– Jeg fikk et godt råd av en leder en gang: «En toppleder skal være så teknologisk orientert at han eller hun ikke blir overrasket når ny teknologi blir introdusert i bransjen».

Georg von Krogh (58), professor i strategisk ledelse, smiler bredt.

– Det er et kjempegodt råd. Du må se hva som skjer utenfor egen virksomhet. Hvis du ser at kunstig intelligens vil forandre bransjen du jobber i, må du ikke lukke øynene. Er du leder i et transportselskap, må du se det som en fantastisk mulighet til å få en mer effektiv logistikk.

– Er norske ledere i dag forberedt på møtet med ny teknologi?

– Noen er veldig godt forberedt, andre ikke. Jeg holder en del seminarer og kurs for norske bedriftsledere, og det varierer hvor seriøst de tar alt som skjer innen digitalisering. Toppledere i helsesektoren har for eksempel utrolig mye å vinne på effektivitet og lønnsomhet med bruk av analytiske verktøy. Men der går ofte litt tregt fordi de nok fortsatt kjemper mot tunge strukturer.

Norske politikere og næringslivsledere må evne å se 10-20 år fram og tenke gjennom hvordan verden og markedene kan se ut da.

Vi møter ham på en videoskjerm. Han sitter på kontoret i Zurich, der han er professor ved Swiss Federal Institute of Technology (ETH Zurich). Han har påpekt at Norge, som resten av verden, må tenke nytt i møtet med de morgendagens teknologiske, miljømessige og økonomiske utfordringer.

– For det første må vi investere i grunnforskningen. Vi kan kanskje innovere oss til løsninger på klimaproblemer og verdens matforsyning, men da må vi satse på forsking innen biologi, fysikk, kjemi – hele det grunnlaget som gir oss kunnskap om effektive løsninger. For det andre, og dette er viktig for meg: Vi må få til tverrfaglig samarbeid. Det handler om å dele data, informasjon, og kunnskap mellom de ulike kunnskapsmiljøene. Den type kunnskapsdeling blir ekstremt viktig framover.

Han er opprinnelig sivilingeniør og har en doktorgrad i ledelse fra NTNU, men har i mange år forsket på ledelse og økonomi, i bransjer som finans, media og teknologi. Det vil kreves mer av lederne framover, mener han.

– Ledere må se sin virksomhet i framtidens lys, det vi kaller «foresight» – framtidsscenario. Norske politikere og næringslivsledere må evne å se 10-20 år fram og tenke igjennom hvordan verden og markedene kan se ut da. Hvis det blir krav om netto null i CO2 utslipp, får det store konsekvenser for hvordan en virksomhet drives. En rekke bransjer, alt fra busselskaper til havbruk og skogsdrift, må finne nye løsninger og planlegge disse nå.

Han sier at pandemien har lært oss mye.

– Vi så hvor mye den påvirket samfunnet, raskt og uforberedt. Derfor er det viktig å forberede oss på hva som kan komme. Vi vet at digitalisering vil forandre samfunnet fundamentalt, og da må lederne gå foran og se hva slags framtid som venter. De må spørre seg: Hva er ønskelig? Hva er ikke ønskelig? Og hva er sannsynlig?

I bakgrunnen ser vi en stabel med bøker og permer i hyllene.

– Hvilket Norge har vi om 20 år? Hvordan kan et Norge se ut uten oljen? Hvis havet stiger med 3-5 meter, hvordan skal vi bo og leve? Da vil infrastrukturen måtte legges om, og mange steder bli ubeboelige. Alt dette må vi tenke igjennom i dag og utvikle strategier for.

Norske ledere er veldig gode på åpenhet og de viser stor respekt for medmennesker, men er mindre gode på å ta tak i konflikter.

Han har gitt ut flere bøker om ledelse, kunnskap og framtidsvisjoner, den siste «Strategi – en innføring» (2021), som han skrev sammen med Göran og Johan Roos. Der beskriver de hvordan en virksomhets visjon, forretningsidé og mål må gjennom en helhetlig analyse før ledelsen kan velge en strategi.

– Du har sagt at norske ledere kan bli bedre til å håndtere konflikter?

– Ja, vi må bli bedre til å løse konflikter, for det kan torpedere mye av kulturen og produktiviteten i en bedrift. Det finnes flere eksempler på bedrifter der store personlige konflikter ikke blir godt håndtert av toppledelsen, og det har ført til dysfunksjonalitet. Det gir lavere innovasjonstakt, dårligere løsninger og mindre kreativitet.

– Manglende håndtering av konflikter kan rive en bedrift i stykker?

– Ja, konsekvensene kan bli store hvis konfliktene ikke løses. Det kan tappe en bedrift for energi som burde brukes til produktivt arbeid. En leder må være en konfliktløser og involvere andre i problemløsningen – og iallfall ikke la det skure og gå. Norske ledere er veldig gode på åpenhet og de viser stor respekt for medmennesker, men er mindre gode på å ta tak i konflikter.

Også mellom institusjoner og fagfelt bør Norge tenke nytt, og se mer utover sin egen silo, mener han.

– I Norge er det mange utrolig sterke fagområder, på både høyskoler og universiteter, i bedrifter or det offentlige. Men de jobber ofte i hver sine siloer. Skal vi ta tak i framtidens utfordringer, må vi bryte opp siloene på en bedre måte. Her på ETH i Zurich samarbeider har vi tverrfaglige forskningsprogrammer som er utformet for å forske på de store utfordringene verden står overfor. For eksempel har vi her et stort senter for kunstig intelligens, med rundt 100 professorer fra ulike fagområder som jobber sammen for å utvikle, anvende og undersøke ulike algoritmer innenfor forskjellige virkeområde, som medisin eller finans.

I en omstillingsfase som nå, trengs det nok en sterkere politikk på offentlige innkjøp.

I den sammenheng blir «åpen innovasjon» en viktig del av omstillingsfasen, sier han.

– Mange norske bedrifter er veldig gode på det, og det handler om å søke etter teknologi og kunnskap utenfor egen virksomhet. Noen ledere er skeptiske til åpen innovasjon og frykter at de kan miste sin intellektuelle kapital, men det handler om å innhente kunnskap hos hverandre og være raske i omstillingen. Det blir ekstremt viktig fremover. Stikkordet er mangfold i bakgrunn, kunnskap, ekspertise og perspektiver!

– Hva trengs fra utdanningssystemet for å møte utfordringene vi står foran?

– Flere universiteter i Norge tilhører den absolutte eliten i Norden og Europa, men utdannelsen må gjøres mer attraktiv for utenlandske studenter. Kampen om de beste talentene blir hardere, og i dag velger de mest talentfulle ingeniørene eller medisinerne kanskje andre studiesteder enn Norge. Men vi trenger talentene mer enn noen gang. Og vi må deretter sørge for få talentene integrert i det norske arbeidslivet.

– Trenger vi også å sende flere norske studenter til toppuniversiteter i utlandet?

– Ja, det er like viktig. Mange norske studenter reiser ut, men vi bør sørge for at ikke alle drar til USA, Canada eller Australia. Norges har veldig viktige partnere som sitter i Europa, i Sveits, Italia, England, Nederland, Frankrike, og Tyskland, og vi bør bygge bedre kontakter mot våre nærmeste samarbeidsland.

Han kommer med en advarsel. De bedriftene som skal henge med i konkurransen i det grønne skiftet, må skalere opp virksomheten betydelig de neste 20-30 årene. Det krever store investeringer, risikovilje og tålmodighet.

– I strategifaget kaller det ofte «Valley Of Death». Når du har en virksomhet som må skaleres opp, men investorene mener det er for tidlig å bli med, kan det gi et finansieringshull som kan gjøre at de gode løsningene dør. Ta solcelleindustrien, for eksempel. Der var det flere som slet med finansieringen i den første fasen fordi investorene satt på gjerdet.  

– Dette er kanskje et like stort problem med flere av de nye grønne industriene?

– Ja, og det trengs flere virkemidler for å få teknologien gjennom den krevende førstefasen. For å løse «Valley Of Death» kan det være fornuftig å bruke offentlige midler. Da kan kapital kanaliseres gjennom kompetente organer, som for eksempel Forskningsrådet. Det har vært vellykket tidligere.  

Vi må ha en nasjonal forståelse for betydningen av forskning, på samme måte som vi har hatt en nasjonal forståelse for betydningen av olje- og gassvirksomheten og fiskeribransjen.

– I den grønne omstillingen trengs en mer aktiv næringspolitikk enn vanlig?

– Ja, jeg har vanligvis mer tro på at entreprenørskap nedenfra er det som utvikler industrien, men i en omstillingsfase som nå trengs det nok en sterkere politikk på offentlige innkjøp. Da kan det være essensielt at det offentlige hjelper grønne bedrifter gjennom et umodent marked.

Han er tydelig på hva som er den største hindringen for å lykkes i næringspolitikken.

– Det blir ekstremt viktig å opprettholde investeringene i grunn- og anvendt forskningen og innovasjon. Hvorfor? Jo, fordi forskning er akkumulert kunnskap over tid, og hvis man i perioder reduserer tilskuddene til forskning og innovasjon, kan den kunnskapen forsvinne. Og da er det ikke bare å øke tilskuddene igjen, for da har vi allerede mistet mye på veien.  

Han får et alvorlig blikk.

– Dette er ett av mine hovedpoeng: Vi må ha en nasjonal forståelse for betydningen av forskning, på samme måte som vi har hatt en nasjonal forståelse for betydningen av olje- og gassvirksomheten og fiskeribransjen. Politikerne må ha en dialog med samfunnet så velgerne forstår betydningen av forskningen for Norge.

– Forstår vi ikke det i dag?

– Jeg tror den har forandret seg med pandemien. Før tenkte vi kanskje at forskere satt i sine elfenbenstårn og jobbet med små og litt virkelighetsfjerne problemstillinger, men de siste to årene har både innbyggere og næringslivsledere sett betydningen av forskningen i utviklingen av vaksiner og hvordan vi ellers håndterer en krise som pandemien. Vi har fått flere «forskningsambassadører». Nå gjelder det å ri den bølgen videre.   

– Er du optimist med tanke på å løse overgangen til det grønne samfunnet?

Han smiler.

– Ja, jeg er alltid optimist. Jeg ser flere muligheter enn hindringer. Ikke minst i Norge, som er et land med mange smarte folk og en smart stat med finansielle midler til å investere riktig.