringsliv. Den store sysselsettingsveksten får vi hovedsakelig gjennom å bygge verdikjeder og en leverandørindustri inn mot de nye industrielle mulighetene. Alternativet er store volumendringer i eksisterende industri.

– Hvor aktiv mener LO at statens næringspolitikk bør være?

– I lang tid har pendelen svingt mot passiv næringspolitikk og bruk av «nøytrale» rammevilkår som verktøykasse. Vi ser at flere og viktige aktører snur og ser hvordan politisk verktøy kan bidra til en effektiv næringspolitikk. Den aktive næringspolitikken har særlig fått fart for å finne løsninger til klimakrisen. Vi mener at en aktiv næringspolitikk, der man tør å definere områder å satse på, er riktig.

– Hvilken rolle har frontfaget for å sikre sysselsettingen, og beholde virksomhetenes konkurransekraft?

– I den norske modellen har frontfaget en helt eksistensiell plass. Hvis kostnadene til eksportnæringen overstiger inntektene, forsvinner næringen. Da forsvinner over tid vår evne til å importere varer og tjenester som vi ikke kan eller vil produsere selv – som mobiltelefoner, biler og strømmetjenester. Ingen ønsker seg en slik framtid.

Vi trenger virkemiddelapparatet for å lykkes med den store omstillingen som store deler av det noske samfunnet og næringslivet skal gjennomføre.

Tomasgard tror at lønnsomhet og forutsigbarhet er det som vil frigjøre kapital til grønne investeringer.

– Statlig kapital fortrenger ikke privat kapital, men har ofte en utløsende faktor for privat kapital. Vi har gode forutsetninger for å lykkes i kapitalintensive næringer med vår rikdom, men det må samtidig være attraktivt for utenlandsk kapital å investere i Norge.

– Hva mener du er de viktigste virkemidlene i næringspolitikken?

– At vi har en stat som vet hvordan den skal legge til rette for gode ideer, og vet hvor viktig det er å la dem møte sine markeder. Modne forretningsideer må klare seg uten virkemidler. Da må vi ha tydelige politiske prioriteringer som støtter opp under disse.

– Kan statens eierskapspolitikk være et verktøy for næringsutvikling?

– Ja, brukt rett og med nok styrke kan eierskap være et verktøy for næringsutvikling. Statlig involvering for å fremme for eksempel hydrogenproduksjon vil kunne fremskynde prosesser og redusere usikkerhet for private investorer. Staten har finansielle muskler som i mindre grad finnes i det private investormarkedet for store innovasjoner.

– Hvordan ser du for deg at virkemiddelapparatet kan bidra der framover?

– Virkemiddelapparatet har i lang tid bidratt til å redusere risiko ved utvikling av produksjon og produkter. Dette skal de fortsette med. Vi trenger virkemiddelapparatet for å lykkes med den store omstillingen som store deler av det norske samfunnet og næringslivet skal gjennom. Hva som skal prioriteres, må defineres gjennom samarbeid med næringsliv, politiske aktører og forventninger til fremtidige markeder.